Det er mye verdi i å gjøre noe bare fordi vi liker å holde på med det. Det er en hobby.

Jeg syns ikke sangbøkene fra barndommen var spesielt morsomme, bortsett fra én. Den hadde flere morsomme sanger, blant annet en om hobbyer. Den gikk slik (det var egentlig resten av teksten som var morsom):

Hvis du har en hobby, som du har blitt glad i, da trenger du aldri å kjede deg mer. For da har du alltids noe morsomt å gjøre, og har du først en får du sikkert fler.

Som vi alle vet, livet går opp og ned, og når det har vært litt ned har jeg ofte vært takknemlig for at jeg alltid har hatt en evne til å interessere meg for ting. Da er det ikke så farlig om kanskje ikke alt er som en skulle ønske.

Det går selvfølgelig an å gjøre store ting til applaus fra alle andre. Det er fint det. Bare applausen ikke blir det viktigste. Da er det jo ikke en hobby lenger.

Og når vi begynner med en hobby, så er det ikke lett å forutse akkurat hvor det vil bringe oss og hvem vi vil møte. Når vi treffer noen som er interessert i det samme som oss finner vi raskt tonen til gjensidig fornøyelse. Vi er jo ikke konkurrenter, vi støtter opp om hverandres interesse.

Hvis vi ser rundt oss, så ser vi at veldig mange holder på med et eller annet de er opptatte av. Det er jo supert. Kanskje kan vi la oss inspirere av noen?