Når vi tenker tilbake i transe kaller vi det for regresjon. Dette er interessant fordi følelsene blir veldig virkelige.

Her om dagen bestemte jeg meg for å gjøre regresjon under selvhypnose. Det fungerer ganske greit, selv uten en annens veiledning for å bygge opp situasjonsbilder. Vanligvis pleier jeg å si at det ikke er særlig poeng i å gjøre regresjon med mindre det har et formål, som terapeut er jeg litt streng sånn, men det er vel kanskje greit å ha som formål å utforske tidligere hendelser i livet.

Etter å ha tatt meg selv inn i transe forestilte jeg meg at urviserne på en klokke roterte mot klokka, raskere og raskere, slik at timene, dagene, månedene og årene gikk bakover i tid.

Etter en stund endte jeg opp med en følelse av å sette foten på stativet på en liten tavle jeg hadde og kjenne på følelsen av den store vorten jeg hadde fått under den høyre foten mens vi hadde bodd i Brasil. Jeg var fire da vi kom hjem. Det var litt styr med å fjerne den vorten. Jeg går jo gjennom litt styr med å fjerne ting som ikke skal være der i disse dager også. Jeg har forresten planer om å begynne å danse samba igjen.

Deretter fortsatte jeg enda lenger og fikk en anelse om en våt snute. Det vår vått og behagelig. Jeg tenker det kan være fra en hund vi hadde mens jeg var enda mindre.

Enda lenger tilbake, forestilte jeg meg at jeg var på vei ut fødselskanalen. Jeg ble tatt med tang og i meditasjonen gikk hodet mitt tilbake og ble vridd mot venstre. Alt kjentes trangt ut. Etter en stund var jeg ute.

Hvor reelt er slike minner og følelser? Ikke godt og si. Men det er en interessant opplevelse.