Hvis vi kan bli bevisst årsaken til vårt problem,  våre egne resurser, etablere realistiske mål og samtidig klarer å forestille oss at vi har oppnådd det vi ønsker vil mye være gjort. Dette kan faktisk gjøres i én enkelt sesjon. 

Jeg har selv har erfart at  én time hypnoterapi i kvalifiserte hender kan ha en stor virkning. For å få en ide om hvor mye en enkelttime faktisk kan hjelpe deg til å redusere eller løse et problem så har jeg beskrevet en typisk måte jeg gjør dette på. Jeg kan selvfølgelig ikke her skrive ned absolutt alt jeg sier og gjør, det er selvfølgelig heller ikke nødvendig å alltid ha med alle detaljer, og dessuten er dette en dynamisk prosess som skap i samspillet mellom terapeut og pasient, men jeg håper allikevel at jeg ved å skrive dette ned kan formidle en forståelse som vil være til nytte for pasienter og andre terapeuter.

For å oppnå det vi ønsker må vi ha en indre tro på at vi kan lykkes. For å oppnå en slik tro er det nødvendig å bli bevisste våre egne ressurser og sette oss realistiske mål. Ikke mål som vi syns vi «burde» greie, men mål som vi føler er realistiske i vårt indre ut i fra vår egen forståelse av oss selv. For å få til dette brukes et opplegg som er basert på regresjon, gestaltdialog og partsterapi. Dette opplegget oppsummeres i følgende steg:

1. Beskrivelse av problem og hypnose
2. Hypnose
3. Fordypning
4. Fantasifull innlevelse
5. Regresjon for klargjøring av realistiske mål og forløsning
6. Partsterapi for å se seg selv lykkes.
7. Avslutning

Disse stegene forklares nærmere i punktene under:

1. Beskrivelse av problem og hypnose. Terapeuten spør først pasienten om å beskrive sitt problem. Terapeuten skriver ned det pasienten sier i sin journal og kan med fordel bruke pasientens egne ord for å oppklare eller spørre mer. Husk at det er pasienten som kjenner seg selv best. Når problemet er avklart kan terapeuten beskrive hva hypnose er, gjerne med en liten demonstrasjon av lett og tung arm. Det kan være en fordel å veksle litt mellom problembeskrivelse og beskrivelse av hypnose. Be også pasienten beskrive hvordan hun vil vite at hun har lykkes med å løse sitt problem.
2. Hypnose. Deretter spør terapeuten om pasienten er klar for å gå inn i hypnose. Først forklares det hvordan dette skal gjøres. Det er passende å beskrive induksjonen og fordypningen og at vi etterpå vil snakke mer sammen (selv om jeg som regel ikke pleier å si at dette vil gjøres i regresjon). Jeg bruker som regel Elman-induksjonen som er basert på gradvis avslapning, testing for hypnose så vel som å gå ut og inn av hypnose et par ganger. Elman-induksjonen er gradvis, enkel og meget sikker. Dessuten tar den passe lang tid.
3. Fordypning. Deretter gjøres det en fordypning. Jeg pleier ganske enkelt å be pasienten forestille seg en fin trapp med ti trinn som er akkurat passe for henne, med et gelender om hun vil, og så si at hun kan gå ned trappen mens jeg teller fra 10 og ned til 1 på hver utpust. Hvis pasienten har problemer med å gå tar vi heis. Samtidig forteller jeg at dette også kan være hennes inngangsport til selvhypnose, når hun senere skulle ønsker å gjøre dette. For hvert trinn gir jeg forslag om dypere avslapning og økt indre fokus. Når vi er på trinn fem stopper vi litt opp og jeg forteller at når vi kommer til trinn 1, så kommer jeg til å si at «Du er fullstendig avslappet, du føler deg vel i hele kroppen». Og så går vi ned resten av trinnene og jeg sier nettopp det.
4. Fantasifull innlevelse. Etter å ha gått ned trappen ber jeg pasienten om å forestille seg en behagelig stol som er akkurat passe for henne, formen, fargen, teksturen og hvordan det ville være å sette seg godt til rette i stolen. Deretter ber jeg pasienten om å gjøre nettopp det og slappe enda mer av. Så sier jeg at mange liker å tenke på vakre steder de har vært eller har lyst til å dra og at dette godt kan være en fin strand og ber pasienten tenke seg å gå barbent på en slik strand og kjenne solen i ansiktet og på klærne. Deretter lager jeg en fortelling som aktiver sanseinntrykk gjennom øyne, øre, nese og hud, som å se den brune sanden og den blå himmelen, kjenne saltlukten og følelsen av sand mellom tærne og høre lyder, som måkeskrik, barn som leker i det fjerne og små bølger som slår innover sanden og gjør den helt glatt slik at man kan skrive på den. Hvordan ville det være å skrive en beskjed til seg selv i sanden? Deretter gå ned til vannet og kjenne at sanden blir gradvis våtere til hun er ute i vannet til anklene. Deretter se utover havet og se en seilbåt og tenke seg at vinder fyller seilet slik at seglbåten kan bruke elementene for å komme dit den skal. Det kan være dramatisk der ute på havet, men ikke her hvor hun står, selv om det faktisk er det samme havet som skvulper rundt hennes ankler også. Så går hun opp av vannet, kjenner at sanden blir gradvis varmere og setter seg ned på et strandhåndkle og kjenner at sanden former seg etter kroppen og så legger seg så  ned og slapper fullstendig av.
5. Regresjon for klargjøring av realistiske mål og forløsning. Merk! Regresjon må gjøres forsvarlig med kunnskap og erfaring. Det er særdeles viktig å ikke dytte egne forklaringer eller løsninger på pasienten. Dette kan fungere på kort sikt, men vil raskt bli til hindringer. Målet med regresjonen er i hovedsak å oppnå forståelse for årsaken til problemet og finne et realistisk mål. Det er fint hvis det kan etableres en form for forløsning av den spenning som kommer fra oppfattelse av årsaken til forskjellen mellom ønsket og faktisk situasjon. Etter å ha slappet litt av gjør terapeuten pasienten oppmerksom på hvorfor hun kom i utgangspunktet og ber henne tenke på problemet og la følelsen rundt det bli sterkere (med en forsikring om at det ikke er farlig å kjenne på det, mens hun ligger trygt og slapper av) mens terapeuten teller fra 1 til 5. Deretter gjøres det regresjon med denne følelsen som utgangspunkt. Det er pasienten selv, vi kan si pasientens ubevisste sinn, som bestemmer hvor regresjonen går, styrt av følelsen. Terapeuten veileder pasienten til å bygge opp en situasjon med åpne spørsmål, som «Er det dag eller natt?, Er du ute eller inne? Er du alene eller sammen med noen?» Situasjonen brukes som et utgangspunkt for å gjøre gestaltdialog. Ofte tar denne form som en dialog mellom et «høyere selv», våre følelser og tanker om hvordan ting burde være, og et «lavere» selv, våre følelser og tanker om hva vi trenger her og nå. Det er viktig å ta hensyn til det «lavere selv», for som Fritz Perls sier, «The underdog always wins.» Når vi lager problemer for oss selv har vi en tendens til å assosiere oss med vårt «høyere selv» og bli sinte på vårt «lavere selv» som en årsak til problemet.
6. Partsterapi for å se seg selv lykkes. De som har lettest for å lykkes er også de som har tro på at de kan gjøre det. Etter å ha brukt regresjon for å lage et fundament for endring er målet nettopp å se oss selv lykkes. Terapeuten ber pasienten om å se sitt framtidige jeg som har lykkes med den ønskede endringen basert på informasjon som ble gitt før. Se hvordan hennes framtidige jeg håndterer en situasjon som er relevant for problemet. Deretter forstille seg sitt framtidige jeg på toppen av den trappen og så tenke seg at hun går inn i sitt framtidige jeg og kjenner på hvordan det er å ha lykkes med det hun ønsket å oppnå. Deretter gå ned trappen som sist og minne henne igjen på at dette er veien ned i selvhypnose , men nå som sitt framtidige jeg. Når hun er nede ser hun sitt nåværende jeg sitte i stolen og går bort til henne for å fortelle henne hvordan hun nådde sitt mål og akkurat i det hun bøyer seg trer hun tilbake i sitt nåværende jeg og lytter på hva hennes framtidige jeg har å si. Når det er ferdig kan de omfavne hverandre og bli til ett, akkurat den hun er.
7. Avslutning. For å avslutte er det hensiktsmessig å gå igjennom hypnosen ved å beskrive det som har skjedd på en overordnet måte, ved å si ting som «ditt ubevisste sinn kan gi deg tanker og ideer som bobler opp til overflaten slik at du kan få forståelse og motivasjon for gjøre det som er nødvendig slik at du vil lykkes med det du ønsker å oppnå» og så avskrive hypnosen ved å si ting som at «ting kan glemmes eller huskes til det beste for en selv og at tiden noen ganger virker å gå sakte og andre ganger går den fort». For å veilede pasienten tilbake til her og nå, ut av hypnose, begynner terapeuten å prate om hvordan det er å kjenne føttene mot gulvet i dette rommet, denne stolen og så videre. Som en enklere avslutning, heller enn å gå igjennom hypnosen og så avskrive den, kan man avslutte hypnosen ved å telle fra 1 til 5. Det er aldri noe problem å gå ut av hypnose. Til slutt er det hensiktsmessig å spørre pasienten om opplevelsen og etablere en vanlig dialog, gjerne også ut i fra det det ble pratet om i begynnelsen av timen. Jeg oppfordrer alltid pasienter til å gjøre selvhypnose regelmessig.