Jeg ønsker å bruke hypnoterapi – men er jeg hypnotiserbar?

Hvis vi er interessert i hypnose er det ikke særlig vits i å bekymre seg om man er hypnotiserbar eller ikke. Det er bedre å spørre seg selv om hypnotisøren virker å ønske en vel, har kompetanse og fremstår med en viss fascinasjon. 

Ettersom man i hypnosens barndom begynte å få erfaring med å hypnotisere  ble det oppdaget at enkelte virket å være mer hypnotiserbare enn andre. Hypnotiserbarhet ble forstått som hvor lett en person kunne manifestere forskjellige hypnotiske fenomener. 

Eksempler på slike hypnotiske fenomener som brukes i hypnoterapi er somnambulisme (en søvnlignende, tilsynelatende passiv tilstand), ideomotorisk bevegelse (automatisk bevegelse, for eksempel heve armen), positiv hallusinasjon (se noe som ikke er der) og negativ hallusinasjon (overse at noe er der, for eksempel smerte). Basert på erfaring ble disse fenomenene antatt å ha forskjellig vanskelighetsgrad, og så skapte man en forståelse av hypnotiserbarhet ut i fra hvordan man greide å utvise de forskjellige fenomenene.

Ganske snart ble man klar over at det er for enkelt å forstå hypnose, eller for den saks skyld enhver terapeutisk intervensjon, på denne måten. For den som blir hypnotisert blir hypnotisert av noen, og forholdet mellom dem er vesentlig. Dette forholdet ble beskrevet som rapport (fra fransk). For å etablere rapport er det det nødvendig at pasienten føler tillit og fascinasjon. «Hypnotiserbarhet» ble altså noe mer enn en egenskap hos en person alene. 

Dette faktum gjør det jo vanskelig å kategorisere mennesker etter hypnotiserbarhet. Man har ganske nylig forsøkt å lage nøytrale målemekanismer for hypnotiserbarhet ved å la deltagere i studier la seg hypnotisere av et mekanisk lysapparat eller en innspilling. Men det eneste man da måler er om man er mottakelig for akkurat denne form for maskinell påvirkning. Noen liker å lytte til en innspilling eller se på en mekanisk lysmaskin, andre liker den mer direkte kontakten med et annet menneske.  

Men tilbake til rapport. All behandling burde selvfølgelig være basert på tillit, at vi har tillit til at den som behandler oss vil oss vel og har nødvendig kompetanse for å hjelpe oss. For å gjøre hypnose er det dessuten nødvendig å være i stand til å skape en viss fascinasjon. Det er dette som gjør at vi velger å leve oss følelsesmessig inn i behandlingssituasjonen og det er med dette som grunnlag at vi utøver hypnoterapi. Det er litt som å engasjere seg følelsesmessig i en god film eller ikke.

Når alt dette er sagt er det også klart at enkelte har mer tillit til sine omgivelser og lar seg lettere engasjere enn andre, på samme måte som enkelte inngir mer tillit ovenfor sine omgivelser og  fremstår som mer engasjerende enn andre. 

Så, hvis vi ønsker å ble behandlet med hypnoterapi av noen, men er usikre på om vi er hypnotiserbare, bør vi heller stille oss følgende spørsmål:

  • Virker det som om vedkommende vil meg vel?
  • Virker det som om vedkommende har nødvendig kompetanse?
  • Er det noe fascinerende ved det vedkommende gjør eller er?

Hvis vi svarer «ja» på disse spørsmålene er det meget gode sjanser for å få en positiv opplevelse av hypnoterapi.