Depresjonen gjenkjennes ikke som «depresjon». Den gjenkjennes som meningsløshet. Når det meste virker meningsløst bør vi konkludere med at vi er deprimerte. Det er begynnelsen på vei opp.

Det er så lett, eller så vanskelig å gjøre noe med depresjon. Det hender jeg tenker at hvis bare min far hadde forstått dette så hadde ting blitt annerledes. Men det ble det ikke. Det overrasker meg at så mange går igjennom lignende prosesser, om ikke så alvorlig.

Det er dessverre ikke så lett å identifisere depresjon. Årsaken til det er at vi oppfatter en deprimert person å være noen med et lavere energinivå og mindre motivasjon enn oss selv, eller et gjennomsnitt av de vi normalt omgås. Hvis vi selv er deprimerte, derimot, så vil vi ofte oppfatte andre som anmassende og stressende. Vi ser derfor ikke depresjonen i oss selv.

De fleste mennesker blir litt deprimerte av og til – det går litt opp og ned, som man sier. Det er ikke uvanlig. Det er også vanlig å bli litt dypere deprimert 3-4 ganger i livet.

Det er faktisk ikke så vanskelig å håndtere depresjonen hvis vi greier å identifisere den. Så hvordan gjør vi det? Det er faktisk ikke så vanskelig, for selv om depresjonen er flink til å skjule seg selv, så kan den ikke skjule det faktum at den gjør alt meningsløst. Det er egentlig det som er å være deprimert.

Så det vi trenger å gjøre er ganske enkelt å være oppmerksomme på om vi begynner å unngå handling og mennesker fordi det virker meningsløst. Vi kan til og med noen ganger tenke at selve vår eksistens er meningsløs. Da bør vi konkludere med at vi er deprimerte – på tross av at vi ikke føler oss «deprimerte». Dette kan kanskje bare virke som en slags meta-erkjennelse, men den holder for å motivere oss til å gjøre positive ting som vil ta oss ut av depresjonen. Ofte er det å snakke med andre og bringe erkjennelsen om meningsløshet ut i dagen. Da er vi som regel på vei opp.