Uavhengig av om vi tar små eller store skritt for å komme dit vi ønsker, så er det ikke skrittlengden som er det vesentlige. Det vesentlige er vår oppmerksomhet på hvor vi er, hvor vi ønsker å komme og hva vi gjør for å komme dit, uten å behøve å sammenligne oss med andre.

Noen ganger kan vi føle at skrittlengden er vel kort. At vi burde ha kommet lenger enn det vi har gjort eller at vi beveger oss for sakte, at vi tar for små skritt. At vi ikke vil komme noen vei.

Å prate om lengde i forbindelse med endring gir umiddelbart mening. Vi har umiddelbart en følelse av om vi tar et kort skritt eller et langt skritt på vei mot målet. Det er ganske greit å ta et kort skritt. En langt skritt krever mer og har et mer usikkert utfall.

Noen ganger kan vi også definere skrittlengden ut i fra hvordan det går. Hvis ting faller igjennom kan vi forstå at skrittlengden var for lang. Hvis det ikke skjer noe særlig kan vi forstå at skrittlengden var for kort.

Som sagt, det er ikke uvanlig å tenke at skrittene er for små. At vi ikke går fort nok eller at skrittene er for små til at vi vil komme noe sted. Det er imidlertid ikke skrittlengden som er greia. Det som er greia er vår oppmerksomhet på å ta steget.

Å være oppmerksomme på steget er å være oppmerksomme på hvor vi er, hvor vi ønsker å komme og hva vi gjør for å komme dit. Det er en god ide å ikke være så opptatt av å måle skrittlengden hele tiden.

Dessuten blir slik måling ofte gjort ved å sammenligne oss selv med andre. Vi vet at vår egen skrittlengde er en funksjon av våre indre prosesser og slik vil det også være for andre. Derfor er det ikke fornuftig å gjøre slik sammenligning.

En annen ting er at når vi er nødt til å ta små skritt så betyr det at vi er i ferd med å tre inn i ukjent landskap. Dette bringer oss mye lenger enn om vi tar syvmilssteg i bakgården.