Det er jo ikke spesielt uvanlig å skille seg i dag. Antall skilsmisser er nå omtrent halvparten av antall inngåtte ekteskap. Slik har det vært siden 90-tallet. Det kan være at det er en slags normaltilstand i det moderne samfunn.

Det kan være mange årsaker til at man går fra hverandre. Én kan være at man innser at man er så forskjellig at man ikke lenger har noe felles. Alt oppfattes forskjellig, som husarbeid, plikter og barneoppdragelse, for ikke å snakke om at det ikke lenger finnes noen felles aktiviteter å glede seg over.

Det er ikke lett å være barn i en familie som ikke lenger produserer noe godt mellom de voksne. Noen ganger holder man sammen på grunn av barna. Jeg tror det ville være bedre å gå fra hverandre på grunn av barna. Og gjøre før det går så langt at man ikke lenger greier å snakke sammen. For det er behov for det, etter en skilsmisse.

Når mor og far er svært forskjellige kan det være svært vanskelig å for barna å forstå hvordan egenskapene til mor og far kan brukes i livet. Det de ser er jo bare at de fører til uenighet.

Når mor og far flytter fra hverandre får de mulighet til å anvende sine forskjellige personligheter til det beste for seg selv og barnet. Og barnet kan se at livet kan takles på flere forskjellige måter – at det fins fler enn en sannhet. Det kan jo faktisk være ganske sunt.

Det betinger selvfølgelig de vanlige tingene, om å oppføre seg overfor hverandre, holde avtaler, ikke kommunisere gjennom barnet eller snakke stygt om hverandre og så videre.

Så for all del, ha en god skilsmisse. Bare husk at dere begge ønsker å ha et bra liv for dere selv og eventuelle barn.