Det beste er å ha en balanse mellom å hjelpe oss selv og andre.
Enkelte finner mye mening i å hjelpe andre. Vi kaller dem rett og slett hjelpere. Det er ikke alltid de er så flinke til hjelpe seg selv. Noen er veldig flinke til å hjelpe seg selv og få det som de vil. Det er ikke alltid de tar hensyn til andre. Vi kaller dem noen ganger egoister.
Når vi hjelper andre føler vi at vi har en rikdom. Vi har noe å gi, om det er penger, tid, trygghet, kunnskap eller hva det skal være. Jo mer vi gir, jo rikere føler vi at vi er. Men hvis vi glemmer å gi til oss selv, så vil rikdomsfølelsen bare komme når vi gir til andre. Vi blir på en måte avhengige av å gi for å ha det bra. Men jo mer vi gir til andre, jo mer glemmer vi oss selv. Det er lett å forstå at dette kan føre til at vi etterhvert forstår at vi ikke kommer til å oppnå våre indre drømmer. Det kan komme en tristhet når vi forstår at vi har unnlat å gjøre ting vi burde for å hjelpe oss selv. For eksempel Håvamål advarer i vers 49 om å gi bort alt vi har og så stå nakne igjen i vanære:
Klædi mine
kasta eg til
tré-menn tvo paa voll.
Kaute karar
med klædi dei vart,
neist vert naken mann.
Hvis vi forstår at vi kan gjøre det vi ønsker, oppnå de mål vi setter oss, at verden ønsker at vi skal lykkes og at hvis vi smiler til verden, så vil verden smile til oss, så vil vi raskt føle gleden ved å leve. Men hvis vi kun fokuserer på vår egen oppnåelse, blir vi aldri fornøyd. For å komme videre må vi nødvendigvis fokusere på det vi ønsker å oppnå, og dette redusere verdien av det vi har oppnådd her og nå. Det spiller ingen rolle om et dreier seg om å tjene mye penger eller oppnå åndelige nivåer.
Så balansen ligger i å oppnå glede og fremgang for både en selv og andre. En måte å gjøre dette på er å gjøre skillet mellom selv og andre svakere. Når dette skillet er svakere, vil det ikke være så stor forskjell om vi hjelper oss selv eller andre. Det vil også bli en mer positiv vekselvirkning mellom å hjelpe oss selv og andre.
Skillet mellom selv og andre kan vi redusere ved å forstå at vi egentlig hele tiden har vært avhengige av andre mennesker for at vi kan ha det slik som vi har det i dag. Eller vi kan sette oss ned, slik buddhistene gjør, analysere og forsøke å finne dette selvet som vi prater om. Eller vi kan ta inn over oss at vi stort sette består av fremmede mikroorganismer.
Etterhvert kommer vi til at vi hverken finner dette selvet ved analytisk tenkning eller meditativ indre søken. Konklusjonen blir at disse selvene ikke eksisterer på den måten vi tenkte. Grensen mellom disse selvene blir da mer diffus og det blir greiere å forholde oss til oss selv og andre.
Med en slik forståelse har vi et godt utgangspunkt til å hverken bli altfor opptatte av oss selv eller andre. Da blir vi mindre fiksert og forutinntatt og mer åpne for alle opplevelser som livet har å tilby oss.
Som et apropos advarer Håvamål om å gi bort alt vi har og stå nakne igjen i vanære:
Klædi mine
kasta eg til
tré-menn tvo paa voll.
Kaute karar
med klædi dei vart,
neist vert naken mann.