Det er svært vanskelig å oppleve at våre barn har det vanskelig. Ofte kan vi ikke gjøre annet enn å gå foran som et godt eksempel og være åpne med hvordan vi selv søker hjelp på ting som har blitt for store for oss.

Det er en spesiell opplevelse å oppleve at ens barn har det vanskelig. Det kan være ting som depresjoner, rusproblemer og spiseforstyrrelser. En viss prosent av befolkningen opplever slike problemer og de fleste av disse har foreldre.

Følelsen er litt som en jernklo i hjertet og magen på en gang. En forelder kan føle seg redd og fullstendig maktesløs, fordi vi allerede har gjort alt vi kan for å hjelpe vårt barn. Ofte kan det være fortvilende, fordi vi vet at det sannsynligvis ville gått mye bedre hvis barnet bare kunne erkjenne problemet og søke hjelp.

Det er bare det at det tar tid å erkjenne at vi har et problem. Også etter at vi har begynt å kjenne det på kroppen. Da forsøker vi som regel å fornekte det og forklare det bort. Veien kan være lang til å ta ansvar og søke hjelp. For at hjelpen skal kunne fungere må vi være i kontakt med den delen av oss som skaper problemet. Nettopp den delen som vi har ønsket å skyve vekk. Som en forelder er det svært vanskelig å stå å se på at denne prosessen skal komme i havn.

Ofte kan vi ikke selv gjøre annet enn å gå foran som et godt eksempel. Være åpne om våre egne liv, våre styrker og svakheter, vise oss sårbare og være åpne med våre barn og verden om hvordan vi selv har søkt løsninger på forskjellige problemer.