Som sagt i tidligere post, jeg har ikke selv opplevelser fra tidligere liv. Det er ikke det at jeg ikke vil ha det. Kanskje har jeg hatt nok med mitt eget.

Det jeg tenkte jeg skulle si noe om er hvordan man underviser reinkarnasjon til barn i klostere i Tibet. Det gjøres med eksempler. Dette er er slik jeg har hørt det.

Eksempel 1 er å stable mynter oppå hverandre. Den mynten du legger på toppen kan bare være der fordi det ligger mynter under.

Eksempel 2 er å sette opp en rad med lys, som en adventsstake. Tenn på det første og la det brenne ut. Deretter tennes det neste, som også brenner ned, og så videre. Det neste kunne ikke tennes og brenne ned før det foregående var brent ned.

Eksempel 3 er et mantra, for eksempel Om Mani Peme Hung. Det betyr «Juvelen i Lotusblomsten», er medfølelsens mantra, og du kan finne det tegnet og meislet inn i stort på alle fjell og åssider i Tibet. Én person kan si dette mantraet og lære det til en annen person, som sier det igjen og lærer det videre. Mantraet går på denne måten videre, sagt av forskjellige personer med forskjellige stemmer.

Disse eksemplene peker på noe viktig. Det er ikke en «person» som reinkarneres i et nytt liv. Det er heller at det nye livet er mulig på grunn av et tidligere. Reinkarnasjon er derfor ikke annet enn karma, dvs. at tingene og livene har en årsak og en virkning.

Jeg mener det kan være greit å bære dette i minnet og ikke bli for fikserte på at det er «jeg» som gjenfødes til det neste liv. Husk at i det neste liv blir det et nytt «jeg», og det skal være rom for det. Vi må derfor være forberedt på å gi slipp på noe når vi engang skal gå videre.