Dustehuehypnose og idiotmeditasjon har visse likhetstrekk, rent bortsett fra at det bortkastet tid. Jeg snakker ikke her om ting som er farlige. Jeg snakker om ting som ikke fungerer særlig effektivt.

I Tibet har man et uttrykk som kan oversettes som «idiotmeditasjon». Det betyr at man sitter i en slags meditativ tilstand uten å noen som helst peiling på hva man holder på med. Jeg mener ikke at det er feil å slappe av – det trenger vi, eller legge seg litt ned på sofaen – det liker i hvert fall jeg. Det jeg mener er at vi tror at det vi skal oppnå er en tom, tankeløs tilstand. La det bare være helt klart, så lenge vi er bevisste, så tenker vi. Det man mener med idiotmeditasjon er at man ikke har noen forståelse av hva man meditere på – sinnets natur.

I begynnelsen når vi mediterer blir vi gjerne litt forferdet over hvor mye tanker som faktisk løper rundt der oppe. Etterhvert begynner de å roe seg. Man oppfordres gjerne til å fokusere på mellomrommet mellom tankene. Det som skjer i praksis er at tankene blir mer subtile, ikke at vi fokuserer på et tomrom. Vi begynner å bli bevisst prosesser i sinnet som er hinsides tanker og ord.

Når vi kommer i kontakt med disse prosessene, som er bortenfor ordene oppnår vi en dypere meditasjon. En enkel måte å forklare det på er å spørre om hvordan sjokolade smaker. Vi kan si at det smaker godt eller søtt eller kanskje beskrive det på en bedre måte, men det blir også med det. På samme måte er våre tanker bare våre egne beskrivelser av indre forhåpninger og vanemønstre, og derfor ufullstendige. Når vi kommer i kontakt med våre indre forhåpninger og vanemønstre på et dypere plan, hinsides ordene, kommer vi også i en dypere kontakt med oss selv. Dette er også en form for tenkning, en ordløs tenkning som ikke er idiotisk, men subtil og dyp.

Ja, ja, det er jo ikke nødvendig å være så veldig dyp hele tiden. Jeg mener ikke det. Av og til når jeg mediterer, så mister jeg fokus og ender opp med å sovne. Det er helt greit, selv om det da ikke er meditasjon. Det jeg mener er at målet ikke er en blank og hard krystallklar flate hvor det ikke skjer noe som helst. Nå ja, det var idiotmeditasjon.

På begynnelsen av 90-tallet, da Paul Mckenna herjet med sine hypnoseshow tenkte jeg at dette måtte være dustehuehypnose, men jeg har egentlig gått tilbake på det. Det er faktisk en god ting å ble mer scenevant. Noe av det vi er mest redd for, er jo faktisk å bli sett av andre. Jeg har selv måttet jobbe mye med å bli komfortabel med å stå foran andre mennesker.

Men dustehuehypnose eksisterer fortsatt. En gang jeg skulle vise en dame jeg kjenner godt hva hypnose var, tenkte jeg at jeg skulle demonstrere håndlevitasjon. Greit nok, hånden gikk oppover, men da jeg foreslo at den skulle berøre nesen for å gi henne en behagelig opplevelse, motsatte hun seg dette. Det var fordi hun syntes det var dumt å gjøre. Ta seg på nese for å få en god opplevelse, «Tenk så teit!,» tenkte hun.

Dette er et eksempel på dustehuehypnose. At man gjør noe som virker teit eller meningsløst for den som blir hypnotisert. Et annet eksempel på dustehuehypnose er at man fortsetter å gjøre det samme, selv om man har forsøkt det før uten at det har virket. En tredje form for dustehuehypnose er å lese opp fra et ark og tro at man kan anvende nøyaktig samme metode på alle mennesker.

Jeg innrømmer ærlig at jeg har forsøkt alle disse metodene. Det er ikke det at det er så farlig å gjøre dustehuehypnose. Det er bare det at det ikke er særlig effektivt.

Den mest effektive måten å gjøre hypnose på er faktisk å lytte mens vi veileder klienten i den hypnotiske prosessen. Vi lytter til klienten og så begynner klienten begynner å lytte til sitt indre. Det er bemerkelsesverdig hvor mye informasjon vårt indre kan tilby oss for å hjelpe oss å oppnå det vi ønsker.