Kategoriarkiv: Vektreduksjon

Vektreduksjon som en mental endringsprosess

Åshild forteller i en artikkel på nrk.no at hun ville blitt raskere frisk fra fedmen med psykologihjelp. Som hun sier, man kan alltid si at for å håndtere overvekt kan man rett og slett bare spise mindre og trene mer. Det er bare det, at det ikke er så enkelt. For selv om vi i et hvert gitt øyeblikk har et potensial til å gjøre mange valg, så består vår tenkning også stort sett av vanemønstre. De fleste tanker vi tenker i løpet av en dag er bare repetisjoner. Når tankene hele tiden dreier seg om mat sier det seg selv at det lett blir for å bli mye spising.

Det fortelles artikkelen at St. Olavs hospital, Helse Nord-Trøndelag og NTNU samarbeider om et nytt behandlingstilbud for personer som er overvektige eller har fedme som følge av overspising. Haukland sykehus har allerede gitt et terapitilbud for vektreduksjon.

Min erfaring er at det er fire ting som er nødvendige for vellykket vektreduksjon: 1) at vi er ærlige med oss selv, med vår situasjon og hvorfor den er som det er, 2) at vi tar ansvar for denne situasjonen – at vi tar ansvar for oss selv, 3) at vi forplikter oss selv ovenfor oss selv – ikke bare ovenfor våre barn og jobben og 4) at vi utvikler den nødvendige styrken vi trenger for å endre på din mønstrene som gjør at vi er overvektige. Disse tingene peker alle mot nødvendigheten av en mental endringsprosess.

Hvis vi føler at vi ikke har den nødvendige indre styrken for å for eksempel unngå å spise på følelser kan det være vi trenger hjelp. Som regel vil vi oppdage at det å søke hjelp ikke er et nederlag, men åpner oss opp for ny kunnskap og nye muligheter.

Behandling med hypnoterapi kan gi ny forståelse av vår egen situasjon og inspirere oss til å se nye realistiske muligheter for å oppnå den endringen vi ønsker. En slik endring vil ofte innebære at vi begynner å arbeide for å oppnå det vi virkelig ønsker ut av livet.

 

 

Kraften i å feile

Når vi ønsker å gjøre en endring, kan det være vi opplever tilbakefall. Hvis vi kan erkjenne dette og allikevel fortsette mot det vi ønsker har kommet et godt stykke på vei.

Når vi skal endre uønskede mønstre oppdager vi fort at de som regel er godt innarbeidet. Ofte er vi ikke selv klar over hvor mye. Det kan hende vi oppdager at endring kan være utfordrende. Det er på en måte logisk. Hvis det ikke var et problem, så hadde det jo ikke vært et problem.

Så tilbakefall kan skje, og det skjer. Det kan være at vi igjen spiser for mye eller tar den sigaretten vi ikke skulle ha tatt. Det er viktig å erkjenne at det er en viss mulighet for at vi kan trå feil og igjen begynne å handle på gamle mønstre. Jo før vi erkjenner dette, jo før har vi mulighet til å snu og gå tilbake til vår ønskede handlemåte.

Hvis vi er rede til å erkjenne vårt tilbakefall kan dette bane vei for en dypere forståelse av vårt problem og vårt ønske om endring. Det hjelper ofte ikke særlig å bli sinte på oss selv, det reduserer bare vår egen selvtillit. Isteden kan vi oppnå en dypere innsikt om hva den ønskede endringen vil kreve av oss selv. For de fleste innebærer det en evne til å fortsette mot det ønskede målet, med en økende forståelse for at vi ikke er ufeilbarlige.

På denne måten kan det å feile gi oss ny innsikt i vår egen menneskelighet – vårt ønske om et bedre liv for oss selv og andre, samtidig som vi også har rom til å feile.

 

Balansert kontroll av sultfølelsen

For å redusere vekten er det nødvendig å etablere en intellektuell og følelsesmessig forståelse av vår egen sult. Vi kan deretter bruker hypnose for å måle denne sulten. Og så må vi spise i henhold til dette. Vi kan også bli mer oppmerksomme på hva det er vi egentlig sulter etter.

For å få kontroll over vekten er det nødvendig å komme i kontakt med sultfølelsen. Det er mulig at vi syns vi allerede er det – at vi er sultne nesten hele tiden. Men det er ikke helt sikkert at vi faktisk er fysisk sultne.

For å forstå sult må vi først forstå hvordan vi opplever smerte. Vi kan oppleve smerteopplevelser i flere forskjellige områder i hjernen. Foruten de deler som registrerer kroppslige traumer, registrerer Anterior cingulate cortex lidelse og insula registrerer kroppslige behov for overlevelse.

Når vi inntar mat opplever vi et velbehag. De fleste av oss vet hva det betyr å spise på følelser, at vi forsøker og redusere opplevd lidelse ved å spise. Vi er ikke sultne, men vi spiser for å slippe å kjenne på ubehag. I ekstreme tilfeller kan det være vi føler at vi må spise for å overleve, selv om dette ikke er tilfellet. For å kontrollere dette må man da bruke ekstrem kontroll. Det kan ende med anoreksi. Jeg skal ikke snakke mer om anoreksi her, men det vil være nødvendig å etablere en balansert kontroll, hvor vi samtidig har en  følelsesmessig forståelse av hva det er å være sulten.

For å oppnå en balansert kontroll av sulten må vi først få et forhold til sultskalaen. Først må vi forstå den intellektuelt. Sultskalaen er en skala fra 1 til 10, hvor 10 er overspist og smertefullt mett og 1 er halvdød av sult. De færreste av oss har vært i begge ender av denne skalaen. Vi trenger å oppnå en intellektuell forståelse av at vi bør spise når vi er på 4 eller 5 og slutte å spise når vi er på 6 eller 7. Vi bør med andre ord ikke bli for sultne eller for mette, men forsøke å spise jevne måltider.

Når vi forstår dette er det nødvendig å etablere en følelsesmessig forståelse av sultskalaen. Til dette bruker vi hypnose. Når vi tillater oss å gå inn i hypnose opplever vi av avgrenset oppmerksomhet om det vi ønsker. I dette tilfellet trenger vi å måle hvor vi faktisk er på sultskalaen. Når vi regelmessig bruker selvhypnose for å måle hvor sultne vi faktisk er, vil vi gradvis bli bedre til å bestemme vår sult.

Det er heldigvis ganske lett å gjøre selvhypnose når vi allerede har opplevd hypnose et par ganger. Det vanskeligste er å slutte med det vi holder på med akkurat nå, sette oss ned, legge til side eventuelle problemer for akkurat nå, og så gå inn i hypnosetilstanden. Den enkleste måten å gå inn i hypnosetilstanden er å forestille seg å gå ned en trapp hvor vi blir mer og mer behagelig avslappet for hvert trinn. Når vi er nede kan vi for eksempel tenke oss at vi går inn i et rom for å lese av vår sult på viseren på et måleinstrument i vårt eget sinn. Deretter kan vi tenke på hva det er vi egentlig trenger. Mange kommer til at vi rett og slett trenger et glass vann.

Hvis vi vil kan vi benytte anledningen til å forestille  oss et bilde på hva det er vi egentlig sulter etter, som et bilde på den sulten som ikke faktisk var sult.

Til slutt må vi huske at det ikke er nok å bare vite hvor sultne vi er og hva vi har behov for. Når vi går ut av selvhypnose må vi være villige til å gjøre det vi nå vet det er vi egentlig ønsker og trenger. Vi må stole på den innsikten vi har opparbeidet og handle deretter.

Masser av is på 17. mai

Et par små historier om is på 17. mai og om overvekt.

Når jeg kommer på artige ting med min far ønsker jeg å dele det. Dette er en historie jeg kom på i dag tidlig. En sønn av en bekjent av min far gledet seg veldig til 17. mai, for da skulle han spise så mye is han kunne. Men da dagen kom viste det seg at den lille gutten bare orket en eneste is. Min far lo godt av denne historien. For ikke å glemme min mor. Da hun og søsteren var ca. 4-5 år gamle fikk de fem kroner hver på 17. mai. Da spiste de is og pølse annen hver gang så lenge pengene rakk.

Kanskje likte han den nettopp fordi han selv utviklet en sult som gjorde at han ble veldig tykk. Dette økte ryggproblemene hans, som ble veldig alvorlig etter hvert. Jeg tror årsaken til overspisingen var at han forsøkte å fortrenge vanskelige og ubehagelige følelser.

Jeg har noen bekjente som er overvektige. Det er en utfordring å være overvektig. På de fleste sammenkomster er det tilgjengelig usunn mat. Mange kommer med gode råd. Det er vanskelig å lytte på rådene. Sultfølelsens indre stemme er sterkere. Dessuten har man sagt de samme rådene til seg selv utallige ganger. Det er deprimerende å se seg selv i speilet. Det er vanskelig å trene. Sulten og suget er konstant. Noen tar operasjon. Det kan fungere, men kan også gi komplikasjoner. Dessuten er det er form for fallitt. Hvordan kan vi ignorere sultfølelsens stadige mas?

Det ser ut til at de som greier dette gjør det kosthold og trening til sin første prioritet, foran alt annet. Da går det, men det er klart at det koster å sette andre ting til side. Det man ofte glemmer er at når vekten har blitt redusert til et normalnivå, så blir sultfølelsen også normal.

Når ytterligere fakta blir en hindring for å handle

Det er en god ide å basere våre valg på fakta som fremkommer i forskningsstudier. Dette kan gi oss en objektiv forståelse av hvor godt en løsning virker. Allikevel kan dette også bli en hemsko for enkelte av oss. Da må vi slutte med faktainnsamlingen og gå til handling. 

Noen ganger er det klart for oss at vi går i et negativt mønster som gir negative utslag. Dette kan for eksempel være at vi spiser for mye, trener for lite eller lider under konsekvensene av en eller annen form for avhengighet.

For å kunne gjøre noe med tingene er det nødvendig å erkjenne hvordan ting er. Det krever at vi oppnår en forståelse av vår egen situasjon. Det er selvfølgelig fornuftig å samle inn fakta i form av forskning. Men når vi har samlet inn nok fakta må vi gå til handling. Det er mange som ikke får til dette. Dette er gjerne mennesker med en høy intellektuell kapasitet og gode evne for læring. De fastner på en måte med å samle inn informasjon og fakta og kommer seg ikke ut i handling. Det er som om de bygger opp en festning av fakta for å slippe smerten av å handle til det beste for seg selv. Det kan virke som om faktainnsamlingen fungerer som en mur mot andre menneskers velmente råd. Faktamuren fungere også for å slippe på indre skam.

Så hva skal vi gjøre? Vi er nødt til å erkjenne at vi bruker masse tid på å samle inn fakta, som sikkert kan være korrekte, men allikevel er unødvendige, istedenfor å sette løsninger ut i livet. Vi må rett og slett innse at flere fakta ikke vil hjelpe oss i vår situasjon. Det eneste vi trenger er én løsning – én løsning som vil fungere for oss. Og så må vi gå for denne løsningen. Det er ikke noen annen måte å gjøre det på. Vi må rett og slett slutte å samle inn en masse informasjon som vi gjør til vår egen og som bygger opp faktamuren rundt vårt eget ego, og heller begynne å lytte til hva andre mennesker har å si om hva som faktisk fungerer.

Informasjon om sukker

Informasjon om sukker

Vi begynner å spise for mye sukker tidlig i livet. En undersøkelse som Sosial- og helsedirektoratet har gjennomført, viser at en gjennomsnittlig norsk 13-åring får i seg hele 40 kilo sukker årlig. 25 av disse kiloene kommer fra brus og godterier.

Sukker finnes som:

  • Sukrose = vanlig hvitt sukker, en versting som får blodsukkeret til å stige kraftig
  • Fruktose = fruktsukker, ikke bare sunt, men gir lavere blodsukkerøkning og frukt inneholder en viss mengde vitaminer
  • Glukose = druesukker, gir enda høyere økning av blodsukker enn vanlig hvitt sukker
  • Laktose = melkesukker, som melkeprodukter inneholder litt av

Sukker som ikke forbrennes blir til fett. Sukker er ikke sunt, selv om du trener og er aktiv. Et høyt sukkerinntak kan blant annet:

  • skade tennene
  • ”stjele” fra kroppens lager av vitaminer og mineraler
  • svekke immunforsvaret
  • bidra til ukontrollert vekst av Candida albicans
  • gi økt syredannelse i mage- og tarmkanalen
  • gjøre at huden eldes raskere
  • øke blodtrykket
  • øke risikoen for hjerte- og karsykdom
  • føre til overvekt
  • forstyrre kroppens hormonregulering (blant annet forverre PMS)
  • føre til insulinresistens, som etter hvert kan gi diabetes type 2
  • bidra til atferdsproblemer (blant annet ADHD)
  • gi opphav til psykiske lidelser (angst og depresjoner)

Verdens Helseorganisasjon (WHO) ga våren 2003 ut en kritiserende rapport, som blant annet tok til orde for en sterk reduksjon av sukkerforbruket i det daglige kostholdet. Dette ble møtt med sterke angrep fra sukker- og leskedrikkindustrien i USA (blant annet Coca-Cola og PepsiCola), som forsøkte å stanse offentliggjøringen av rapporten. WHO lot seg imidlertid ikke presse og fastholdt at sukker ikke burde overstige 10 prosent av samlet kaloriinntak. Det samme mener også norske helsemyndigheter.

”Hvis bare en liten del av det vi allerede vet om sukker ble oppdaget i forbindelse med ethvert annet stoff som brukes som mat eller som tilsetningsstoff, ville dette stoffet umiddelbart bli forbudt.”
-forsker og lege John Yudkin (Storbritannia)

Vær oppmerksom på at sukkerfrie produkter som lettbrus ikke er sunt. De får kroppen til å forvente at det kommer kalorier og det oppstår et kalorisug som det er vanskelig å kontrollere.

Kilder:

  • heleseogkost.no
  • «Sukker – en snikende fare» av Dag Viljen Poleszynski og Iver Mysterud (Gyldendal Akademisk)

Oppgaver for å bli sukkerfri

  1. Si 100 ganger hver dag: «Jeg elsker å være sunn og frisk og sukkerfri»
  2. Putt all emballasje, som godteripapir og tomme brusflasker, oppi en boks eller plastpose. Skriv ned annet sukkerinntak på en lapp.
  3. Vær oppmerksom på at sukker og godteri ikke får deg til å føle deg vel. Det er en negativ handling.
  4. Bytt ut 1/3 av situasjonene du spiser godteri/drikker brus med sunnere alternativer som litt fersk frukt, litt tørket frukt eller litt honning.
  5. Hvis du må, brus og godteri med smaker du ikke liker. Det er egentlig ikke godt allikevel.
  6. Se deg selv som en sukkerfri person
  7. Pass på å ha ordentlig lyst på søtsaker når du kommer til time 2 (jeg fjerner det for deg når du kommer)
  8. Ta med et innpakningspapir av det godteriet/sukkerkilden du bruker mest og skriv på dato for din frigjøring

Noen begynner å spise, andre slutter å spise

Det kan se ut til at vi reager forskjellig på stress; noen begynner spiser, andre slutter å spise. I virkeligheten er det avhengig av om vi opplever en serie med små stressreaksjoner eller å være kronisk stresset.

Når vi blir stresset skiller kroppen ut forskjellige hormoner. Disse påvirker matlysten i forskjellige faser. Når vi faktisk er stresset mister vi matlyst på grunn av kortikotropin. Rett etter at vi har vært stresset øker matlysten på grunn av glukokortitoid. Det går an å måle disse tingene (kilde: Sapolsky, R. M., Why Zebras Don’t Get Ulcers, 2004).

Men vi trenger ikke å være eksperter på kroppens hormonsystem for å forstå dette. Vi kan ganske enkelt legge merke til at det er slik. Etter at vi har vært i en stresset situasjon og så ikke er det lenger, blir vi sultne, men mens vi var stresset tenkte vi ikke på mat.

Samtidig forteller noen som opplever stress at de begynner å spise, mens andre forteller at de slutter å spise. De som begynner å spise for mye blir overvektige. De som slutter å spise  blir avmagret.

Årsaken til denne forskjellen er at de som begynner å spise egentlig opplever å være stresset av og på hele tiden. Det er ikke selve stresset som er problemet, det er det de gjør i restitusjonsperioden etter stresset. At de spiser på følelser som det heter.

De som er kronisk stresset, uten å i det hele tatt kunne slappe av, opplever at de mister matlysten. Problemet er at de ikke oppstår noen restitusjonsperiode. Det blir en utfordring å få i seg mat. Stress med tap av matlyst forårsakes derfor av kronisk stress uten hvilepauser.

Begge disse gruppene trenger å redusere stress i livet. For den første gjelder det å håndtere restitusjonsperioden bedre. Istedenfor å hele tiden gå i kjøleskapet eller småspise på andre måter bør vi sette oss ned å slappe av, ta et glass vann eller finne på noe annet.

Den andre gruppen må innse alvoret i situasjonen og fokusere fullt og helt på stressreduksjon. Det er svært viktig for disse menneskene å lære seg å mestre stress. Som alle vet, det kan gå på livet løs i ytterste konsekvens.

Denne siste gruppen opplever gjerne et annet problem hvis de nå greier å redusere stress og opparbeide matlyst. Matlysten tar helt av og vekten øker dramatisk. Dette blir så ubehagelig at de igjen ubevisst styrer mot en kronisk stressituasjon for å få kontroll på vekten.

For at de skal få ekte, ikke innbilt, kontroll på disse tingene må de bli dem bevisst. De er nødt til å erkjenne hvordan ting er for seg selv og andre. Først da kan de legge fra seg alle indre forestillinger, forklaringer og hemmeligheter og håndtere dette på en måte som vil fungere. Når de gir fra seg sine hemmeligheter, gir de også fra seg makt, slik at andre kan hjelpe dem. Det er ingen annen utvei enn å gjøre dette.

Å bryte avhengighetsmønstre

Det er utfordrende å bryte avhengighet fordi vi ikke tar ansvar for konsekvensene av våre handlinger. Når vi erkjenner de virkelige årsakene til at ting er som de er, får vi også motivasjon til å bryte mønsteret.

Avhengighet opptrer på mange måter. De er alle mønstre som oppstår fra et ønske om umiddelbar tilfredsstillelse eller fjerning av ubehag. Vi kan her kalle den delen av oss som ønsker umiddelbar tilfredsstille for vårt ego. Det er selvfølgelig ikke noe feil å ha et ego. Det er bare det at det også kan bli et alvorlig problem hvis vi ikke er oppmerksomme. De fleste har en eller annen gang opplevd en eller annen form for avhengighet.

Avhengighetsmønstret var kanskje en gang en løsning på noe. Kanskje fjernet den en indre usikkerhet. Det er bare det at denne funksjonen fungerer ikke lenger. Den har blitt irrelevant. Nå er det den gamle løsningen, avhengigheten, som har blitt et problem i seg selv. Det holder derfor ikke å bare fjerne den bakenforliggende årsaken, vi må bryte selv avhengigheten.

Når vi handler på avhengighetsmønstre får det negative konsekvenser for oss. Hvis vi for eksempel er avhengige av sukker vil vi kunne få helseproblemer. Så hvorfor slutter vi ikke bare med det? Som damen som satt og gråt på kjøkkenet mens hun spiste  sjokoladen hun egentlig ikke ønsket på spise.

Siden avhengigheten er egodrevet, vil vårt ego også forklare bort konsekvensene av vårt handlemønster. Disse forklaringen tar form av automatiske tanker, som gjentas så mye at de blir til sannheter. Selv om vi vet at det er sukkerspisingen som er årsaken til fedme, så er det ikke slik vi føler at det er. Egoet kan aldri føle at det tar feil. Når noe er feil, så er det noen andre som har skylden. Vi peker derfor på noen andre, nærmest tilfeldig, som regel noen i vår egen familie.

Siden vi føler at det er noen andre som har skylden, så kan vi heller ikke finne noen motivasjon til å gjøre den endringen som er nødvendig. Når vi ikke har noen motivasjon, blir det ingen endring, vi føler oss som ofre og synker dypere i vårt avhengighetsmønster.

I hypnoterapi kan vi bryte avhengighetsmønstre ved å sette til side automatiske tanker som rasjonaliserer bort årsaken til de konsekvensene vi opplever. Vi kan erkjenne at det egentlige problemet er at vi handler som vi gjør. Vi spiser ikke sjokoladen fordi vi har problemer med relasjoner eller noe annet.  Vi spiser sjokoladen fordi det har blitt et mønster vi handler på. Når vi forstår dette på en følelsesmessig plan får vi også en mulighet til å bryte vårt mønster.

Er det lett å bryte dype avhengighetsmønstre? Nei, men det er mulig når vi prioriterer dette foran alt annet og innser at vi må holde oss borte for alle situasjoner som trigger mønsteret.

Som regel vil visse hendelser bryte fornektelsen i vårt avhengighetsmønster og gi oss mulighet til å erkjenne våre faktiske omstendigheter. Hvis vi griper denne muligheten og handler umiddelbart, har vi også en mulighet til å bryte vårt mønster. Ellers kan det gå både år og dag før neste mulighet kommer.

Hvis vi nå har greid å bryte mønsteret, om så bare for en kort tid, så må vi først og fremst må vi unngå å ta den første som igangsetter mønsteret igjen. Deretter må vi unngå omgang med sjokoladespisere. I hvert fall for en god stund. Isteden må vi søke kontakt med mennesker som forstår hva vi holder på med og ønsker å støtte oss.

Vi må videre opprettholde erkjennelsen om den faktiske årsaken til at vi opplevde de konsekvensene vi gjorde – at det var på grunn av de tingene vi gjorde i vårt avhengighetsmønster. Men viktigst av alt, så må vi opprettholde en erkjennelse og forståelse av at mønsteret ligger der, klar til å bli aktivert når som helst. Vi må innse at vi må leve med denne tendensen og lære og elske oss selv uten å føle skam. Vi må forstå at det i selve vår erkjennelse også ligger en sann kjærlighet til oss selv.

Hvis vi skulle feile er det nødvendig å straks minne oss selv på hva som er den faktisk årsaken til konsekvensene er, våre egne handlinger, og finne motivasjon til å gå i gang på ny, om vi føler at dette er «riktig» eller «at vi kan greie det» eller ikke. Vi må bare gjøre det. For oss selv og de som er rundt oss.

 

Fleksibilitet og ydmykhet

Fleksibilitet vil alltid hjelpe oss å tilpasse oss livet på best mulig måte. Ydmykhet gjør at vi kan se oss selv slik vi er.

Fleksibilitet er ikke bare å tøye og bøye til høyre og venstre. Livet i seg selv tar uvante veier. Hvis vi har en fiksert forestilling om hvor vi er på vei, så viser erfaring at det i hvert fall er en ting som er sikkert, og det er at det er ikke dit vi kommer.

Både vi selv og verden rundt oss endrer seg hele tiden. Derfor er det nødvendig å endre vår oppfatning om oss selv og verden i takt med dette. Det er fleksibilitet.

Fleksibilitet er også nyttig for å unngå å etablere for dype vanemønstre. Vanemønstre i seg selv er jo nyttig. For eksempel gjør vi  det vi gjør etter at vi har stått opp for å komme oss ut i dagen. Men enkelte vaner kan ble inngrodde uvaner. For å unngå det, kan vi endre våre vaner i ny og ne, ganske enkelt ved å endre måter vi gjør ting på. Vi kan endre reiseruter og -måter, vi kan endre på maten vi spiser og så videre.

Intuisjon og kreativitet er knyttet til fleksibilitet. Hvis vi er fikserte på hva vi skal tenke og gjøre er det lite rom for intuisjon og kreativitet. Hvis vi derimot tillater oss selv å bli inspirert kan vi oppleve en hel del nye ting.

Ydmykhet er på samme måte ikke å bøye oss til høyre og venstre. Ydmykhet er å se oss selv slik vi er. Se våre gode og dårlige sider, vår styrke og vår svakhet. Når vi legger feilaktige forestillinger til side kan vi akseptere oss selv slik vi er. Det er rett og slett mer behagelig. Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke kan ha mål og ønsker og alt det der. Tvert imot, når vi ser oss selv slik vi er har vi større muligheter for å oppnå det vi ønsker.

I transe opplever får vi dyp kontakt med oss selv. Vi vet umiddelbart hva som er bra for oss og hva vi bør unngå. Vi kan også tillate oss å se  ny løsninger på gamle problemer og kjenne at vi har den nødvendige inspirasjonen til å gjøre dette.

Belønning på planen

Det er viktig at vi legger en plan for å belønne oss selv på en god måte når vi er flinke. Hvis ikke, er det lett å falle tilbake i gamle vanemønstre. Transe er meget gunstig for å finne gode belønningssystemer for oss selv.

Våre vanemønstre oppsto ofte fra måter vi ble belønnet eller belønnet oss selv. La oss for eksempelets skyld si at vi belønnet oss selv med godteri og så ble det etterhvert alt for mye. Etterhvert kan det være vi erkjenner at dette vanemønsteret ikke er gunstig for oss. Når vi aksepterer at vi har det får vi også en mulighet til å forandre på det, for eksempel ved å velge å fokusere på andre ting og få impulser fra andre som motvirker vårt uønskede vanemønstre.

Så, når det har gått en stund og vi merker at vi greier å unngå vårt uønskede vanemønster blir vi selvfølgelig fornøyd med oss selv. Da føler vi at vi mestrer situasjonen og får håp om å slippe dette uønskede vanemønsteret.

Da kan det være lett å gå tilbake til vårt uønskede vanemønster, nettopp fordi dette var en del av vårt belønningssystem, og så plutselig merker vi at vi har gått tilbake til det vi ikke ønsket å gjøre.

Derfor er det viktig å ha en plan for å belønne oss selv. Det er selvfølgelig veldig bra å føle at vi er flinke, men dette er også en ustabil tilstand. Da er vi ikke lenger på vakt, og ender fort opp med å gjøre ting vi ikke ønsker.

Men hvis vi i utgangspunktet har en plan for å belønne oss selv, så er det større sjanser for å unngå å falle tilbake til vårt gamle vanemønster. Og det må jo være noe alreit, noe som vi liker. Det holder ikke med å bare bli enda flinkere. Det må være noe som vi kan unne oss selv, noe som har en kostnad, men som også er bra for oss. Det finnes mange slike ting. Hvis vi lager en liste over noen på forhånd, så kan vi ta den fram og gjøre et impulsivt valg for å belønne oss selv når vi er flinke. Vi fortjener det.

Transe er en utmerket tilstand for å finne gode belønninger til oss selv. Fordi det må være noe som gir oss tilfredsstillelse. Det må være noe som tilfredsstiller et indre behov. Når vi er i transe, så er vi per definisjon i kontakt med våre følelsesmessige behov. Vi bryr oss ikke da så mye om hva vi selv eller andre syns vi burde gjøre. Vi er i kontakt med det vi faktisk trenger.