For å utvikle kjærlighet er det nødvendig å ønske at en annen skal være lykkelig, samtidig som vi også utvikler vår evne til å fascineres og bli fascinert.
Kjærlighet i parforhold dyrkes best i en balanse av kjærlig vennlighet og gjensidig tiltrekning. Kjærlig vennlighet er å ønske at andre skal være glade og lykkelige, og så å følge det opp med handling. Gjensidig tiltrekning er å være fascinert av hverandre og ønske fysisk og mental intimitet, inkludert sex.
Hvis vi har barn er kjærlig vennlighet lettest å forstå i den omsorgen vi føler i vårt innerste om at de skal være lykkelige. Det kan være at vi først må legge våre egne forventninger til våre barn til side. Vi kan også oppleve kjærlig vennlighet ved å observere hvordan vår egen mor har fokusert på hjelpe oss til å gjøre de tingene som gjør at vi blir lykkelige. Det kan være at vi først må legge noen urealistiske forventninger til side eller tilgi noe som ble gjort eller forble ugjort. Det er egentlig en god ide å utøve kjærlig vennlighet til alle vi omgås.
Og så mener jeg ikke at vi ikke kan føle frustrasjon i slike forhold. Vi vet jo alle at vi faktisk føler mer frustrasjon i nære forhold, nettopp fordi de er nære og betyr mye for oss. Det jeg mener er mer den underliggende «blod er tykkere enn vann»-følelsen, som vi vet ligger under denne frustrasjonen, og som vi vet alltid vil komme fram hvis det skulle være behov.
De fleste av oss har vært forelsket. Vi kan ha opplevd å ha vært forelsket og bli møtt på det eller ikke. Før eller siden forstår vi at det rett og slett ikke er noen vits å drive å være forelsket hvis det ikke blir gjengitt. Det har litt med å bli voksen å gjøre.
Når vi er forelsket føler vi en sterk tiltrekning til vårt bilde av en annen person. Jeg sier bilde, fordi vi vet alle at det er ingenting som fordreier en person så mye som en forelskelse. Det må kanskje til noen ganger. Etter noen måneder opplever man gjerne at forelskelsen går over. Forholdet er da avhengig av at det fremdeles er gjensidig tiltrekning.
Det fine med dette er at vi kan i stor grad kan styre hva som interesserer oss og tiltrekker oss. Når vi vier noe oppmerksomhet så utvikler vi samtidig en større interesse for det. Det gjelder også mennesker. Og når vi blir viet oppmerksomhet, så utvikler vi oss også som mennesker. Våre individuelle tanker og opplevelser tillates å komme ut og skape en felles forståelse, som igjen påvirker oss som mennesker og gjør oss mer interessante.
For å få en annen til å vie oss oppmerksomhet kan vi gjøre oss selv fascinerende. Jeg mener ikke at vi alle skal bli kjendiser eller noe sånt. Jeg mener ganske enkelt at vi utvikler de evnene vi har på en kreativ måte. Det er faktisk ganske fascinerende å oppleve mennesker gjøre dette på nært hold, og særlig hvis vi får komme inn og se forestillingen.
Det skal egentlig ikke noe mer til enn at vi erkjenner hvor vi er og bestemmer oss for å utvikle oss kreativt på et eller annet område. Akkurat hva som er kreativt er opp til hver enkelt. Årsaken til at jeg sier kreativt er at det er slike prosesser som skaper et større og mer interessant jeg.
Selvfølgelig er det viktig å snakke sammen om alt mulig, på en åpen måte, som gjør at vi blir trygge til å vokse videre i relasjonen, men jeg hadde ikke tenkt å snakke om nødvendigheten av dette her.