For å redusere gapet av smerte mellom hvordan ting er og hvordan vi mener det burde ha vært må vi også tenke på andre.

Mye av vår mentale smerte kan sies å være  avstanden mellom hvordan ting er og hvordan vi syns det burde ha vært. Hvis hvis vi ønsker å bli lykkelige er vi nødt til å akseptere dette gapet.

Når vi aksepterer forskjellen mellom hvordan ting er og hvordan det burde ha vært, må vi samtidig også akseptere hvordan ting er. Tingenes tilstand her og nå er vår absolutte referanse. Denne opplevelsen kan vi bare finne i vårt indre.

Så kan vi begynne å gå den veien vi ønsker, vel vitende om at vi alltid bærer med oss her og nå. Da sier det seg selv at for å ha det bra er det nødvendig å ha det bra her og nå.

Når vi beveger oss i en retning er vi nødt til å ha en motivasjon om en bedre framtid. Hvis vi for eksempel plages av automatiske tanker kan vi bli motivert til å meditere for å stilne sinnet. Eller vi kan motiveres av å redusere kroppslige spenning og stress. Eller forbedre relasjon. Eller mer verdslige ting, som jobb og hjem og annet, som også hører livet til.

Men hvis vi skal redusere gapet er vi nødt til å også ta andre med i betraktningen. Vi er nødt til å ønske noe godt for andre. Hvis vi ikke tar andre med i vår motivasjon vil gapet alltid følge med vårt her og nå. Vi vil kunne akseptere hvordan ting er. Og det er bra. Og vi kan akseptere gapet, som jo gjør det mulig å handle rasjonelt. Men vi vil ikke minske gapet med mindre vi er motivert for å gjøre noe for andre.

Det er derfor jeg ofte nevner «andre» i det jeg skriver og for så vidt også mine tanker. Jeg vil ikke si at jeg elsker andre mer enn andre, for å si det slik, for det tror jeg ikke at jeg gjør. Jeg kan være like selvopptatt og selvsentrert som de fleste. Men jeg har denne innsikten, at jeg også må tenke på andre for å tenke mitt eget beste.