Det er naturlig å oppleve sjalusi. Problemet oppstår først når vi ikke erkjenner det. Hvis vi i tillegg tenker oss at vi gir dem det vi også ville ha, så kan vi snu det hele til glede.

Det hender jeg hører folk si at de ikke er sjalu. Da blir jeg litt skeptisk. Det er helt naturlig å bli sjalu. Vi blir sjalu eller misunnelige hvis noen har noe som vi selv mener at vi burde ha. Ofte vil vi ha det for oss selv. Problemet med sjalusi oppstår egentlig bare når vi ikke erkjenner at vi er det.

Når vi erkjenner at vi er sjalu kan vi velge å se ting på andre måter. Vi kan for eksempel bestemme oss for å glede oss over at den andre personen har noe som er så fint at vi selv skulle ønske vi hadde det. Eller vi kan glede oss over at vi gjerne vil ha noe fint for oss selv (selv om vi kanskje ikke kan få det akkurat nå).

Dette er ikke bare plaster på såret. Det tenke oss at vi gir noe til noen som vi selv svært gjerne skulle ha gir en dyp følelse av gavmildhet. Vi forstår at vi er i stand til å gi bort noe som er meget verdifullt for oss. Selv om det bare er i tankene, så kjennes det sant.

Når vi ikke erkjenner at vi er sjalu blir vi fullstendig maktesløse. Det kan føre til at vi gir slipp på vennskap og utvikler bitterhet som kan bli meget smertefull.

Når vi erkjenner at vi er sjalu har vi en større sjans til å opptre rasjonelt, selv om det fremdeles kan gjøre vondt. Men når vi i tillegg bestemmer oss for at den vi er sjalu på kan få det vi også ønsker for oss selv, så forsvinner vår smerte og vi kan glede oss over oss selv og andre.