Ivareta meg selv eller de andre – hva gir suksess?

Det gjelder å finne en balanse mellom å hjelpe oss selv, hjelpe andre og sette pris på livets gleder. Vi kan gjøre litt forskjellig for å finne den balansen.

Jeg vil gjerne først si at jeg kan ikke måle andres lykke. Det må vi alle gjøre selv. Allikevel tillater jeg meg å få inntrykk av noen lykkes mer enn andre og jeg ønsker å fortelle om det. Med å lykkes mener jeg her å oppnå det vi måtte ønske.

Det er selvfølgelig mange egenskaper og variable som bestemmer om en person vil «lykkes», men her har jeg tenkt å si noe forenklede karaktertyper:

akt5_smallHedonisten: En som søker å få umiddelbar tilfredsstillelse i det meste av livets situasjoner. Når han føler ubehag går han ut av situasjonen.

 

DSC_0624Planleggeren: En som planlegger livet sitt metodisk, tøys og moro settes til side fordi det understøtter ikke planen. Han ønsker ganske enkelt å oppnå det han ønsker.

 

The Eternal Flame of Peace

Hjelperen: Har funnet ut at «det å gi er å få». Han tenker lite på egne behov, stiller alltid opp for andre og liker seg selv best når han hjelper noen. Et typisk eksempel er den idealistiske helsearbeideren.

Vi kan selvfølgelig kjenne oss litt igjen i alle, men enkelte vil ha mer tyngde i en karaktertype enn de andre.

Det kan virke som som Planleggeren gjør det best. Han tenker langsiktig og bruker ressursene sine nøysomt, med tanke på å oppnå sitt mål. Han er i stand til å se sin egen framgang og til å benytte seg av muligheter som åpner seg for han. Han kan ha vanskeligheter med å moro seg og forstå at vi kan ikke bare jobbe, vi må ha det gøy også.

Hedonisten er minst skikket til å oppnå det han ønsker, kanskje mest fordi han hele tiden søker dit det behager han. Hvis noe ikke behager han blir han unnvikende og går en annen vei. Han kan på mange måter få sett mye, for han tillater seg nye opplevelser, men mangler en evne til å stå i motgang med mindre han er nødt til det, men derfor blir han også et offer fordi han er nødt til det.

Hjelperen virker å have sånn midt i mellom. Hjelperen søker til personer han kan hjelpe.  Å hjelpe gir oss fri fra oss selv og det er klart at det å hjelpe andre gir mening. Å hjelpe gir også en viss maktfølelse fordi man er i kontakt med personer som er svakere enn en selv. Men ofte kan hjelperen glemme at han også trenger hjelp. Han kan bli så vant til å hjelpe at han ikke ser at han selv trenger hjelp, eller at han ikke har tid eller at det å hjelpe seg selv ikke lenger gir mening.

Så kanskje vi kan forsøke å kombinere disse rollene. Vi behøver ikke å lage en fast kombinasjon, det kan fungere like greit å gå litt ut og inn av dem. Når vi gjør det er det lettere å få perspektiv enn når vi søker å etablere en ideell, men utopisk, sammensetning.

Det ender på mange måter opp i å være oppmerksomme på hva vi holder på med og være villige til å endre våre innstillinger og holdninger. Vi kan kjenne på kjødets lyst, vi kan legge planer, vi kan aktivere vårt altruistiske hjerte.