Fra bekymring til konstruktiv plan

Istedenfor å bare håpe det beste er det bedre å legge en plan for det vi ønsker å oppnå. Og det er ofte til det beste.

Det hender vi er bekymrede for hvordan ting vil gå. La oss for eksempel si at vi skal ha et møte på jobben for å vurdere et prosjekt eller med ekstern deltagelse og så er det ikke rom for eller anledning til å samrå oss selv internt så godt vi skulle ha ønsket før møtet. Da kan vi fort bli bekymret for hvordan møtet vil utarte seg.

Hvis vi er usikre på hvordan ting vil gå må vi forberede oss. Hvis vi bare håper at ting vil gå bra, så gjør det gjerne ikke det. Erfarne ringrever i arbeidslivet legger en plan for hvordan møtet vil gå. Har man nok makt kan man selvfølgelig trumfe egne synspunkter igjennom, og det fungerer kanskje der og da, men er selvfølgelig ikke den beste motivasjonen for videre gjennomføring.

For at vi skal være motivert for den beslutning som tas må vi føle at vi har deltatt. Disse erfarne ringrevene vet dette og legger opp et løp som gjør at alle for deltatt, men det hele skjer på en måte som gjør at de får igjennom det de ønsker. Det kan selvfølgelig grense til manipulasjon, men hvis det gjør det, så får det motsatt virkning.

Ofte er det som skal til at man legger opp til at de forskjellige deltar med sin kompetanse på en positiv måte, i den grad de har ressurser til det, heller enn å bruke sin kløkt til å kritisere andre. Når vi forstår at vi skal legge fram noe for vår egen del skjerper vi oss og det blir ikke så om å gjøre å kritisere andre.

Det er ikke alle som er villige til å legge en plan for å få et konstruktivt resultat. Derfor bør vi tillate oss selv å gjøre det. Men så kan det hende at ting ikke går akkurat som vi hadde tenkt. Det må vi tåle. Da har vi jo lært noe.