Vi danner mønstre for å overleve. Det er en naturlig prosess at disse mønstrene blir utdaterte. Det hjelper sjelden å tvinge oss til å endre oss. For å endre disse må vi innarbeide en ny følelsesmessig forståelse.

Mennesket, og dyrene også selvfølgelig, har en fantastisk evne til å finne løsninger på å overleve. Vi finner hele tiden løsninger for å bruke minst mulig energi for å få oppnå mest mulig. Uten denne evnen ville vi ikke overlevd. Tenk bare på hvordan vi alle tar raskeste vei over gressplenen og hvor vanskelig det er å gå rundt.

Allikevel hender det at disse løsningene etterhvert skaper problemer. For mange av de problemene vi opplever var engang løsninger. Det egentlige problemet er at disse løsningen ikke er aktuelle lenger, men viser seg nå som et uønsket adferdsmønster som er vanskelig å endre. I bunnen ligger det en oppfatning av at det uønskede adferdsmønsteret fremdeles har en verdi for oss.

Disse uønskede adferdsmønstrene er ofte en helt eller delvis ubevisst prosess og kan være vanskelig å endre hvis vi ikke oppdaterer vår følelsesmessige forståelse. Den vanligste måten å forsøke å gjøre dette på er å fortelle oss selv at vi må endre oss. Når dette ikke fungerer blir vi strengere. Så blir vi sinte. Det hjelper fremdeles ikke.

Vi opplever alle slike utdaterte mønstre. Og vi blir alle litt oppgitt eller kanskje til og med sinte på oss selv når vi oppdager at vi har dem. Det er ofte overraskende hvor enkle prosessene som ligger til grunn for slike uønskede adferdsmønstre er. De er som regel bare en enkel respons for å oppfylle et formål.

Det er derfor viktig å forstå at disse tingene ikke springer fra noe som er fordervet eller forkvaklet eller hva vi nå i verste fall kan tenke oss. De springer fram som en forenklet løsning på å oppfylle et formål. De ble rett og slett konstruert som den enkleste måten å oppfylle et formål den gangen.

Når vi forstår enkelheten i den underliggende motivasjon kan vi lettere akseptere den. Vi kan akseptere den på samme måte som vi ser barn leke på en lekeplass, hvor de leker de samme rollespill igjen og igjen.

Det fungerer dårlig å bli sint på et barn som gjentar et uønsket rollespill på denne måten. Det hjelper heller ikke å forklare at dette vil gi uønskede konsekvenser på lang sikt, for barnet lever i nuet. Det vi trenger å gjøre er å introdusere et nytt rollespill hvor barnet i oss kan oppleve å utfylle sin rolle på en mer konstruktiv måte, som også er ønskelig på lang sikt.

Et enkelt eksempel kan være at vi begynner å røyke i tenårene for å få tilhørighet. Det kan selvfølgelig også være andre grunner. Etterhvert er mønsteret utdatert, for de fleste av vennene våre er nå ikke-røykere.

Et annet eksempel er at vi begynner å overspise for å beskytte oss mot omverden, for eksempel mot for mye oppmerksomhet. Når det ikke lenger er behov for slik beskyttelse kan det være mønsteret er der fremdeles.

Et tredje eksempel er at vi begynner å passe oss for trafikken når vi er barn. Når vi blir eldre kan det være vi blir redde for å kjøre i byen.

Det hjelper heller ikke å bli eldre og klokere heller. Fordi når vi blir eldre har vi mindre energi til rådighet. Våre uønskede mønstre, som tror de sparer oss for energi, kan da bli mer forstenet. For å motvirke dette er det viktig å utvise mer fleksibilitet etter hvert som vi blir eldre.