Hypnoterapi og hypnose er jo mye av samme sak. Hypnoterapi bruker transe for å utføre terapi. I Østen har transe vært brukt i mange tusen år som en helende tilstand for kropp og sjel. I det industrialiserte Vesten har transe vært tatt i bruk siden Mesmer oppdaget «animalsk magnetisme» på 1800-tallet, fremkalt av å føre hendene over pasienten. Noe senere vant Nancy-skolen og Bernheim fram med det synet at man går inn i transe ved å følge forslag. Det er omtrent slik man forstår det i dag.
Det hender imidlertid noen lager en ny innpakning av typen «Same shit, new wrapping». For eksempel «Quantum Hypnosis» eller «Ultra Depth Hypnosis».
Quantum Hypnosis av Dolores Cannon er ikke noe annet enn partsterapi fokusert på kommunikasjon med vår indre visdom. Vår indre visdom er den delen av oss som egentlig vet best. Den kommer gjerne fram hvis vi tillater den det. Roy Hunter er i dag den man anser å være autoritet på dette.
Ultra Depth Hypnosis er stort sett bare en svært avslappet transetilstand som Esdail oppdaget, omtrent samtidig med Mesmer.
Man bør være litt forsiktig med å ta alle slike ting for god fisk. Det vil kunne være begrensende fordi man avgrenser seg kun til én «vidundermetode». Det vil kunne gi falske forhåpninger om en vidunderkur. Jeg vil også anta at det kan vitne om en vilje til å forsøke å lage en snarvei ved å lansere et mirakelmiddel. Imidlertid, transearbeid har mye med placeboeffekten å gjøre, så hvis man tror at det virker så virker det gjerne.
Man kanskje jeg isteden burde gå av min høye hest og heller lansere DYPTHELENDE TRANSFORMASJONSTERAPI. Det er ikke bare tull, faktisk. Mye av mitt arbeid består av å hele personen ved å transformere ugunstige omstendigheter og vaner til det bedre, i dypet av oss selv.
Til slutt, jeg innrømmer at «hypnoterapi» i seg selv også er et begrep som kan virke å love mirakler. Jeg kan ikke love mirakler, men jeg kan love at de jeg snakker med vil få større kognitiv og følelsesmessig innsikt, noe som vil gjøre dem bedre i stand til å få til de endringene de ønsker.