Det er ikke uvanlig at mennesker som jobber som terapeuter er «skadede healere». Hva er min skade? Min far begikk selvmord tre dager før jeg fylte 14 år. I dag vet jeg at alle mennesker bærer på en sorg eller et savn, men dengang virket det som om det bare var meg.

Hendelsen lagde et rom inne i meg selv som jeg ikke evnet eller ønsket å dele med andre. Selvmord var ingen lett ting å snakke om dengang. I Dantes inferno befinner de som har tatt selvmord seg til og med under mordere, hvor de vokser ut som giftige torner.

Jeg kan ikke akkurat få det til å stemme med min far. Jeg kan huske at han lo så han ristet, men munnen på vidt gap. Han hadde også et par vitser han likte å fortelle. En av dem, og den han likte best, handlet om en kaptein på en båt. Min far var selv veldig glad i sjøen. Denne kapteinen var så fantastisk vis og klok at aldri tok feil gjennom et helt liv. Alle hadde lagt merke til at hver gang han skulle ta en viktig beslutning tittet han ned i en boks han alltid bar på seg. Til slutt da han døde, var alle veldig spente på hva som var i boksen. Da de åpnet den kunne de lese «Styrbord: høyre, Babord: venstre». Og så lo min far godt.

Senere, etter at jeg begynte å studere i England, presset tanker om min far seg på, og min lege anbefalte meg å begynne med terapi. Da jeg var over den første kneika, og forstod hvordan dette fungerte, begynte jeg å interessere meg for og lese om terapi og psykologi. Jeg skulle gjerne ha lest psykologi som studie. Men det var bare det, at matematikk var så enkelt og så lett å rømme i.

Etterhvert begynte jeg å søke svar på andre måter. Det viste seg at buddhismen hadde et mer forståelig syn på selvmord, og ved siden av studiene begynte jeg å studere dette. Det var nødvendig å finne en mening i det meningsløse. De buddhistiske studiene viste seg å holde interesse for meg langt utover å akseptere min fars selvmord. Poenget med å studere buddhisme og meditasjon er egentlig å forstå sinnet, og jeg hadde alltid vært fascinert av tanker og bevissthet som fenomen.

Etter studiene begynte jeg med kognitiv selvutvikling og frivillig arbeid. Etterhvert begynte jeg å veilede andre mennesker med selvutvikling.

I ungdommen hadde jeg sett demonstrasjoner av hypnose. Det var selvfølgelig spennende. Senere fulgte jeg med mens Paul McKenna herjet med sin scenehypnose på 90-tallet. Selv om jeg nok er litt innadvendt og ikke akkurat drømmer om å stå på en scene og underholde,var det artig å se på. Det var klart at det var noe der, en opplevelsesfære utenom det vanlige.

Senere skulle min interesse for hypnose resultere i at jeg utdannet meg som hypnoterapeut, som jeg arbeider som nå. Jeg liker dette arbeidet. Jeg liker å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv. Bare det å lære selvhypnose blir for mange et verktøy som er meget verdifullt, uansett hva man ønsker å oppnå.

På folkemunne heter det at «Intet er så galt at det ikke er godt for noe». Det er ikke alltid at uheldige omstendigheter er så uheldige som de kan virke i første omgang. Jeg tror at all sorg og uheldige omstendigheter kan bli til en positiv ting i livet. For å få til dette er det viktig å ikke se seg selv som et offer, og det er viktig å søke svar utenfor oss selv.