Ofte opplever vi at det er forskjellige nivåer av å tilgivelse. Av å tilgi oss selv og av å tilgi andre. Når vi opplever tap går vi gjennom en sorgprosess hvor vi opplever fornektelse, sinne, forhandlinger, depresjon og akseptering.

I etterkant av denne aksepteringen kommer det en tilgivelse. En tilgivelse av det som vi opplevde, en tilgivelse av det som skjedde, en tilgivelse av det som ble gjort mot oss, en tilgivelse av det vi selv gjorde eller ikke gjorde; det kan være «og» eller «eller».

Når vi innser at vi gjorde vårt beste ut i fra de muligheter og den forståelsen vi hadde på det tidspunktet, så er det lettere å tilgi oss selv. Da er det også lettere å tilgi andre.

Andre ganger er det lettere å tilgi andre for det de gjorde. Særlig hvis vi vet at de ikke gjorde det ut av vond vilje, men utifra manglende kunnskap og forståelse. Når vi forstår at vi kan tilgi andre, kan vi også tilgi oss selv.

Ettersom vi utvikler oss og får mer erfaring forstår vi mer av det som skjedde. Det hele kommer i et større perspektiv, fordi vi har levd lengre og forstår mer. Dette fører også til at tilgivelsen endres.

Vi kan spørre om det er nødvendig med hele tiden fortsette med denne tilgivelsen. Svaret er at hvis det er det, så er det det. Noen ting vil gradvis fases ut av vår bevissthet. Andre ting vil komme tilbake eller vedvare.

Det beste er om dette skjer i en naturlig prosess, hvor det hverken er nødvendig å holde fast ved ting vi ikke lenger trenger, eller å fortrenge ting vi trenger.

Det er ikke slik at vi skal tilgi alle. Det kan være ting som har blitt gjort mot oss som er av en slik karakter at vi ikke ønsker å tilgi vedkommende. Det er imidlertid nødvendig å gå igjennom den samme sorgprosessen. Tilgivelsen blir her da mer fokusert på oss selv.