I ordspråkene»Det er ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det», «Aldri så galt at det ikke er godt for noe» og «Det er i motbakke det går oppover» og så videre ligger det en kunnskap om at vi kan alltid velge å se på ting på en annen måte.

Kunsten å gjøre dette kalles «reframing» på engelsk, eller «nyvinkling» om du vil. Det er en teknikk for å snu oppfatninger til det positive. Saken er at vi har en tendens til å forstene vår egen oppfattelse, og dette hindrer oss fra å se det fra andre vinkler, en ny vinkel, som ville vært mer gunstig for oss.

Hvis vi skulle beskrive oss selv med visse egenskaper, så ville vi gjerne tillegge en positiv klang til noen og en negativ klang til andre. Det er helt naturlig, og kanskje en av våre mest grunnleggende prosesser, at vi bedømmer ting til å være enten gunstige eller ugunstige. Med en ny vinkling vil kanskje en negativ oppfattelse bli til noe positivt.

Jeg hørte akkurat en dame fortelle om en meget dramatisk oppvekst, hvor hun hadde vært et offer i mange sammenhenger, både i belastede miljøer og i offentlige apparater. Måten hun fortalte om disse tingene på bar så tydelig preg av at hun valgte å nå se det hele på en positiv måte uten å se seg selv som et offer for ytre omstendigheter.

Det hender jeg hører mennesker som har mål i livet som å bli mangemillionærer med flust av beundrere på alle kanter. Og så er det hele dessverre ganske urealistisk. Penger kommer ikke av seg selv og beundrere står ikke i kø utenfor døra. Noen ganger kan det være lurt å vinkle et slikt mål på en annen måte. Det er selvfølgelig ikke noe i veien med mange penger eller en hærskare av beundrere, men kanskje vi ganske enkelt ønsker å bli likt for den vi er? Kanskje vi bare ønsker å elske oss selv?

Det dramatiske kan ofte ta en ny vending når vi ser tingene i et nytt lys, som i

Haren som hadde vært gift

Asbjørnsen og Moe’s NORSKE FOLKEEVENTYR. Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994. (dd.mm.yyyy) Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.

Det var engang en hare som var ute og gikk i det grønne. «Å, hurra, hei og hopp!» skrek han, hoppet og sprang, og rett som det var, gjorde han et rundkast bortetter og sto på to-ben i groen.

Så kom det en rev luskende.

«God dag, god dag!» sa haren. «Jeg er så glad i dag, for det jeg har vært gift, skal du vite,» sa haren.

«Det var vel det da,» sa reven.

«Å, det var ikke så vel heller, for hun skåret hardt på hornene, og så var det et troll til kjerring jeg fikk,» sa han.

«Det var ille det da,» sa reven.

«Å, det var ikke så ille heller,» sa haren, «for jeg fikk rikdom med henne, hun hadde en stue.»

«Det var da vel det,» sa reven.

«Å, det var ikke så vel heller,» sa haren, «for stua brant opp, og alt det vi eide.»

«Det var da riktig ille,» sa reven.

«Å, det var ikke så ille enda,» sa haren, «for hun brant opp kjerringa med.»