Det gjelder å finne en balanse mellom å hjelpe oss selv, hjelpe andre og sette pris på livets gleder. Vi kan gjøre litt forskjellig for å finne den balansen.

Jeg vil gjerne først si at jeg kan ikke måle andres lykke. Det må vi alle gjøre selv. Allikevel tillater jeg meg å få inntrykk av noen lykkes mer enn andre og jeg ønsker å fortelle om det. Med å lykkes mener jeg her å oppnå det vi måtte ønske.

Det er selvfølgelig mange egenskaper og variable som bestemmer om en person vil «lykkes», men her har jeg tenkt å si noe forenklede karaktertyper:

Hedonisten: En som søker å få umiddelbar tilfredsstillelse i det meste av livets situasjoner. Når han føler ubehag går han ut av situasjonen.

Planleggeren: En som planlegger livet sitt metodisk, tøys og moro settes til side fordi det understøtter ikke planen. Han ønsker ganske enkelt å oppnå det han ønsker.

Hjelperen: Har funnet ut at «det å gi er å få». Han tenker lite på egne behov, stiller alltid opp for andre og liker seg selv best når han hjelper noen. Et typisk eksempel er den idealistiske helsearbeideren.

Vi kan selvfølgelig kjenne oss litt igjen i alle, men enkelte vil ha mer tyngde i en karaktertype enn de andre.

Det kan virke som som Planleggeren gjør det best. Han tenker langsiktig og bruker ressursene sine nøysomt, med tanke på å oppnå sitt mål. Han er i stand til å se sin egen framgang og til å benytte seg av muligheter som åpner seg for han. Han kan ha vanskeligheter med å moro seg og forstå at vi kan ikke bare jobbe, vi må ha det gøy også.

Hedonisten er minst skikket til å oppnå det han ønsker, kanskje mest fordi han hele tiden søker dit det behager han. Hvis noe ikke behager han blir han unnvikende og går en annen vei. Han kan på mange måter få sett mye, for han tillater seg nye opplevelser, men mangler en evne til å stå i motgang med mindre han er nødt til det, men derfor blir han også et offer fordi han er nødt til det.

Hjelperen virker å have sånn midt i mellom. Hjelperen søker til personer han kan hjelpe.  Å hjelpe gir oss fri fra oss selv og det er klart at det å hjelpe andre gir mening. Å hjelpe gir også en viss maktfølelse fordi man er i kontakt med personer som er svakere enn en selv. Men ofte kan hjelperen glemme at han også trenger hjelp. Han kan bli så vant til å hjelpe at han ikke ser at han selv trenger hjelp, eller at han ikke har tid eller at det å hjelpe seg selv ikke lenger gir mening.

Så kanskje vi kan forsøke å kombinere disse rollene. Vi behøver ikke å lage en fast kombinasjon, det kan fungere like greit å gå litt ut og inn av dem. Når vi gjør det er det lettere å få perspektiv enn når vi søker å etablere en ideell, men utopisk, sammensetning.

Det ender på mange måter opp i å være oppmerksomme på hva vi holder på med og være villige til å endre våre innstillinger og holdninger. Vi kan kjenne på kjødets lyst, vi kan legge planer, vi kan aktivere vårt altruistiske hjerte.

Psykomotorisk arbeid er nyttig for å representere og styre indre prosesser for å søke løsning på utfordringer.

Vi kan tenke alle mulige tanker. Det finnes et utall av forskjellige følelser og sinnsstemninger. Når vi søker en forandring til det bedre, så tror vi gjerne ikke at vi har oppnådd det før vi får se det.

De fleste av våre kroppsfunksjoner styres av ubevisste prosesser. Vår bevissthet er egentlig ganske så begrenset, selv om den av og til føles meget aktiv. Vi kan tenke på det ene eller eller det andre, men vi tenker jo ikke på hvordan vi skal styre prosessene i kroppen vår.

Bare å tenke en tanke er ikke forandring. For at noe skal oppleves som en forandring må det synke ned i oss. Vi må få en følelse av at det har blitt en del av oss. En følelse av at det har skjedd en forandring.

Det er derfor ofte hensiktsmessig å gjøre psykomotorisk arbeid. Dette er arbeid hvor vi midlertidig overlater styringen av en finger eller en arm til mer ubevisste prosesser. Fullførelsen av en slik bevegelse vil da også samsvare med fullførelsen av noe i dypet av oss selv. Noe som innebærer en forandring.

Akkurat det å la vårt ubevisste påvirke bevegelser som vi vanligvis forbinder med bevisste bevegelser kan være litt uvant i starten. Det kan hjelpe å kjenne på lettheten i bevegelsen og hvordan det motiverer til mer bevegelse. Det kan også hjelpe og tenke på at vi også til en stor grad beveger lemmene våre ubevisst, for eksempel når vi går eller gjør andre komplekse bevegelser, som for eksempel å spille et instrument.

Et eksempel på en slik bevegelse kan for eksempel være å gjøre følgende, som vanlig  ved å først gå inn i transe.

Først tenker vi på noe vi ønsker å forbedre og vi tenker at vår høyre arm hever seg mens dette blir klarere og klarere for oss. Når den høyre armen peker rett fram i luften er det klart hva vi ønsker å gjøre noe med.

Deretter kan vi tenke at vår venstre arm hever seg mens vi avslappet tenker på ressurser vi har for å løse vår utfordring. Vi behøver ikke finne en løsning for at armen skal heve seg, det holder med å erkjenne at vi har ressurser til å løse utfordringer, slik vi har løst utfordringer før.

Når både den venstre og den høre armen peker framover, kan vi la vårt ønske om å anvende våre ressurser til å løse vår utfordring vise seg ved at vår venstre og høyre arm trekkes mot hverandre. Vi ganske enkelt ønsker å bruke våre ressurser til å løse våre utfordringer og lar dette vise seg ved at høyre og venstre arm trekkes mot hverandre. Vi tenker oss at når de treffes, så har vi en indre forståelse av hvordan vi skal gjøre det, uten at vi kanskje akkurat nå vet måten det vil bli gjort på.

Hypnose er en fascinert tilstand med begrenset oppmerksomhet. På mange måter lik det vi opplever når vi er på kino eller leser en god bok som engasjerer oss.

Det er mange måter å gå inn i transe på, men den enkleste måten å gjøre det på er å bruke Elman-induksjonen, som fokuserer på en gradvis avslapning av kropp og sinn, samt en serie med tester for å overbevise om at det er tilfelle at vi er så behagelig avslappet.

Det er bare én ting som står i veien for å gå inn i transe, det er frykt. Hvis vi føler frykt kan vi ikke gå inn i transe for å få dyp kontakt med vårt indre følelsesliv for å gjøre de endringer vi ønsker å gjøre.

Hvis vi føler frykt tenker vi bare på en av to ting, enten kjempe eller flykte. Det går ikke an å gjøre hypnoterapi hvis man føler frykt. Det er selvfølgelig grader av å føle frykt, fra panikk til lett bekymring. Hvis vi bare er litt bekymret for å gå inn i transe fordi det er noe vi ikke har gjort før, så kan det godt være mulig å la den stemmen få lov til å fortelle litt mer om den frykten.

Hvis vi føler at det kan være litt skummelt å bli veiledet inn i en sinntilstand som vi ikke har opplevd før, så kan det jo være det. Men det kan også være som med andre litt skumle ting, at de viser seg å ikke være så skumle allikevel, når vi først forstår hva det dreier seg om.

Men for all det, hvis vi på ingen måte ønsker å gå inn i transe, så bør vi også føle oss trygge på at vi ikke behøver å gjøre det. Det er ganske enkelt. Det er bare å holde fast ved det normale stressnivået vi føler i hverdagen.

Men hvis vi tillater oss selv å bli veiledet inn i en slik avslappet og oppmerksom sinnstilstand, så kan vi også vite at vi har de ressursene vi trenger for å gi slipp på våre negative bekymringene og gjøre noe med de positive.

Vi kan alle lære det vi ønsker å lære hvis vi er villige til å erkjenne at vi ikke kan det og er villige til å lære av noen som kan.

Vi kan lære fordi vi har en hjerne. Det gjelder dyr så vel som mennesker. Det er sant at noen er smartere enn andre og at vi har forskjellige evner, men forskjellen er ikke så stor.

Årsaken til at det virker som om noen kan lære mer enn andre er at de vet hvordan de skal lære. Noen har på en eller annen måte lært dem å lære. Som regel er det mor. Der forenkler selvfølgelig saken hvis vi har fått læring inn med morsmelken. Men vi må allikevel gjøre det.

På samme måte, en person som kanskje ikke har lært å lære i barndommen kan helt klart lære seg å lære i voksen alder. Mange gjør jo nettopp det i dag, tar utdannelse og fornyer interesser i voksen alder.

Den enkle sannheten er ganske enkelt at vi lærer om det vi fokuserer på og er opptatte av. Før eller siden kommer vi til en forståelse av at det er mer effektivt å lære av noen som selv kan det vi ønsker å lære.

Når vi er i en aktiv læreprosess må vi forstå at vi er under opplæring. Det er meningen at vi skal spørre dumme spørsmål, at vi gjør feil og at vi ikke forstår. Det å lære er ikke å forstå, det å lære er å akseptere at vi ikke forstår.

Det største hindret for læring er når vi mener at vi allerede burde ha kunnet det vi skal lære. Når vi ikke kan innrømme at vi ikke kan, kan vi heller ikke lære.

Det er derfor alle som kan mye snakker om at det er så mye de ikke kan. Det er fordi de hele tiden ser mot nye horisonter og muligheter for å lære. Det er derfor vismenn sier at det er ikke er plass til noe i en kopp som er full og at det er nødvendig å tenke som en nybegynner.

For å forstå våre følelser trenger vi en referanse. Meditasjon gir oss denne referansen. Da kan vi åpne opp for større og sterkere opplevelser, uten at de fanger oss eller gir uønskede resultater.

Følelser forteller oss når vi skal løpe eller kjempe, og vi bruker dem til å foreta mindre å større valg, for eksempel kjøpe en leilighet eller velge hvilken brødskive vi skal spise først. Mennesker som ikke greier å se sine egne følelser, på grunn av skader i hjernen, klarer heller ikke å foreta valg.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke er rasjonelle. Vi er jo det. Vi har tross alt flere hundre år med opplysningstid. Men våre rasjonelle vurderinger gir også opphav til følelser, som brukes for å foreta valg. Så følelser er meget viktig.

Når vi opplever følelser, så kategoriserer vi dem lett som å være behagelige eller ubehagelige. Det finnes en mengde andre kategoriseringer, og vi kan trygt si at et menneske gjennomgår tusenvis av forskjellige følelsesopplevelser hver dag.

Så vi har malmen tilgjengelig i rikelig monn. Vi trenger bare å finne gullet.

Det første vi gjør er å identifisere en følelse. Deretter forstår vi hvordan vår egen tankestrøm påvirkes av denne følelsen. La oss for eksempel si at vi opplever en form for ubehag. Da kan det fort skje at vi søker etter årsaken etter dette ubehaget i våre omgivelser og kanskje til om med finner den: Det er han! Eller det er henne!

Når vi forstår hvordan vår egen bevissthetsstrøm påvirkes av våre følelser, skjønner vi også hvorfor vi gjør som vi gjør. Når vi skjønner hvorfor vi gjør som vi gjør får vi mulighet til å gjøre rasjonelle valg. Vi kan velge å handle eller vi kan la vær. Eller vi kan velge å bare handle slik følelsene forteller oss.

Men fra hvilket punkt skal vi forstå dynamikken i oss selv. Vi trenger et referansepunkt som vi kan måle ut i fra. Dette referansepunktet kan vi oppleve i meditasjon og transe. Gjennom meditasjon og transe får vi en bevissthet om sinnet slik det er når det ikke er overfylt av følelser og tanker. Når vi har vendt oss til referansepunktet, vårt eget klare sinn, så har vi det vi trenger til å se oss selv.

Ved å lære om vårt eget sinn gjennom meditasjon og transe får vi verktøyet vi trenger til å finne gullet i våre egne følelser. For det er gjennom være egne følelser at vi opplever livet. Livet er følelser. Vi ønsker derfor ikke å føle mindre. Vi ønsker å føle mer. Vi vil ha mer gull i livet.

Vi menn kan ha god nytte av å bli mer bevisst, og uttrykke vårt eget følelsesliv. Dette gjør oss i stand til å velge når vi ønsker å sette følelsene til side eller ikke. Dessuten blir vi meget mer interessante for kvinner.

Det hender jeg snakker med dyktige menn som er ukjent med, eller til og med redd for følelser. Jobben er ofte analytisk og består i å forstå, konstruere og påvirke komplekse strukturer av fakta. Det gir en stor tilfredsstillelse og utføre komplekse  og krevende arbeidsoppgave. Tilfredsstillelse er en følelse.

Det å like noe er en følelse, og det og ikke like noe er en følelse. Det som er uviktig, som vi ikke trenger, eller ikke ønsker å bry oss om, er også en følelse. Og så fins det selvfølgelig et helt følelsesregister av alt mulig annet. Ofte kan vi føle oss ukomfortable (som jo også er en følelse) hvis vi føler på det, for å si det sånn.

Poenget mitt er at det er adskillig å hente i å bli mer bevisst våre egne følelser og kanskje til og med sette ord på og utvide følelsesregisteret.

Kvinnfolkgreier. Nettopp. Er det ikke det kvinner liker å prate om? Jo, det er det. Jeg prater med mange kvinner. Og de er flinke til det. Og de setter pris på at jeg skjønner hva de prater om. Hvorfor ikke gjøre det samme?

Når vi er bevisste vårt eget følelsesliv får vi også et valg om vi vil la følelsene styre oss. I visse sammenhenger er det jo det som er greia. Men i andre sammenhenger er det greit å sette følelsene til side, analysere situasjonen og ta den avgjørelsen som vil gi det optimale resultatet for oss selv og andre.

Dessuten, når vi anvender virkningsfulle metoder på et følelsesmessige plan kan vi i stor grad påvirke vår egen evne til å oppnå det vi ønsker. Når vi kjenner i oss at dette vil vi, så vil vi garantert gjøre det.