Jeg ble oppringt av en ung mann i dag . Han fortalte han hadde sett min video om øyekontakt og ønsket å prate om det. Siden han bodde langt unna og vanskelig kunne komme på en time, gav jeg han bare noen råd der og da på telefonen.
Vi vet at det er viktig med øyekontakt. Ved å se på et annet menneske får vi den spesielle kontakten av å se et annet menneske ser på oss. Vi bør unne oss å gjøre dette. Det ikke nødvendig å bli stirrende eller se akkurat her eller der.
Poenget er at vi samtidig som vi har øyekontakt også ser inn i oss selv og kjenner hvordan dette gir oss en dypere kontakt med dem som er foran oss.
Hvis det er uvant å ha øyekontakt kan vi øve oss sammen med noen som er villige til å hjelpe oss, for eksempel et familiemedlem, en venn eller en kjæreste.
Den unge mannen fortalte at han tenkte altfor mye på øyekontakt. Det er noen ganger vi blir så fokusert på det vi holder på med at vi tenker alt for mye på hvordan andre oppfatter oss. Dette har ikke bare med øyekontakt å gjøre, det har med hvordan vi ser på oss selv.
Noen ganger blir vi så oppsatte på å gjøre ting «riktig» at alt blir feil uansett, liksom. Da er det viktig å tillate oss selv å gjøre feil. For eksempel kan vi eksperimentere med å stirre i vei, eller være unnvikende eller bare gi av og til gi slipp på hele greia.
Vi kan også tenke litt over hvem det egentlig er som er på scenen. Er det jeg eller dem jeg ser på? Kanskje vi ønsker å velge å være på scenen selv og se på hvordan de andre ser på oss.