Når vi åpner oss selv opp for andre, så åpner vi også opp for muligheten til å føle en dyp tilhørighet til livet. Men for å gjøre det må vi vise hvem vi er. Og vi må tørre å fortelle om hva vi vil ha.

Alle ønsker å oppleve gode ting. Ingen ønsker lidelse.

Gode ting kan være ting som vennskap, kjæreste, ryddig økonomi, en bra jobb, reiser, ting å glede seg over, personlig utvikling, bli satt pris på, føle tilhørighet, ha mening med livet og kjenne at man får brukt alle sine sider. Det kan være så mangt, forskjellige mennesker setter pris på forskjellige ting i forskjellige faser i livet.

Mange goder vil kreve mye forarbeid. Det er klart at for å ha gleden av å snakke fransk i Paris er det nødvendig å lære fransk på forhånd. For å opprettholde gode vennskap er det nødvendig å pleie dem.

Det er selvfølgelig viktig å jobbe for et mål der framme. Men det er like viktig å sette pris på livet her og nå. Det er jo dagene som går, som er selve livet. Hvis vi kun fokuserer på målet, så glemmer vi jo at det er her og nå vi lever.

Noen ganger vil vi bare ha det gode hele tiden, uten å gjøre det som trengs for å oppnå det. Noen ganger gjentar vi bare ting vi har gjort før, som å spise enda en iskrem. Til slutt blir all iskremspisingen et problem.

Andre ganger tør vi ikke ta sjansen når det gode byr seg. Noen ganger blir vi tilbudt fine jobber og lønnsforhøyelse, uten at vi tør å slå til. Kanskje vi ikke føler at vi fortjener det. Andre ganger ser vi ikke muligheter som livet legger foran dem.

Det de fleste setter som viktigst i livet er imidlertid relasjoner med andre mennesker, romantiske eller vennskapelige. Det er ikke så rart. Tilhørighet er et av våre viktigste behov.

Når vi er unge er det lett å knytte oss til andre, men når vi blir eldre blir dette ofte mer utfordrende. Årsaken er ikke at vi ikke ønsker å føle tilhørighet eller ha intim kontakt med andre mennesker. Årsaken er at vi er redd for å bli såret.

Noen ganger har vi blitt såret i tidligere forhold og selv om vi møter noen vi liker, så tør vi ikke åpne oss, av frykt for å bli såret igjen. Det har alle opplevd. Men hvis vi slutter å gi av oss selv, så slutter vi også å få fra andre. For det er jo ved å gi, at vi får.

For vi kan ikke bare være en øy, som Simon & Garfunkel synger, vi trenger andre mennesker. Og vi kan ikke bare være på hils. Vi må tørre å åpne oss opp og slippe noen helt innpå oss og se oss slik vi virkelig er, med alle våre greier, sårbarheter og hva det enn måtte være.

Når vi er villige til å gjøre dette, til å bli sett akkurat slik vi er, så får vi også mulighet til å bli satt fri. Ofte er det slik at vi tror at hvis vi viser noen den eller den siden ved oss, så vil de vende oss ryggen. Men dette er som regel feil.

Når vi åpner oss opp opplever vi som regel at andre mennesker stoler mer på oss. Fordi da vet de hva som foregår i oss. De vet at vi ikke forestiller oss.

Vi kan begynne å vise enkelte som er nær oss akkurat hva vi tenker og føler. Det behøver ikke være sutring eller føleri av den grunn. Vi kan ganske enkelt vise oss som vi er og fortelle om det vi tenker på.

Vi kan fortelle om ting som bekymrer oss eller ting vi gleder oss til. En annen ting vi kan fortelle om kan være drømmer. Det er interessant å krysse barrieren av å fortelle et annet menneske om våre drømmer, siden de forteller noe umiddelbart og nært om oss.

Og vi kan fortelle om det vi ønsker og det vi drømmer om å oppnå. Det er helt greit å fortelle om det vi ønsker av andre. Det er ikke sikkert de kan innfri dette hvis vi forteller om våre behov, men det er i hvert fall sikkert at vi ikke får det hvis vi ikke spør om det.

Det er jo selvfølgelig ikke nødvendig å begynne med å si alt til alle eller be alle om alt mulig. Det går an å begynne med å si noe til noen, og så arbeide videre derfra.