Det er en god ide å gjøre ideomotoriske bevegelser. De blir synlige bevis på våre indre prosesser. Det forsterker vår tro på det som skjer inne i oss.

Det sies at tro kan flytte fjell. Men er vi helt sikre, og er det egentlig noen som har flyttet på det fjellet? Men hadde vi sett det, bare én gang, så hadde vi trodd på det. Det er vel en tviler i oss alle. Kanskje det er fordi vi vet at tankene er så flyktige. Vi kan tenke det ene i et øyeblikk, for så å tenke noe annet i det neste.

Hvis vi tenker på å oppnå et eller annet, så kan det være at vi har selvtillit og vet at det klarer vi sikkert. Særlig hvis vi spør noen som har gjort det samme før, og så gjør som dem. Eller kanskje vi stoler på våre egne kreative løsninger. Men vi kan ikke være helt sikre før vi har sett det.

Ideomotorikk er bevegelser vi utfører uten å tenke oss om. Vi opplever dem gjerne hvis vi lever oss inn i noe. Kanskje har du sittet ved siden av en som kjører bilen og tråkket på bremsen. Eller etterapet en bevegelse til en idrettsutøver på TV. Dette er de åpenbare eksemplene, men saken er at vi gjør det hele tiden. Det meste av vår ansiktsmimikk er slike bevegelser. For vi tenker jo ikke på at vi skal smile når vi er glade, vi ganske enkelt smiler. I tillegg fins det en hel masse mikroskopiske ansiktbevegelser som vi bruker for å formidle våre følelsestemninger til andre, helt uten at vi behøver å tenke på å gjøre det.

I transe er det lettere å skape slike bevegelser, for eksempel ved at vi lar en arm heve seg som en del av en indre tankeprosess. Når vi lar dette skje manifesterer vi samtidig et bevis for energien i våre indre opplevelser. Vi kan se det, så vi tror på det. Vi kan føle at det er en kobling mellom vår indre prosess og armbevegelsen. Det er ikke noe vi bare innbiller oss.

Så hvordan gjør vi det? Som ved alt transearbeide går vi først inn i transe. Det gjøre enklest ved å fokusere på de små musklene over øynene og putte avslapning inn i dem, la det rulle et teppe av avslapning over hele kroppen, gå ned trappen fra 10 til 1, og når vi er helt nede si til oss selv «Du er fullstendig avslappet, du føler deg så vel du kan i hele kroppen her og nå». Og når vi kjenner velvære i hele kroppen, så vet vi at vi er i transe.

Deretter kan vi tenke oss at vi setter oss ned i en behagelig lenestol, lener oss tilbake og drømmer oss bort til en fin strand, som vi kanskje har vært på eller kan forestille oss. Så begynner vi å gå bortover stranden, kjenner den varme, brune sanden mellom tærne, kjenne lårene arbeide, kanskje se en seilbåt langt der ute, hvor himmel og hav møtes, høre små bølger bruse innover stranden, og for hvert skritt vi tar så kjenner vi at den ene armen blir lettere enn den andre. Vi hjelper den lette armen litt i gang oppover, og så lar vi arbeidet vi gjør med å gå bortover i sanden drive armen oppover i en automatisk bevegelse. Mens vi gjør det legger vi kanskje merke til nye ting, som lukten av saltvann eller palmer som duver i vinden. Når armen har kommet helt opp er vi klare til å skrive et budskap til oss selv i den fine sanden som har blitt jevnet ut av bølgende. Så skriver vi budskapet og lar det synke dypt ned i oss, ettersom armen vår også synker ned i fanget. Deretter tenker vi oss tilbake i lenestolen og hvile en stund, før vi så lar oss selv komme ut av transe.