Vi har alle kjent på sannheten av at kjærlighet kan smerte. Det er våre forventninger som gir smerten. Når vi tillater oss å elske uten å hverken gi eller kreve noen garanti, behøver vi heller ikke lenger være redde for å miste noe vi ikke har.

Kjærlighet er summen av alle de gode ting som mennesker kan oppleve seg i mellom. Den aktiverer alle våre ressurser, gjør oss sterke og usårlige, lett til bens og til sinns, og framtidens glede ligger åpen for å utforskes.

Men når den forsvinner går solen ned, og det senker seg et mørke over sjelen, som forsøker å gjenfinne det tapte i seg selv, uten å finne annet en lengsel tilbake. Og som dagene kommer og går, slik kommer og går også kjærligheten, og sjelen søker en løsning for å slippe mer lidelse. Den bygger opp et festningsverk som lukker hjertet inne, begraver i stillhet sine forhåpninger om å igjen synge sammen i glede over livet, og forsøker heller å miste seg selv i labyrinten av egne minner.

Men etter en stund vil hjertet alltid ønske å nå ut til verden, men porten som engang var så lett å åpne for å slippe inn besøkende har nå blitt tung og bevege. Hjertet er ikke engang lenger sikker på om det orker eller tør å gå ut eller slippe noen inn, og lurer på om det kan få en garanti om at det neste besøket kan gjennomføres uten frykt for å igjen miste seg selv i labyrinten av minner.

Og slik går dagene, månedene og årene, før noen forteller en historie som feier vekk fundamentet for festningsverket, som faller og igjen åpenbarer hjertet for verden. Og på veien ut legger det erfarne hjerte alle forventninger om å sikre seg selv igjen i festningsverkets ruiner.