Det unike med hypnoterapi er at det gir oss en mulighet til å bruke vår egen positive følelsesdynamikk for å oppnå det vi ønsker. Vi kan fryde oss over oss selv, heller enn å skremme oss selv.
Psychology Today peker på en studie (1) som viser at et positivt syn vil øke gleden i livet.
Dette brukes rutinemessig i hypnoterapi. Grunnlaget for hypnoterapi er at det er i hovedsak følelsene som motiverer oss til handling. Selv om vi selvfølgelig også kan initiere handling ut i fra negative følelser, så er det bedre for oss og andre når vi gjør det i hovedsak ut i fra positive følelser. Glede og mestring, frydpropaganda, gir bedre resultat enn skremselspropaganda.
For å motivere oss til handling ut i fra positive følelser er det nødvendig å kunne se oss selv i en mer positiv situasjon. Siden jeg i hovedsak jobber med irritabel tarm, vil dette for eksempel kunne være å se seg selv med en velfungerende fordøyelse. Andre eksempler vil kunne være å bli flinkere i noe, språk, idrett eller annet, eller bli røyfri eller bli et slankere selv.
Det er imidlertid viktig å et realistisk bilde eller mål på det vi ønsker å oppnå. Hvis vi har slitt med noe lenge, så kan vi tenke at vi bare ønsker en endelig løsning, at vi vil bare vil bli bra eller ferdig med det en gang for alle. Da er det vanskeligere å tro på målet. Hvis vi isteden fokuserer på suksess på mindre områder, og ser på dem som eksempler på mestring, heller enn et endelig mål, så begynner vi å forstå at vi kan begynne å oppnå det vi ønsker – og kanskje til og med mer. For å gå tilbake til eksempelet med irritabel tarm. Hvis vi for eksempel merker at visse situasjoner gjør at vi kjenner det knyter seg i magen, så kan vi fokusere på måter å håndtere disse situasjonene på. Vi kan begynne å fryde oss over vår egen evne til å oppnå ting som leder oss mot det målet vi ønsker å oppnå.
- Heekerens, J. B., & Eid, M. (2020). Inducing positive affect and positive future expectations using the best-possible-self intervention: A systematic review and meta-analysis. The Journal of Positive Psychology. doi:10.1080/17439760.2020.1716052