Positiv tenkning er vel og bra, men går det en grense?

Det er interessant at Donald Trump har basert sin suksess på positiv tenkning. Selv om vi kanskje ikke ønsker å dra det så langt, så kan det absolutt være noe å lære av dette.

Det negative representerer farer og det kan være gode grunner til å være oppmerksom på dette. Dessverre har negativ tenkning lett for å feste seg. Vi vet alle at det er best å tenke positivt hvis vi ønsker å oppnå noe.

På 1800-tallet oppstod det en trend i USA for positiv tenkning inspirert av østlig filosofi og vestlig kunnskap om hypnose og sinnets påvirkningskraft. Ralph Waldo Emerson, Prentice Mulford og William Walker Atkinson er eksempler på dette. Dette passet sammen med det amerikanske idealet om «The Self Made Man». Teknikken består stort sett av positivt selvsnakk (affirmasjoner).

NRK forteller at Donald Trump tok til seg positiv tenkning fra Norman Vincent Peale, som var familiens prest, og at han har anvendt dette hele livet for å oppnå alt det han har oppnådd.

Før eller siden støter vi imidlertid på problemet med «de andre», som kanskje ikke virker å være like entusiastiske som oss selv for det vi ønsker å oppnå. Spørmålet er om det er en grense for hvor mye vi kan opphøye oss selv til å være den eneste som har rett . Det ser ut til at det går an å ende opp i en situasjon hvor «de andre» automatisk tar feil, med mindre de støtter opp om våre egne mål. Det er ikke sikkert at vi ønsker en slik automatikk i vår egen tenkning.

På den annen side, så har sikkert flere av oss en del å gå på, slik at vi trygt kan tillate oss å fokusere på det positive uten fare for å etablere en skare vi hele tiden må krige med. Så la Trump vise vei, i hvert fall en del av veien, og la oss skape noen positive tanker i hverdagen.