Læring, oppmerksomhetstrening og meditasjon

Det er mulig å tilegne seg alle mulige kunnskaper, men vi må ikke glemme å lære om vårt eget sinn. For når vi gjør det, åpner dette for mange fler muligheter for oss.

Siden vi har hatt en sammenhengende kultur i tusener av år har vi etablert måter for å formidle vårt opparbeidede kunnskap. Og denne kunnskapen utvikler seg hele tiden. For eksempel lærer man i dag på videregående skole den matematikk som Euler utviklet på 1700-tallet, som for eksempel begrepet funksjon. Også nyere vitenskaper som datateknologi er på samme basert på tidligere teorikunnskaper.

Det finnes utrolig mye man kan lære og sette seg inn i. Det er mulig at det fremdeles vil kunne komme genier som Leonardo Da Vinci, som kan absolutt alt, men for de fleste er dette en utopi. Det er fullstendig umulig å lære seg alt som er mulig å lære. Allikevel kan det være artig å sette seg inn i forskjellige ting, hva det nå enn er som interesserer oss innenfor vitenskap, kultur, språk og kunst. Og nyttig er det også, for når vi gjør det, så forstår vi rikdommen i vår egen kultur og gjør vår egen anstrengelse for å bringe den videre til glede for de som kommer etter oss.

I de senere år har det også blitt populært med oppmerksomhetstrening. I hovedsak betyr ganske enkelt dette at vi begynner å bli oppmerksomme på våre egne handlingsmønstre og motivasjonen for disse. Dette hjelper oss til å skjelne mellom ting som er gunstige og ikke fullt så gunstige. Vi kan si at vi begynner å erkjenne hvordan årsak og virkning fungerer i vår egen følelsesdynamikk.

Oppmerksomhetstrening kommer i hovedsak fra østlig filosofi, hvor man sier at «for å vite alt trenger vi bare å vite det ene«. Denne ene tingen er sinnet. Tanken er at når vi kjenner og forstår hvordan vårt eget sinn fungerer, så vil vi også forstå alt det det kan produsere. For vårt eget sinn har potensial for å produsere all den kunnskap som ble referert til over, med visse begrensninger kanskje, i hvert fall hos meg selv.

Så, istedenfor å forsøke å assimilere all mulig kunnskap, forsøker man isteden å tilegne seg kunnskap om én ting – sinnet. Dette gjør man ved hjelp av meditasjon. Det er enkelte som med dette avfeier all annen kunnskap som unyttig. Som regel er det en litt enkel måte å  hjelpe dem selv til å fokusere på det de nå er opptatt av – sinnet. Selvfølgelig skal vi ikke avfeie kunnskap som vår kultur har opparbeidet.

Det kan være en fare for at ting blir for alvorlig der vi sitter å studere sinnet. Da kan vi isteden delta i livet og observere hvordan sinnet vårt påvirkes av alle de ting som skjer rundt oss. Når vi forstår at det meste som skjer har vi ikke særlig kontroll over, det bare skjer, av hvilken grunn det måtte være, så er det ikke nødvendig å ta ting så alvorlig. Når vi tar del i livets runddans blir vi en del av dens dynamikk og opplever en ekstatisk tilstedeværelse i livet. Det utspiller seg små og store drama på alle plan og vi blir samtidig observatører og deltagere. Dette skaper en arena hvor vi kan oppleve verden til det fulle, mens vi samtidig utvikler oss selv, slik at vi hele tiden utvikler vår opplevelse.