Kategoriarkiv: Hypnoterapi

Lek skaper balanse mellom intuisjon og fornuft

Intuisjon er en motivator. Fornuft brukes for å sette begrensninger. Når vi har balanse mellom intuisjon og fornuft har vi størst sjans for å mest ut av livet. Da kan livet bli som en lek.

Med intuisjon mener jeg det som inspirerer oss til å gjør det vi har lyst til, det som umiddelbart peker ut retningen for at vi skal få det bedre her og nå. Alle mennesker bruker sin intuisjon. Vi er nødt til det fordi det er fullstendig umulig å analysere alt i detalj for å foreta et valg. Vi er rett og slett ofte nødt til å bruke magefølelsen og bare velge det vi tror er best der og da.

De fleste av oss har oppdaget at magefølelsen kan sende oss i feil retning. Spesielt gjelder dette hvis vi har gjort oss dårlige erfaringer eller utviklet negative mønstre. Da kan vår magefølelse fortelle oss at vi bør gjøre ting som gir negative følger, gjerne på lengre sikt. Da må vi bruke fornuften og avholde fra å gjøre slike ting.

Fornuft handler derfor mer om å ikke gjøre ting, basert på vår tidligere erfaring. Hvis vi har tidligere opplevd negative konsekvenser av å foreta valg, gjerne på lang sikt, så kan vi bruke vår fornuft til å la være å gjøre dette igjen.

Enkelte får problemer når valgene som skal foretas gir omtrentlig samme resultat og ender opp med endeløse analyser uten å få valgt noe som helst. Da er det viktig å bruke fornuften og innse at hvis resultatet ikke spiller så stor rolle, så kan vi bare velge den ene eller den andre.

I det store og hele, så vil intuisjonen eller magefølelsen være det som driver oss til å gjøre det vi gjør. Det er svært vanskelig å bruke fornuft som en drivkraft. Hvis vi for eksempel forsøker å bruke fornuftig argumentasjon for å begynne å trene regelmessig, så vil vi alltid føle at vi tvinger oss selv til det. Det varer ikke lenge. Men hvis vi derimot greier å finne glede i treningen, så vil lystfølelsen drive oss til å gjøre det.

Intuisjon bør derfor sees på som en mekanisme som motiverer oss til å utføre handlinger. Fornuft bør sees på som en mekanisme som forhindre oss fra å gjøre gale handlinger.

Når det blir ubalanse mellom intuisjon og fornuft får det som regel negative konsekvenser. For mye intuisjon fører gjerne til at vi kaster bort energi på handlinger som gir lite eller negativ verdi på lengre sikt. For mye fornuft fører gjerne til at vi blir for forsiktige med å slippe oss løs og gjøre de tingene som motiverer oss og gir oss glede.

For å skape en god balanse mellom fornuft og intuisjon er det en fordel å begynne i det små. Gleden er som regel ikke knyttet til skalaen som vi utfører ting på. Det kan selvfølgelig være fint å gjøre ting vi liker i en større skala, men dette kan også være en pekepinn på at vi egentlig bare gjør mer av det samme. Kanskje vi heller kunne tenke nytt? Vi kan også sikre oss ved å la oss motivere av å gjøre mindre handlinger som ikke får så store konsekvenser den ene eller den andre veien. Da blir det som en lek.

Da er det lett å forstå at når vi blir eldre og får mer erfaringsgrunnlag, så blir vi mer fornuftige, men også mindre intuitive. Det er ikke alltid like morsomt. Da kan det være lurt å tillate oss å samle mer erfaring ved å slippe til intuisjonen for å se hva som kan skje når vi gjør det ene eller det andre.

 

 

Ideomotoriske bevegelser

Det går an å gjøre ideomotoriske bevegelser på flere forskjellige måter. Dette kan være nyttig for å demonstrere at vi kan påvirke kroppen vår med sinnet. Samtidig kan ideomotoriske bevegelser fungere som induksjon i seg selv, samtidig som de også kan fungere som tegn på at vi faktisk opplever hypnosetilstanden. Ideomotoriske bevegelser kan også bidra til en mer helhetlig livsopplevelse.

Ideomotoriske bevegelser er ideer som manifesterer seg som fysiske bevegelser uten at vi egentlig fokuserer på å gjøre en slik bevegelse bevisst. Slike bevegelser har opp igjennom tidene ofte blitt brukt av mystikere for å peke på utenforstående krefter. De brukes ofte også i hypnose, men da helst som en manifestasjon av koblingen mellom kropp og sinn.

Det finnes selvfølgelig også mange dagligdags eksempler på slike bevegelser, som å lære oss å gå, knyte skolissene, spille et instrument, kjøre en bil og en hel del andre ting. Felles for disse tingene er at vi må bruke et bevisst fokus over lang tid for å øve dem inn. Det interessante ved å skape (for så vidt mye enklere) ideomotoriske bevegelser i hypnose er at vi kan lære å gjøre dem på en meget enkel måte (av noen som kan det, selvfølgelig). En typiske ideomotorisk bevegelse skjer sakt med litt ujevne bevegelser.

Den enkleste formen for idemotorisk bevegelse er å bruke ja/nei-fingre. Dette gjøres ved å først identifisere valgte fingre med en «ja-» eller «nei-følelse». Når vi deretter blir spurt, eller spør oss selv, et spørsmål, kan vi da svare ved å bevege fingrene. Siden vi nå ikke bruker vår kognitive kapasitet, kan dette gi et klart uttrykk for hva vi føler om saken, som en representasjon av magefølelsen. Det er ikke noe mystisk med dette. Det er ikke alltid magefølelsen har rett, men det er ofte lurt å lytte til den.

En annen form for ideomotorisk bevegelse er armlevitasjon. Den enkleste formen for armlevitasjon er å holde armen rett ut foran seg og tenke seg at den ene er knyttet til en masse heliumballonger, mens den andre holder i noe tungt. Med noen gode forslag vil ganske snart den ene begynne å gå oppover og den andre nedover.

En litt mer imponerende armlevitasjon er å la armen heve seg oppover «av seg selv» dvs. uten at vi tenker bevisst på at vi skal gjøre det. Den enkleste måten å gjøre dette på er at skape en indre dynamikk, for eksempel ved å tenke på en tidligere hendelse, og så la energien i denne hendelsen manifestere seg i armen. For å få det til på en enkel måte må vi som regel løfte armen bevisst fra fanget for å sette sette den i gang. Det går også an å bli veiledet til å løfte armen på andre måter, for eksempel ved å bruke forvirring eller indirekte forslag, men det som er beskrevet her er den letteste måten å lære det på.

En tredje form for ideomotorikk er å avstive muskulaturen. Jeg nevner av og til at jeg så dette gjort av noen besøkende på en ungdomsklubben jeg gikk på slutten av 70-årene. Hun la seg ned på et teppe. Han hypnotiserte henne til å stive av hele kroppen. Deretter la han henne mellom to stolrygger, hvilende på nakke og ankler. Bare å ligge slik så ganske spektakulært ut, men så gikk han faktisk oppå henne der hun lå mellom stolene. Hun svaiet en del, men det gikk bra. Jeg syns det gav litt bismak fordi jeg tenkte det måtte få noen negative konsekvenser, og det gjør det faktisk også. Det kan lede til nakkeproblemer. Litt opplagt egentlig. Jeg vil gjerne også nevne en ung venninne jeg hadde da jeg gikk på barneskolen som var interessert i spiritisme. Du vet, flytte en peker over bokstaver og skape svar og sånt. Uten at vi egentlig gjorde det, så ble det ganske fort for skummelt for meg. Kanskje mest fordi jeg ikke forstod hvordan dette fungerte.

Så la oss begrense oss til å stive av armen. Det er bare å holde den oppover på skrått, knytte neven og stramme underarm, overarm og skulder. Deretter skaper vi en indre dynamikk, for eksempel ved å fokusere på et indre bilde eller noe annet, og gir så slipp på armen. Armen vil da fortsette å holde seg oppe selv om vi ikke lenger forsøker å holde den der. Det er litt artig faktisk. Det ideomotoriske i dette tilfellet er at vi fremdeles bruker muskulaturen selv når vi har sluttet å fokusere på at vi skal gjøre det.

Årsaken til at idemotoriske bevegelser fungerer er at vi bruker muskulaturen på en annen måte. Det er litt som den muskulaturen vi hele tiden bruker for å holde oss oppreist. Vi tenker ikke på det og vi blir ikke slitne heller. Nakken holder hodet oppe hele tiden uten at det er noe problem. På en eller annen måte er denne måten å bruke muskulatur på langt mer effektiv enn når vi gjør bevisste anstrengelser.

Men hva er poenget egentlig, bortsett fra at det er litt artig? La meg først nevne tre åpenbare ting. Å utføre en ideomotorisk bevegelse er i seg selv transeinduserende. En ideomotorisk bevegelse kan overbevise oss om at vi er i hypnosetilstanden. Det er faktisk ofte slik at når vi ikke kjenner hypnosetilstanden, så kan vi være usikre på om vi faktisk opplever den. For det tredje, så kan ideomotoriske bevegelser gi oss en demonstrasjon på hvordan sinnet kan påvirke kroppen. Når vi først har opplevd dette, kan det være lettere for oss å forstå at vi kan for eksempel redusere kroppslige smerteopplevelser eller påvirke kroppen positivt på andre måter.

Det er også en siste fordel med å gjøre ideomotoriske bevegelser. Det hender vi snakker om det bevisste og det ubevisst (uten at vi egentlig vet hva dette faktisk er). Vi gjør en slag inndeling av sinnet. En idemotorisk bevegelse kan representere en slags kobling mellom det bevisste og det ubevisste. Dette kan skape en større helhetsopplevelse av vår egen væren.

Så hva venter du på? Opp med armen!

 

Kreativitet og inspirasjon

Når vi legger merke til vår subtile inspirasjon, og så bruker våre evner og ressurser til å skape kreative løsninger, skaper vi samtidig en grobunn for å få mer slik inspirasjon.

Hypnosetilstanden kan, med sin avgrensede oppmerksomhet, hjelpe oss til å identifisere inspirasjon på de områdene vi ønsker. For eksempel kom det en terapeut til meg som syns det var vanskelig med annonsering av sine tjenester på grunn av høye kostnader. I en  en kort sesjon fant hun inspirasjon til flere forskjellige måter hun kunne annonsere sine tilbud uten at det kostet for mye. Andre kan på samme måte finne inspirasjon og løsninger på aktuelle områder.

Å være kreativ betyr å bruke vår eksisterende kunnskap til å skape noe nytt. Dette er en meget tilfredsstillende prosess, faktisk også når resultatet ikke blir helt optimale. Vi bør derfor alle søke å gi livet et kunstnerisk uttrykk, uten at vi behøver å se på oss selv som kunstnere eller være så veldig interessert i kunst.

Faktisk så er vi alle kreative. Vi er simpelten nødt til å være det fordi vi er unike mennesker som må ta i bruk våre unike egenskaper for å tilfredsstille våre unike behov. Ikke at vi nødvendigvis er så veldig forskjellig fra andre, men vi er i alle fall litt forskjellig og det er nok.

Vi kan i perioder føle at vi mangler inspirasjon til å være kreative. Problemet blir ofte forsterket hvis vi da prøver å tvinge oss selv til å være kreative. I beste fall resulterer dette i en etteraping av andre eller oss selv.

For å være kreative må vi være oppmerksomme på vår iboende inspirasjon. Dette er tanker og ideer som kommer til oss og nærmest popper opp uten videre, som regel ikke så høylydt og dominerende. Det er de mer subtile tankene som er de mest kreative. De mest høylydte er ofte om ting vi har gjort før og for det meste gjentagelser og vanemønstre. Det er derfor ikke nødvendigvis så lurt å gå å vente på store åpenbarelser og kall.

Men uten å gjøre det for vanskelig, når vi har identifisert en inspirasjon, må vi skrive den ned. Hvis vi ikke gjør det, kan det være den ikke kommer fram igjen med det første. Deretter må vi sette den ut i livet. Da gjelder det å ikke vente for lenge eller gjøre det for vanskelig eller stort.

Den kreative prosessen er å realisere denne inspirasjonen med de evner og muligheter vi har. Det bør koste litt, men ikke for mye. Resultatet bør også være litt usikkert. Vi må rett og slett ta det vi har for hånden og gjøre det beste ut av det. Noen ganger funker det bra og noen ganger funker det til og med enda bedre. Vi bør huske at det vil bli vår egen evaluering av resultatet som vil styre hvor mye slik inspirasjon vil slippe fram senere. Så det er viktig å ikke være for selvkritisk.

Hvis vi har latt oss selv inspirere til en rekke lignende handlinger som gir gode resultater så er det selvfølgelig ønskelig og bra, selv om det da kanskje ikke er så kreativt lenger, fordi vi nå har innarbeidet en god vane. Da kan vi fokusere på andre områder vi kan være kreative på.

Det morsomme med å skape kreative løsninger for å realisere vår inspirasjon er at vi får mer inspirasjon. Jo mer vi skaper, jo mer ønsker vi å skape fordi det gir oss tilfredsstillende på mange plan. Vi får anledning til å bruke våre evner og vi må ta noen sjanser og være åpne for resultatet.

 

 

Selvhypnose-healing av kropp og sjel

Når vi er syke er det en god ide å gjøre egen-healing. Dette gir kroppen bedre muligheter for å leges, samtidig som vi skaper en positiv opplevelse ved å vise oss selv at vi har evne og vilje til å ta vare på oss selv, selv om vi kanskje ikke føler så vel akkurat nå. 

For noen år siden var jeg i Tibet. En person fortalte meg en historie som gjorde inntrykk på meg, slik at jeg følte smerte. Plutselig forsvant denne smerten som dugg for solen. I øyekroken så jeg en person, og da jeg snudde meg så jeg at det var en munk jeg kjente som stod å fokuserte på meg, og jeg forstod at han hadde gjort det som heter «tonglen» eller «gi og ta». Resultatet ble at jeg opplevde at smerten forsvant plutselig. Tro det eller ei.

Tonglen er egentlig ganske enkelt. Det er en visualiseringspraksis hvor man tenker seg at man trekker til seg problemer og negativitet et annet menneske opplever, visualisert som en mørk sky man trekker inn i en selv, renser det negative i hjertet og så sender det så tilbake som positivitet, visualisert som rent hvitt lys. Poenget er selvfølgelig ikke å bruke en selv som søppelbøtte eller forsøke å bære verdens synder på ens skuldre. Det bør også være klart at det kreves viss praksis og forståelse for ens egne ressurser og begrensninger før man gir seg å kast med de tyngre tilfellene.

Tradisjonell healing gjøres ved å bevege hendene over kroppen til en person. Man tenker da gjerne at den ene hånden er mottaker og den andre er sender, og slik skaper en, gjerne tenkt hvis du vil, sirkulasjon, litt på samme måte som over.

Når vi er syke er ofte det beste medisinske rådet vi får å ta det helt med ro og passe på at vi ikke fryser. Det vil si holde sengen, pakke oss godt inn i dyna, og så bli der noen dager. Jeg har selv holdt på med dette en stund akkurat nå . Mens vi ligger slik, kan det være en god anledning til å gjøre selvhypnose-healing. Selvhypnose-healing er å skape en dypere avslapning ved å gå inn i hypnosetilstanden. Når vi på denne måten reduserer stresshormoner, gir vi kroppen en bedre mulighet til å hele seg selv. Men vi kan gjøre mer enn det.

Det er slik at vi når som helst kan fokusere på en kroppsdel for å få den til å bli varmere. Det er enkelt å verifisere. Bare gå inn i hypnosetilstanden for størst virkning, fokuser på hånden, og ganske snart blir den varmere og blodårene mer markerte. På samme måte kan vi fokusere på problemområder i kroppen. La oss si at vi har vondt i brystet. Da kan vi fokusere på avslapning i brystet og tenke at kroppen nå leger sykdommen på best mulig måte akkurat der. Det er viktig å gjøre det enkelt. Hvis vi vil kan vi, en en enkel og naturlig måte, tenke eller se for oss at hvite blodlegemer strømmer til for å hele oss, eller at kroppens naturlige helende kraft leger oss eller en eller annen annen kraft hvis du vil.

Jeg har opp igjennom årene fått litt erfaring på å gjøre slik hypnose-healing når jeg har vært syk. Det er jo litt vanskelig å vite om det har fungert. Jeg kan jo si at jeg syns at det gjør det, men jeg kan jo ikke vite hvordan det ville vært hvis jeg ikke hadde gjort det. Men la oss anta at det fungerer til en viss grad, for eksempel ved at jeg blir frisk én dag før. Men selv jeg selvfølgelig helst vil bli frisk så snart som mulig, så har ikke dette blitt det viktigste for meg. Det viktigste er at jeg viser meg selv at jeg er i stand til å fokusere positivt og gjøre noe med min egen situasjon (bortsett fra å gå til legen osv.) selv om jeg er syk. Jeg blir da ikke et hjelpeløst offer for sykdommen, men tar aktivt del i min egen helbredelse. Selv om det fremdeles gjør vondt, så får jeg større livskvalitet der og da. Og når jeg blir frisk, så blir jeg mer fornøyd med meg selv, vel vitende om jeg har både evne og vilje til å ta vare på meg selv når jeg er syk.

Hypnose og søvn som en port til våre ønsker

Det går an å oppleve fenomener i hypnose og søvn som peker på at disse har visse likheter. Slike fenomener kan også peke på vår egen evne til å forestille oss det vi ønsker å oppnå i livet. 

Ordet hypnose kommer fra det greske hypnos, som betyr søvn. Man anså også i begynnelsen at det var en tilstand som ligner søvn. Etterhvert ble det åpenbart at dette ikke var tilfelle, siden man lett kan kommunisere når man er i hypnosetilstanden.

Men selv om søvn ikke er hypnose, så er det visse likheter. Hypnose er en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand, og det er jo søvn også. Når vi sover avgrenser vi vår oppmerksomhet, slik at vi i liten grad opplever sanseinntrykk. Når vi drømmer, som vi jo gjør i REM-søvn og visstnok i følge vitenskapen nå også utenfor REM, kan vi ofte huske hva vi drømmer, men drømmene fremstår som tilfeldige, skapt ut i fra behov for følelsesmessig forløsning. Alle vet at vi ofte føler ting sterkere når vi drømmer, og våre drømmer kan derfor vise oss kraften i vår forestillingsevne.

Når vi er i hypnosetilstanden er vår oppmerksomhet begrenset på samme måte. Med litt øvelse, i litt dypere hypnosetilstander, kan vi oppfatte forskjellige fenomener som viser dette. Et kjent slikt fenomen er at vi opplever å bli berørt på venstre hånd, når vi i virkeligheten blir berørt på høyre hånd. Siden vi i hypnose legger vår kritiske sans til side, innenfor visse rammer, kan det oppleves som en morsom ting, selv om vi ser at det ikke er tilfelle.

Når vi er i halvsøvne kan vi gjøre det samme. Vi kan for eksempel forestille oss at vi holder et glass vann i hånden som vi ikke må miste. Det føles meget virkelig. Så kan vi forestille oss at vi holder det i andre hånden. Like virkelig. Litt artig når vi våkner og helt mister denne selvskapte virkelighetsforståelsen.

Men hva er egentlig poenget med dette? Er det å forvirre oss selv? Nei, selvfølgelig ikke. Vi kan jo legge den mening vi selv ønsker i det vi opplever. Dette kan være meningsfullt for å oppleve sinnets evne til å skape en egen helhetlig, overbevisende virkelighet for oss selv. Dette kan peke på en begrensning, på at det kan være greit å huske på at vi kanskje ikke alltid ser hele bildet, men det kan også peke på muligheten av at vi kan forestille oss hva det skal være.

Hvis vi har en viss tiltro til det gamle ordspråket «tro kan flytte fjell», så vil vi vite at hvis vi kan se oss selv gjøre det vi ønsker, så har vi også en mulighet til å oppnå det. Slike fenomener kan derfor bli en åpning som kan hjelpe oss til å skape våre egne drømmer om hva vi ønsker å gjøre her i livet. Uten å ødelegge den vakre drømmen er det selvfølgelig greit å være realistisk og huske på at det er like fint å oppnå et litt lavere mål som et litt høyere mål. På den annen side, akkurat hvor nøkterne vi ønsker å være kan jo den enkelte fint bestemme selv. Vi vi skal greie å tro at vi kan greie å gjøre ting vi aldri har gjort før, så må vi nok også tillate oss selv å være litt «urealistiske».

Hypnose: Bare forslag eller er det noe mer?

Tradisjonell forståelse av hypnose er at det er begrenset til forslag som gis til pasienten når hun er i hypnosetilstanden dvs. en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Jeg leste for en stund siden en artikkel hvor artikkelforfatteren oppdaget at posthypnotiske forslag om å ikke føle smerte ikke syntes å fungere. Dette er noen tanker jeg skriver ned for å forklare hvorfor det er slik.

Slik forslag det prates om kan være direkte forslag, som for eksempel å kjenne på avslapning og velbehag i kropp og sinn. Det er ikke slik at man kan foreslå alt mulig, pasienten vil bare godta forslag som stemmer med hennes oppfatning av virkeligheten. For eksempel hadde jeg en pasient for ikke så lenge siden som absolutt var uenig i at hun følte velbehag fordi hun faktisk var syk. Så det så, herr terapeut!

Slike forslag kan også være indirekte, gjerne ved bruk av metaforer, som for eksempel «mens du står på stranden og kjenner de små bølgene bruse rundt anklene ser du ut mot horisonten hvor du kanskje kan øyne en seilbåt med fylte segl som skjærer på stø kurs gjennom bølgene», som en metafor for å se hvordan man kan komme seg gjennom vanskeligheter ved å se ting i perspektiv, ta en beslutning og sette stø kurs.

Mange forslag man gir er det man kaller posthypnotiske forslag. Dette er forslag om å gjøre noe eller ikke etter at man har gått ut av hypnosetilstanden. Det er lettest å forstå det som en klargjøring og forberedelse for ens intuisjon. Hvis vi tenker etter, så gir vi oss selv slike forslag hele tiden. Hvis dét eller dét skjer, så skal jeg gjøre slik eller sånn. Fordelen med å forberede reaksjoner i hypnosetilstanden er at vi da er fokuserte og har mulighet til å la disse forslagene synke dypere inn. Dette gir større sannsynlighet for at de blir iverksatt.

Hypnose er imidlertid mye mer enn å motta indirekte og direkte forslag. Hypnose er å utvide ens bevissthetsnivå og evne til å påvirke  og bli påvirket av kroppen, for eksempel til å sjalte ut fysiske smerteopplevelser. Det finnes  tradisjoner i Østen hvor man stikker pinner gjennom kroppen uten å blø og tilsynelatende uten smerte. Det ser jo litt sprøtt ut, og det er det jo også. Men det peker på at det er mulig å kontrollere vår smerteopplevelse mye mer enn vi er klar over.

Det holder imidlertid ikke å lese opp et ferdiglagde «skript» (nedskrevne ord) og forvente at dette vil gi en en slik ferdighet. Dette er noe som må praktiseres gradvis. Ikke det at jeg foreslår at folk skal drive å stikke seg, det syns absolutt ikke at de skal. Det kan imidlertid være gunstig å lære seg å kontrollere en viss smerte, fordi livet vil uunngåelig gi oss smerte av et eller annet slag. Hvis vi har øvd oss litt på å håndtere smerte, så vil vi lettere kunne håndtere det hvis den skulle komme. Det er svært lett å ta en pille eller en bedøvelse, og det er selvfølgelig ikke feil å gjøre det, men hvis vi gjør det for ofte mister vi også vår evne til å håndtere smerte. Det går også an å utvikle andre ferdigheter, som for eksempel å senke pulsen betydelig eller stoppe blødning.

Andre mindre dramatiske ferdigheter kan være å utvikle en evne til å gjøre ideomotoriske bevegelser, for eksempel at armen på en måte beveger seg selv. Disse tingene kan kanskje virke å ikke ha særlig praktisk funksjon, men de har faktisk det. Det kan hjelpe oss å knytte sammen kropp og sinn, noe som ofte oppleves som adskilt, og skape en mer helhetlig væren. Igjen så er dette fenomener som man bare ikke kan skape gjennom enkle forslag som leses opp. Man må rett og slett lære det, og man må lære det av noen som kan det.

 

 

 

Hypnose og aldring

Jeg leste nylig en artikkel skrevet av min tidligere lærer, Dr Butler, om hypnose og aldring. Siden jeg selv har jobbet litt med eldre klienter inspirerte dette meg til å skrive litt om det samme.

Selv om vi har en klar følelse av å være den samme, så endres vi hele tiden. Når vi er små ønsker vi alle endringer velkomne, mens vi lærer oss alle de tingene som vi ser de større kan. Når vi er ungdommer vil vi gjerne bli oppfattet som voksne. Når vi har blitt godt voksne begynner vi å se de første tegn på at kroppen aldres. Dette kan ofte være en ubehagelig opplevelse, som vi enten forsøker å kjempe imot, for eksempel ved å fokusere mer på trening og kosthold, eller rømme fra, for eksempel ved å bruke humørendrende kjemikalier.

Følgende artikkel viser at det foreskrives minst antidepressiva i Norge i forhold til Norden forøvrig. Dette er jo gode nyheter. Allikevel øker bruken av antidepressiva med alderen. Vi kan forstå dette ved å ganske enkelt erkjenne at våre utfordringer blir større når vi begynner å bli eldre.

Når vi blir eldre blir vi ofte mer satt i vår tenkning. Det er ikke lenger så lett for sinnet å gripe nye ideer og motivere oss til å sette ut på nye veier. Vi kan lett ønske å fortsette å gjøre ting slik vi alltid har gjort det.

På denne annen side har vi som eldre et mye større erfaringsgrunnlag som vi kan bruke for vurdere hva som er best for oss selv og andre. Vi er ikke lenger så villige som ungdommen til å kaste bort energi i øst og vest. Med et videre perspektiv kan vi også være mer åpne for nye ting. For å opprettholde denne evnen er det viktig å fokusere på fleksibilitet.

For å gjøre hypnoterapi med eldre er det viktig å komme i kontakt med dette erfaringsgrunnlaget. Selv om man skulle ønske en plutselig forandring, for eksempel en plutselig fjerning av plagsomme tanker, så blir dette mindre realistisk når vi er eldre. Vi vet at våre vaner er mer inngrodde. Men vi vet også at positiv forandring skjer gradvis. Hvis en forandring skjer plutselig den ene veien, så kan den også forandres tilbake. Det er derfor nyttig å ha et litt lenger perspektiv for å oppnå det vi ønsker.

Som Dr Butler nevner, har jeg også notert meg at vi faktisk ser yngre ut når vi er i hypnosetilstanden. I det hele tatt vil jeg si at mennesker som mediterer eller gjør selvhypnose regelmessig ser yngre ut. Kanskje det er fordi mange av de ytre tegnene på daglig stress og spenninger forsvinner.

Dr Butler peker på at vi kan bruke den mentale friheten i hypnosetilstanden til å:

  • finne fram «begravde» ønsker og håp
  • se for oss nye måter som disse ønskene og håpene kan bli realisert
  • skape og etablere nye nyttige vaner og handlemønstre
  • arbeide for å gi slipp på gamle, unyttige ideer og vaner
  • utvikle fysisk og mental utholdenhet og motstandsdyktighet

og videre at «Hypnoterapi for eldre kan gi et betydelig løft i en tid hvor det virker som om tapene er større enn gevinstene. Enhver person som arbeider med omsorg for eldre kan bruke hypnose for å hjelpe og motivere dem, for eksempel til å følge anbefalte trening og kosthold og gjøre det beste ut av resten av livene deres.»

Forskjellen mellom mennesker blir ofte tydeligere når vi blir eldre. Mennesker som har opprettholdt en evne til å skape nye vennskap og engasjere seg i andres liv har som regel en mye større livskvalitet enn de som ikke gjør dette. Dr Butler er på mange måter et eksempel på en person som har gjort og gjør dette.

Å gi slipp – heller enn å viske ut det vonde

Mange av oss har opplevd å blitt lei av å hele tiden tenke på de samme tingene. Løsningen ligger ikke i viske slike ting bort, men å isteden gi slipp på dem i en indre, meningsfull prosess.

For noen dager siden ble jeg kontaktet av et par freelance-journalister som ønsket å skrive gjøre en reportasje om det å glemme, med å tanke på å gi et annet perspektiv enn det vi vanligvis fokuserer på – å huske. Jeg ble spurt om hypnose kan få oss til å glemme – at vi kan viske ut deler av hukommelsen – litt sånn som i filmen «Evig solskinn i et plettfritt sinn«. Men som det konkluderes med i filmen, så er det ikke fordelaktig å fjerne deler av oss selv på denne måten.

På den andre siden kunne man kanskje tenke seg at det er flott å huske absolutt alt, og noen svært få mennesker gjør nettopp akkurat dette, slik artikkelen i The Guardian beskriver. Men det kommer fram at det ikke er så fristende det heller – å hele tiden gå rundt med to filmer i hodet, én om nåtiden og én med hendelser fra fortiden.

Ganske mange av mine pasienter forteller meg at de har plagsomme , gjentakende tanker fra fortiden. Det er jo ikke så uvanlig. De fleste av oss har jo fått med oss et lite traume eller to. Det kan være slitsomt å bære på, og vi kan lett ønske oss at de bare ble borte.

Men hvis vi bare visket dem vekk, eller fortrengte dem på en annen måte, så ville vi miste noe av oss selv. Da ville vi også samtidig miste muligheten til å forvandle et ubehagelig minne til noe nyttig.

Ting får verdi når vi legger arbeid i det. Ting som bare kommer seilende på en fjøl tillegger vi ofte liten verdi. Det kreves en del arbeid å gjøre om ubehagelig minner til å bli noe meningsfylt. Det er som regel ikke hendelsen som plutselig blir meningsfull i seg selv. Det er arbeidet vi gjør med det på en meningsfull måte som etablerer mening.

Det er imidlertid én enkel ting vi kan gjøre for å bevise for oss selv at vi kan motvirke ubehagelige automatiske tanker. Hvis vi tillater oss selv å gå inn i selvhypnose, så vil vi oppdage at sinnet roer seg og vi blir isteden oppmerksomme på det vi fokuserer på – for eksempel avslapning i kroppen.

Når vi først har blitt kjent med hypnosetilstanden kan vi gjøre dette ved å telle oss selv ned fra 10 til 1. Det er ganske enkelt når vi vet hvor vi er på vei. På veien ned vil vi kanskje møte noen tilfeldige tanker, som vi så gir slipp på og forsvinner. Gradvis roer sinnet seg og vi opplever sinnsro.

Når vi på denne måten beviser regelmessig beviser for oss selv at vi ikke er ofre for våre egne automatiske tanker blir vi sterkere og mer selvsikre. Vi trenger da ikke lenger å foreta valg for å rømme fra ubehageligheter. Vi kan isteden foreta de valgene vi trenger å gjøre for å oppnå det livet vi ønsker. Og så må vi følge opp med handling.

 

Håndlevitasjon

Håndlevitasjon kan være et interessant eksempel på at vi kan følge våre egne gode forslag. 

Håndlevitasjon kan virke spektakulært. Det kan også gi en spesiell opplevelse å føle at armen hever seg uten at det føles som en villet handling på vanlig måte.

I virkeligheten er det ikke så merkelig. Hvis vi tenker etter så har vi  lært oss å bevege kroppen automatisk på flere måter, for eksempel alle de koordinerte bevegelsene som skal til for å knyte skolissene.

For å utføre håndlevitasjon må vi først gå inn i hypnosetilstanden ved å skape en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Dette kan vi for eksempel gjøre ved å bruke Elmans metode ved å putte avslapning inn i de små musklene over øyelokkene til de blir så tunge at vi liksom ikke kan åpne dem igjen.

Deretter legger du begge hendene på lårene og legger merke til følelsen mot stoffet. Kjenn at den ene hånden virker å være litt lettere enn den andre og la denne heve seg litt opp slik at bare fingertuppene er igjen. Fokuser samtidig på at øynene er som limt igjen i avslapning og la nå hånden heve seg ytterligere opp mot ansiktet, mens du hele tiden fokuserer på de tunge igjenklistrede øyelokkene. Du kan samtidig tenke at hånden er knyttet til 100 heliumballonger som drar den oppover.

Hånden begynner så å gå oppover. Det føles litt morsomt. Når hånden treffer ansiktet, går energien ut av situasjon, hånden faller til fanget og du går inn i en dyp fokusert transe du nå kan bruke til å gi deg selv gode forslag, som for eksempel «Du er fullstendig avslappet, du føler deg så bra som er mulig, akkurat her og nå».

Noen begynner å spise, andre slutter å spise

Det kan se ut til at vi reager forskjellig på stress; noen begynner spiser, andre slutter å spise. I virkeligheten er det avhengig av om vi opplever en serie med små stressreaksjoner eller å være kronisk stresset.

Når vi blir stresset skiller kroppen ut forskjellige hormoner. Disse påvirker matlysten i forskjellige faser. Når vi faktisk er stresset mister vi matlyst på grunn av kortikotropin. Rett etter at vi har vært stresset øker matlysten på grunn av glukokortitoid. Det går an å måle disse tingene (kilde: Sapolsky, R. M., Why Zebras Don’t Get Ulcers, 2004).

Men vi trenger ikke å være eksperter på kroppens hormonsystem for å forstå dette. Vi kan ganske enkelt legge merke til at det er slik. Etter at vi har vært i en stresset situasjon og så ikke er det lenger, blir vi sultne, men mens vi var stresset tenkte vi ikke på mat.

Samtidig forteller noen som opplever stress at de begynner å spise, mens andre forteller at de slutter å spise. De som begynner å spise for mye blir overvektige. De som slutter å spise  blir avmagret.

Årsaken til denne forskjellen er at de som begynner å spise egentlig opplever å være stresset av og på hele tiden. Det er ikke selve stresset som er problemet, det er det de gjør i restitusjonsperioden etter stresset. At de spiser på følelser som det heter.

De som er kronisk stresset, uten å i det hele tatt kunne slappe av, opplever at de mister matlysten. Problemet er at de ikke oppstår noen restitusjonsperiode. Det blir en utfordring å få i seg mat. Stress med tap av matlyst forårsakes derfor av kronisk stress uten hvilepauser.

Begge disse gruppene trenger å redusere stress i livet. For den første gjelder det å håndtere restitusjonsperioden bedre. Istedenfor å hele tiden gå i kjøleskapet eller småspise på andre måter bør vi sette oss ned å slappe av, ta et glass vann eller finne på noe annet.

Den andre gruppen må innse alvoret i situasjonen og fokusere fullt og helt på stressreduksjon. Det er svært viktig for disse menneskene å lære seg å mestre stress. Som alle vet, det kan gå på livet løs i ytterste konsekvens.

Denne siste gruppen opplever gjerne et annet problem hvis de nå greier å redusere stress og opparbeide matlyst. Matlysten tar helt av og vekten øker dramatisk. Dette blir så ubehagelig at de igjen ubevisst styrer mot en kronisk stressituasjon for å få kontroll på vekten.

For at de skal få ekte, ikke innbilt, kontroll på disse tingene må de bli dem bevisst. De er nødt til å erkjenne hvordan ting er for seg selv og andre. Først da kan de legge fra seg alle indre forestillinger, forklaringer og hemmeligheter og håndtere dette på en måte som vil fungere. Når de gir fra seg sine hemmeligheter, gir de også fra seg makt, slik at andre kan hjelpe dem. Det er ingen annen utvei enn å gjøre dette.