Hvis vi føler at vi må ha alt med én gang, kan det kanskje være en god ide å sjekke om det faktisk er slik at vi gjør det. Kanskje vi heller kunne ta ting litt etter hvert.

Det er fint å ha et mål å arbeide mot. Det gir livet mening og inspirerer til innsats. For at vi skal oppnå det vi ønsker er det nødvendig å fokusere på det vi trenger å gjøre for å oppnå det. Og så må vi faktisk gjøre det.

Det kan være lett å gå i fella med å tenke at ting blir så bra når vi har oppnådd det vi ønsker. Men hvis vi tenker litt nærmere etter så har det sikkert ofte vært slik at når vi har oppnådd et mål så er det litt antiklimaks. Vi står der plutselig uten noen oppgave å fokusere på.

Det kan derfor noen ganger være en ide å ikke være så rask for å oppnå det vi ønsker. For når vi vet at det er veien som er målet, vil det kanskje være fint å være på vei litt lenger, heller enn å ruse over målstreken og inn i antiklimaks.

Det er vel ikke uten grunn av vi har ordtaket «Skynde seg langsomt». Det betyr at vi følger med på det vi gjøre og justerer kursen underveis hvis det skulle være nødvendig. Hvis vi bare kjører på uten å tenke kan det selvfølgelig gå bra. Men det kan også gå ikke fullt så bra. Mange møter veggen, og det er jo ikke så bra. Jeg har møtt en del som har møtt den veggen og jeg møtte den selv for en del år siden. Når vi møter veggen tør vi ikke lenger stoppe for å vurdere skadene, vi bare fortsetter. Det blir gjerne vondt.

Så det er en god ide å begrense oss en smule og ikke forsøke å oppnå alt med én gang. Heller ta ting etterhvert og se hvordan det går, da kan vi også være mer åpne for muligheter som åpner seg foran oss. Kanskje til og med snarvei til målet?