Det er fint å forberede seg på det vi skal gjøre, gjerne som delmål mot noe større. Men det er viktig å bare kunne gjøre det. Bare hoppe i det, som vi sier. Noen ganger er det det beste.

Mye av det vi gjør er forberedelser for ting vi skal gjøre. Læring kan være en forberedelse på en prøve. Studier kan være en forberedelse på arbeid. Vi kan forberede oss på å møte den rette eller forberede oss på å oppnå det vi ønsker. På mange måter kan det være fint å forberede seg, som delmål vi utfører for å oppnå større mål.

Men hva med disse større målene. Er disse også delmål for noe enda større? På en måte, siden alt vi gjøre baserer seg på det vi tidligere har gjort og oppnådd. Men vi kan ikke se bare se alt som delmål, ikke se skogen for bare trær. Vi må også kunne utføre ting på en enkel og grei måte uten å lage for mye mas, bare rett og slett gjøre det.

Jeg fikk en god lærdom i dette for en del år siden, da min tibetanske venn Sangpo Rinpoche skulle spille inn en CD. Nå skal det sies at han kunne de sangene han skulle spille inn, slik at han ikke måtte lære seg dem. Han gikk bare inn i studio, sang dem rett inn og ferdig med det. Det tok et par timer. Musikken la de på etterpå. Det var nesten uforståelig for meg at det kunne gjøres så enkelt, uten å bekymre seg noe særlig for resultatet. Han bare hoppet i det. Så enkelt.