Det er en god ide å trene i andre disipliner. Jeg er interessert i buddhisme og sjamanisme. Kanskje ikke så mye fordi jeg interesserer meg for det okkulte og fremmede, men heller fordi jeg interesserer meg for religioner som er mer knyttet til jorden og menneskene på den. Men ikke for det, jeg har interessert meg for kristendom også, om ikke akkurat for øyeblikket.

Fordelen med å interessere seg for andre disipliner er at man får mulighet til å gjenkjenne teknikker og dermed også lære dem bedre.

Innenfor sjamankunst kommer man i kontakt med auraen til en person. Hvis begrepet «aura» virker fremmed går det an å tenke på det som den indre opplevelsen vi får når vi åpner oss selv opp for vår ubevisste reaksjon på en annen persons mikrobevegelser og energi. Ellers bruker vi jo også begrepet aura på folkemunne – «hun har en flott aura av selvtillit og kreativitet».

Men tilbake til sjamankunst. For å få kontakt med auraen plasserer man seg noen meter fra vedkommende og nærmer seg oppmerksomt. Man kjenner snart hvordan dette påvirker en. Når kan kommer helt inntil personen, fører man hendene over hun eller han. Man spør så personen om hun kjenner på en følelse i kroppen. Det vil man som gjerne, for det er et følelsesladet øyeblikk. Og så spør man om personen kan la følelsen styre en tilbake til en opplevelse som har med den å gjøre. Det er dette som er regresjonen. Det er meget enkelte. Man kan assistere personen ved å be hun legge merke til former, farger, lyder og om det er andre til stede etc. Det er naturligvis viktig å ikke legge ord i munnen på henne. Deretter ber man vedkommende om å komme tilbake og man lukker opplevelsen ved å føre hendene over hodet, som om man knyter igjen en sekk. Det er for å skape en avslutning.

I buddhisme er man ofte mest opptatt av her og nå. Buddhisme ble til i en hinduistisk kultur hvor gjenfødelse er en del av den metafysiske forståelsen. Men utover metafysikken bruker buddhisme egentlig lite tid på gjenfødelse som fenomen. Det er litt som at kristne ikke bare prater om å komme til himmelen. Innenfor buddhisme er gjenfødelse ikke annet enn årsak og virkning. Meditasjon på årsak og virkning er derfor en form for regresjon, man går tilbake for å studere årsaken, som igjen er en virkning for en annen årsak. Eller det kan være friere opplevelser av tanker og forestillinger. Det bør også nevnes at i den absolutte sannhet blir årsak og virkning ikke annet enn forestillinger, slik at de på en måte ikke blir så relevante. Det er når man får kontakt med sinnets sanne natur.

Det hender jeg treffer mennesker som har opplevelser fra tidligere liv. Selv har jeg ikke slike opplevelser, men jeg ikke uten håp om at jeg en dag vil bli i stand til å meditere meg tilbake til dette. Helt sant.

Det er selvfølgelig helt greit å ha slike opplevelser. Det er bare det, at det noen ganger virker for meg at enkelte kan fokusere for mye på disse. Særlig hvis opplevelsene er meget dramatiske, for eksempel går halshogging ofte igjen.

Jeg har hørt om enkelte mediterende som har opplevelser fra tidligere liv. Dette er mennesker som ofte har meditert i ensomhet hele livet. Det finnes også mange historier om barn som husker detaljer fra tidligere liv.

Det kan også være greit å tenke på at fra et buddhistisk perspektiv, så er gjenfødelse ikke annet enn årsak og virkning. Og årsak og virkning er i den endelige analyse (absolutte sannhet som man sier) ikke-eksisterende. Det er faktisk noe vi forestiller oss. Bare tenk på hvordan vi karakteriserer noe som er årsak og noe som en virkning, som igjen blir en årsak for noe annet.

Det jeg egentlig vil si, er at jeg mener det er en god ide å ikke bli for knyttet til slike opplevelser. På et eller annet nivå må vi tolke det vi opplever med det begrepsapparatet, erfaringen og forståelsen vi har her og nå. Dette bør gi rom for et visst slingringsmonn. Det kan være at det er bedre å se slike opplevelser mer symbolsk, slik man oppfatter opplevelser man får på trommereiser.

Kunne det være nyttig å ha den samme innstillingen for dette liv? At vi tar litt lett på det. Jeg ser ofte at mennesker forandrer måten de ser på livet sitt på. Det som før var en vanskelig barndom kan bli en barndom med utfordrende opplevelser som har gjort dem til de de er i dag, og som de i dag ikke ville vært foruten. Selvfølgelig er det også ting man ville vært foruten.

Og jeg mener ikke at vi ikke skal gå igjennom nødvendige sorgprosesser. Det er absolutt det beste vi kan gjøre, tillate oss å gå igjennom de nødvendige fasene for å akseptere det som har skjedd.

Som sagt i tidligere post, jeg har ikke selv opplevelser fra tidligere liv. Det er ikke det at jeg ikke vil ha det. Kanskje har jeg hatt nok med mitt eget.

Det jeg tenkte jeg skulle si noe om er hvordan man underviser reinkarnasjon til barn i klostere i Tibet. Det gjøres med eksempler. Dette er er slik jeg har hørt det.

Eksempel 1 er å stable mynter oppå hverandre. Den mynten du legger på toppen kan bare være der fordi det ligger mynter under.

Eksempel 2 er å sette opp en rad med lys, som en adventsstake. Tenn på det første og la det brenne ut. Deretter tennes det neste, som også brenner ned, og så videre. Det neste kunne ikke tennes og brenne ned før det foregående var brent ned.

Eksempel 3 er et mantra, for eksempel Om Mani Peme Hung. Det betyr «Juvelen i Lotusblomsten», er medfølelsens mantra, og du kan finne det tegnet og meislet inn i stort på alle fjell og åssider i Tibet. Én person kan si dette mantraet og lære det til en annen person, som sier det igjen og lærer det videre. Mantraet går på denne måten videre, sagt av forskjellige personer med forskjellige stemmer.

Disse eksemplene peker på noe viktig. Det er ikke en «person» som reinkarneres i et nytt liv. Det er heller at det nye livet er mulig på grunn av et tidligere. Reinkarnasjon er derfor ikke annet enn karma, dvs. at tingene og livene har en årsak og en virkning.

Jeg mener det kan være greit å bære dette i minnet og ikke bli for fikserte på at det er «jeg» som gjenfødes til det neste liv. Husk at i det neste liv blir det et nytt «jeg», og det skal være rom for det. Vi må derfor være forberedt på å gi slipp på noe når vi engang skal gå videre.

Regresjon kan være nyttig for å forløse og belyse indre sperrer og spenninger. Det er ikke nyttig å bruke regresjon alltid, men enkelte ganger er det det. Jeg vil ikke anbefale at pasienter gjør det bare for at det er interessant, men heller gjøre det når man ønsker å løse opp i noe som aner tilhører fortiden. Det fungerer også best da.

I det senere har jeg fått noen spørsmål om regresjon og også blitt gjort oppmerksom på meninger til enkelte. Det har motivert meg til å skrive noen ord. Regresjon kan enklest beskrives som å gjenoppleve følelser i situasjon fortiden.

På den ene siden kan man si at dette er noe vi gjør hele tiden. Når vi er sammen med andre prater vi om fortiden og kommuniserer følelsene vi opplevde med hverandre. Eller enda enklere, regresjon er også å spørre hva noen spiste til frokost. Når vi er alene kan vi også kjenne på følelsene vi hadde når vi tenker tilbake på en hendelse.

På den andre siden blir det et avansert verktøy når hypnoterapeuten veileder pasienten i transe tilbake til en slik hendelse, med det formål om å forløse indre spenninger.

Så, på den ene siden er regresjon noe naturlig, noe som vi gjør hele tiden. På den andre siden er det en avansert terapiform.

Regresjon, gjort på den riktige måten, tar utgangspunkt i en følelse som pasienten har kommunisert til terapeuten. Terapeuten legger til rette for at denne følelsen veileder pasienten tilbake i tid, til en hendelse som vil være nyttig for å forløse den aktuelle indre spenningen. Som regel går pasienten tilbake til barndommen. Ikke så rart kanskje, for det er her de fleste mønstre skapes. Gjort riktig på denne måten blir regresjon en god tur hjem, hjem til ditt eget ubevisste sinn, med mulighet for å gjøre noe med årsaken til mønstre du ønsker å endre.

Pasienten blir ofte overrasket over hvor virkelige følelsene er når man på denne måten går tilbake i transe. Det er derfor viktig å forklare pasienten på forhånd at følelsene vil oppleves veldig virkelig – like virkelige som når du ser en film på kino som engasjerer deg. Underforstått, du vil kjenne det, men du vil også vite at det ikke er virkelig.

Det er viktig å forstå at det ikke er nødvendig å gå tilbake til bare problematiske hendelser. Mange vil velge å gå tilbake til positive hendelser. Jeg har ofte opplevd at pasientens ubevisste sinn styrer nettopp mot en slik hendelse for å styrke pasientens selvtillit og selvfølelse, med meg mest som et sannhetsvitne.

Men det kan også være at pasientens ubevisste sinn styrer mot en tidligere hendelse som ikke var så positiv, for å finne om forløsning. Når man går tilbake til slike hendelser er det viktig at terapeuten har erfaring og er oppmerksom. En hendelse som ikke er så positiv vil være en utfordring for pasienten. Det er derfor viktig at terapeuten veileder på en god måte og er klar til å bringe inn ytterligere assistanse hvis pasienten skulle trenge hjelp.

God veiledning er som regel å la situasjonen være så åpen som mulig. Dette gjøres best ved å foreslå at pasienten beskriver og hva som skjer. Hvis der er aktuelt å sette opp en dialog tar man den personen pasienten skal ha ut av situasjonen og setter opp en gestaltdialog. Dette gjør det klart for pasient at vi nå er ute av situasjonen og gjør terapi.

Ytterligere assistanse vil som regel være pasientens voksne selv. Når pasienten har sitt vokse selv med på laget blir hun mye tryggere og kan lettere konfrontere en annen voksen person.

Det kan imidlertid godt være at pasienten får kraftige følelsesmessige utbrudd og at dette er til det bedre, til og med ønskelig og nødvendig. Det kan godt komme gråt eller raseriutbrudd uten at det er behov for assistanse. Så det er viktig å forstå når det er behov for det. Hvis pasienten ikke får nødvendig assistanse vil hun gå ut av transe. Da må man diskutere og bearbeide situasjonen og eventuelt gå tilbake hvis pasienten ønsker.

Så, litt om farer. Hvis man ikke vet hva man holder på med er det mulig å skape nye traumer og falske minner. Med traume menes her en terapisituasjon som i seg selv blir et traume. Falske minner vil være å forsøke å endre på en opplevde situasjon slik at personen i den for eksempel ikke var slemme, eller noe lignende. Det er selvfølgelig ikke en god ide.

Men det er verdt å understreke at våre minner ikke er fast informasjon som er lagret i vår hukommelse. Det er heller informasjon som gjenskapes. Ofte vil suksessfull terapi innebære av vi gjenskaper minner på en annen måte, i et annet lys. Det kan for eksempel være at vi forstår vår del i en situasjon og tar ansvar for den, eller at vi plasserer ansvar hos de som skal ha det, kanskje noen som skulle tatt ansvar den gangen. Slik sett blir også minner endret, i form av «det er ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det» dvs. at vi får et mer positivt syn på fortiden.

Til slutt vil jeg si litt om tidligere liv. Jeg har selv et buddhistisk livssyn, og mener at gjenfødelse er god og funksjonell metafysikk. Men jeg er mer opptatt av her og nå, i dette liv. Jeg har ikke selv opplevd å huske tidligere liv. Men jeg er klar over at enkelte opplever stor nytte av å gjøre regresjon til tidligere liv. Jeg har full tillit til dette så lenge prosessen er positiv, men det er viktig å bena på jorda i dette liv, hvor vi lever her og nå.

Regresjon er et tema innenfor hypnoterapi som ansees som spennende og litt mystisk. Regresjon utføres best ved å la terapeuten ta utgangspunkt i pasientens følelse rundt problemstillingen og veilede pasienten tilbake i tid, til en tidligere hendelse hvor pasienten kan gjenoppleve følelser som er knyttet til problemstillingen.

Når man er i transe blir følelsene meget virkelige. I transe identifiserer man seg sterkt med den tidligere opplevelsen og man kan ha en sterk følelse av å faktisk være der og gjenoppleve følelsene akkurat slik de var. En slik sterk tilstedværelse vil derfor være egnet for å skape en forløsende prosess, for eksempel gjennom gestaltdialog, ofte med bistand fra pasientens voksne selv.

Når man opplever regresjon vil man kunne reagere og snakke på den alderen man opplever. Men det er ikke slik at man er sitt tidligere selv. Det er alltid en del av en som vet at man er i transe. Det er imidlertid viktig å forvisse seg om at terapeuten har god erfaring med å utføre regresjon.

Enkelte er opptatt av tidligere liv. Andre mener at vi ikke har levd tidligere. I behandlingsøyemed er det ikke så stor forskjell på om man går tilbake til et tidligere tidspunkt i dette liv eller et forrige. Det som er viktig er at regresjonen får en forløsende effekt. Det kan den helt klart også gjøre hvis man opplever å gå tilbake til et tidligere liv. Det er altså opp til pasienten.