Det er selvfølgelig en god ting å meditere eller sette av tid til oss selv. Men vi må huske på å ikke klandrer oss selv når vi ikke gjør det så mye som vi syns vi burde.

Før vi nordmenn visste bedre, at vi burde meditere, pleide vi å gå en tur i marka, sette oss ned og nyte utsikten eller sitte se utover havet.

Nå, med alt stress og mas, vet vi at vi burde meditere. Noen lærer meditasjon gjennom yoga, andre har tilknytninger til Østen og noen lærer det som oppmerksomhetstrening. Det er egentlig alt samme sak, å ta en pause og se utover havet og samtidig innover i oss selv.

Det hender jeg hører folk si at meditasjon er noe de virkelig har nytte av i en stresset hverdag. Samtidig legger de gjerne til i en selvkritisk tone at de ikke skjønner hvorfor de ikke gjør det mer. At det er vanskelig å forstå hvorfor vi ikke bruker 10-15 minutter hver dag på noe som gjør oss så vel, og heller prioriterer andre ting, som faktisk stort sett distraherer.

Det er selvfølgelig ikke en god ide at den meditasjonen vi har gjort tidligere brukes som en referanse for å gi oss selv dårlig samvittighet om noe vi burde ha gjort.

Kanskje det hadde vært en ide å se litt annerledes på meditasjon. Meditasjon er ikke antall minutter ganger antall dager. Meditasjon er å være til stede i livet, akkurat slik det er her og nå, istedenfor å stikke av i distraksjoner.

Kunne det være en ide å heller forstå at resultatet av den meditasjonen vi har gjort er at vi har lært å gi slipp på distraksjoner her og nå. En visshet om at vi faktisk nå har evnen til å gjøre det akkurat nå.

Antall minutter ganger antall dager er egentlig en meningsløs størrelse når det gjelder evnen til å gi slipp på distraksjoner her og nå.

Så, om vi har meditert noen minutter hver dag av og til eller om vi har meditert lenge hver dag over mange år, så er det egentlig samme sak i den forstand at det spiller ingen rolle. Det som spiller noen rolle er om vi kan kjenne at vi har evnen til å gi slipp på distraksjoner og forestillinger om hvordan ting burde være her og nå.

Faktisk er det slik at det er lettere å gi slipp på distraksjoner som ikke er så viktige. Det er vanskeligere å ta en pause når vi holder på med ting som er viktige for oss, ting vi bare må gjøre eller ting vi må få unnagjort innen en viss tid.

Så vi kan være fornøyd med å hengi oss i ubetydelige distraksjoner i visshet om at dette skaper de beste forutsetninger for å gi slipp og meditere eller bare være med oss selv.