Mange er uvante med å snakke om følelser. Særlig menn, selv om det ikke gjelder alle. Det er rett og slett uvant for mange.

Det kan være lett å ønske å skjule våre svakheter. Når vi opplever vonde følelser kan det være vi ønsker å holde dem for hos selv.

Isteden kan det være vi snakker om andre ting, analyserer det ene og det andre, oss selv og situasjoner, eller snakker om følelser, som kjærlighet om omtanke, på et abstrakt plan. Det kan være nyttig, men ting blir egentlig ikke særlig bedre av det.

Det kan være vi tenker at det er klaging og syting å snakke om hvordan vi har det. Men det er ikke syting å fortelle fakta. Om jeg forteller at jeg har fått hudkreft og at det gjorde meg engstelig eller at hun såret meg ved å si det hun sa, så er ikke det syting. Det er fakta. Det er ikke nødvendig med føleri eller bade i hva det måtte være. Det som er nødvendig er ganske enkelt å kommunisere til andre det vi opplever og føler.

Dette er ikke svakhet. Dette er styrke. «A man’s gotta do what a man’s gotta do«. var opprinnelig et utsagn fra en mann  i Steinbecks roman «Vredens druer», som fortalte at han hatet å fange edderkopper. Vi må gjøre det vi må, men vi kan fortelle at vi hater å fange edderkopper. Det er ikke å be om forståelse, forlatelse, tilgivelse eller omsorg. Det er ganske enkelt at vi har integritet til å fortelle verden hvordan vi opplever den.

Enkelte menn anser at menn som forteller hvordan de har det er sytete. Dette er som regel ikke tilfelle. Som regel er det at de selv er redde for å snakke om sine egne følelser. For å forstå dette må de selv forsøke for å forstå at dette er styrke.

For vi kan være så sterke vi vil utad, men hvis vi gjemmer vår svakhet inne i oss, lager vi vår egen Achilles hel, som vil gjøre oss svakere. Men når vi kan kommunisere hvordan vi har det, så styrker det oss og dem som er rundt oss. De som er rundt oss blir tryggere på oss når de vet hvordan vi har det. Da stoler de mer på oss, og tillater oss å være mer menn. Hvis det er det vi vil da.

Så hvordan gjør vi da dette? Vi må rett og slett ganske enkelt forsøke og se hvordan det fungerer. Vi må selv finne det nivået som er passende å kommunisere vår egen sårhet. Og vi må selv oppleve styrken vi får av å gjøre dette.