I slutten av november i fjor ble jeg oppmerksom på noen hudforandringer hos meg selv og bestilte time hos hudlegen. Han fjernet noe og tok prøver av noe annet. Så var det å vente.

De første dagene gikk greit, selv om jeg merket en stigende uro. Etterhvert ble det opplagt at jeg var urolig. Jeg snakket med noen om det. Det virket som om jeg så for meg tre muligheter: 1) at det ikke var noe, 2) at det var noe eller 3) at det var noe farlig (aggressiv føflekkreft).

Ventingen begynte å bli en påkjenning, så jeg begynte med selvhypnose. Ved hjelp av selvhypnose er det ganske lett å gå «under» slike bekymringstanker om fortid og framtid og bare være til stede og føle seg vel her og nå. Jeg forsøkte å stille meg selv spørsmål i transe for å finne ut om jeg hadde mer informasjon i dypere nivåer av meg selv. Svaret var bare: Fortsett å gå videre, det er den eneste veien. Jeg ble også overrasket over kraften og klarheten i denne motivasjonen.

Etterhvert forstod jeg at nettopp dette er svaret: Uansett hva som skjer, så må vi fortsette å gå videre. Det er det som er sannheten. Det var en lettelse. Det var også godt å bruke selvhypnose jevnlig for å slappe av under ventingen.

Etter neste tre uker ringte legen og fortalte at det var celleforandringer. Han hørtes optimistisk ut, men jeg turte allikevel ikke å slappe helt av før han bekreftet at det ikke var en kreftform som kunne spre seg til andre deler av kroppen.

Jeg må si at jeg var lettet. Nå skal jeg bare fjerne resten og så er jeg god som ny, på vei videre.

For et par dager siden pratet jeg med en venn av meg som går i uvisshet. Ikke om medisinske spørsmål, men noe annet. Jeg tok fram mitt eksempel. Det virket som om han kjente seg igjen og slappet mer av. Kanskje noen andre som leser dette også vil kunne finne visshet i uvisshet?