Det hender jeg treffer mennesker som har opplevelser fra tidligere liv. Selv har jeg ikke slike opplevelser, men jeg ikke uten håp om at jeg en dag vil bli i stand til å meditere meg tilbake til dette. Helt sant.

Det er selvfølgelig helt greit å ha slike opplevelser. Det er bare det, at det noen ganger virker for meg at enkelte kan fokusere for mye på disse. Særlig hvis opplevelsene er meget dramatiske, for eksempel går halshogging ofte igjen.

Jeg har hørt om enkelte mediterende som har opplevelser fra tidligere liv. Dette er mennesker som ofte har meditert i ensomhet hele livet. Det finnes også mange historier om barn som husker detaljer fra tidligere liv.

Det kan også være greit å tenke på at fra et buddhistisk perspektiv, så er gjenfødelse ikke annet enn årsak og virkning. Og årsak og virkning er i den endelige analyse (absolutte sannhet som man sier) ikke-eksisterende. Det er faktisk noe vi forestiller oss. Bare tenk på hvordan vi karakteriserer noe som er årsak og noe som en virkning, som igjen blir en årsak for noe annet.

Det jeg egentlig vil si, er at jeg mener det er en god ide å ikke bli for knyttet til slike opplevelser. På et eller annet nivå må vi tolke det vi opplever med det begrepsapparatet, erfaringen og forståelsen vi har her og nå. Dette bør gi rom for et visst slingringsmonn. Det kan være at det er bedre å se slike opplevelser mer symbolsk, slik man oppfatter opplevelser man får på trommereiser.

Kunne det være nyttig å ha den samme innstillingen for dette liv? At vi tar litt lett på det. Jeg ser ofte at mennesker forandrer måten de ser på livet sitt på. Det som før var en vanskelig barndom kan bli en barndom med utfordrende opplevelser som har gjort dem til de de er i dag, og som de i dag ikke ville vært foruten. Selvfølgelig er det også ting man ville vært foruten.

Og jeg mener ikke at vi ikke skal gå igjennom nødvendige sorgprosesser. Det er absolutt det beste vi kan gjøre, tillate oss å gå igjennom de nødvendige fasene for å akseptere det som har skjedd.