Et par små historier om is på 17. mai og om overvekt.

Når jeg kommer på artige ting med min far ønsker jeg å dele det. Dette er en historie jeg kom på i dag tidlig. En sønn av en bekjent av min far gledet seg veldig til 17. mai, for da skulle han spise så mye is han kunne. Men da dagen kom viste det seg at den lille gutten bare orket en eneste is. Min far lo godt av denne historien. For ikke å glemme min mor. Da hun og søsteren var ca. 4-5 år gamle fikk de fem kroner hver på 17. mai. Da spiste de is og pølse annen hver gang så lenge pengene rakk.

Kanskje likte han den nettopp fordi han selv utviklet en sult som gjorde at han ble veldig tykk. Dette økte ryggproblemene hans, som ble veldig alvorlig etter hvert. Jeg tror årsaken til overspisingen var at han forsøkte å fortrenge vanskelige og ubehagelige følelser.

Jeg har noen bekjente som er overvektige. Det er en utfordring å være overvektig. På de fleste sammenkomster er det tilgjengelig usunn mat. Mange kommer med gode råd. Det er vanskelig å lytte på rådene. Sultfølelsens indre stemme er sterkere. Dessuten har man sagt de samme rådene til seg selv utallige ganger. Det er deprimerende å se seg selv i speilet. Det er vanskelig å trene. Sulten og suget er konstant. Noen tar operasjon. Det kan fungere, men kan også gi komplikasjoner. Dessuten er det er form for fallitt. Hvordan kan vi ignorere sultfølelsens stadige mas?

Det ser ut til at de som greier dette gjør det kosthold og trening til sin første prioritet, foran alt annet. Da går det, men det er klart at det koster å sette andre ting til side. Det man ofte glemmer er at når vekten har blitt redusert til et normalnivå, så blir sultfølelsen også normal.