Forfatterarkiv: Aksel Sogstad

Noen begynner å spise, andre slutter å spise

Det kan se ut til at vi reager forskjellig på stress; noen begynner spiser, andre slutter å spise. I virkeligheten er det avhengig av om vi opplever en serie med små stressreaksjoner eller å være kronisk stresset.

Når vi blir stresset skiller kroppen ut forskjellige hormoner. Disse påvirker matlysten i forskjellige faser. Når vi faktisk er stresset mister vi matlyst på grunn av kortikotropin. Rett etter at vi har vært stresset øker matlysten på grunn av glukokortitoid. Det går an å måle disse tingene (kilde: Sapolsky, R. M., Why Zebras Don’t Get Ulcers, 2004).

Men vi trenger ikke å være eksperter på kroppens hormonsystem for å forstå dette. Vi kan ganske enkelt legge merke til at det er slik. Etter at vi har vært i en stresset situasjon og så ikke er det lenger, blir vi sultne, men mens vi var stresset tenkte vi ikke på mat.

Samtidig forteller noen som opplever stress at de begynner å spise, mens andre forteller at de slutter å spise. De som begynner å spise for mye blir overvektige. De som slutter å spise  blir avmagret.

Årsaken til denne forskjellen er at de som begynner å spise egentlig opplever å være stresset av og på hele tiden. Det er ikke selve stresset som er problemet, det er det de gjør i restitusjonsperioden etter stresset. At de spiser på følelser som det heter.

De som er kronisk stresset, uten å i det hele tatt kunne slappe av, opplever at de mister matlysten. Problemet er at de ikke oppstår noen restitusjonsperiode. Det blir en utfordring å få i seg mat. Stress med tap av matlyst forårsakes derfor av kronisk stress uten hvilepauser.

Begge disse gruppene trenger å redusere stress i livet. For den første gjelder det å håndtere restitusjonsperioden bedre. Istedenfor å hele tiden gå i kjøleskapet eller småspise på andre måter bør vi sette oss ned å slappe av, ta et glass vann eller finne på noe annet.

Den andre gruppen må innse alvoret i situasjonen og fokusere fullt og helt på stressreduksjon. Det er svært viktig for disse menneskene å lære seg å mestre stress. Som alle vet, det kan gå på livet løs i ytterste konsekvens.

Denne siste gruppen opplever gjerne et annet problem hvis de nå greier å redusere stress og opparbeide matlyst. Matlysten tar helt av og vekten øker dramatisk. Dette blir så ubehagelig at de igjen ubevisst styrer mot en kronisk stressituasjon for å få kontroll på vekten.

For at de skal få ekte, ikke innbilt, kontroll på disse tingene må de bli dem bevisst. De er nødt til å erkjenne hvordan ting er for seg selv og andre. Først da kan de legge fra seg alle indre forestillinger, forklaringer og hemmeligheter og håndtere dette på en måte som vil fungere. Når de gir fra seg sine hemmeligheter, gir de også fra seg makt, slik at andre kan hjelpe dem. Det er ingen annen utvei enn å gjøre dette.

Metode, forståelse og intensjon om å hjelpe

Vi kan ha tro på både det ene og det andre, også innenfor hypnose. Når vi er bevisst vår egen forståelse vil vi også vite hvordan vi kan hjelpe andre. Det er er vår intensjon om å hjelpe som faktisk er det mest vesentlige.

Hypnose er i utgangspunktet kun en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Og hva gjør vi så? Og hvor bra virker det? Det kommer helt an på. Det er er avhengig av hva som gjøres og den forståelse og ønsket om å hjelpe som legges i det.

For å forklare nærmere skal jeg gi noen eksempler på hva som kan gjøres og også, som eksempler, min forståelse av disse. Som jeg skal forklare, vil denne forståelse være viktig for motivasjonen for å anvende en metode for å hjelpe pasienten.

Hypnose kan for eksempel være fikserte metoder som er laget på grunnlag av noe. Slike metoder kan være nyttige og enkle å anvende, men har en viss ulempe ved at de nødvendigvis ikke fungerer så bra hvis vi begynner å repetere dem. NLP (nevrolingvistisk programmering)) som var et forsøk på å syntetisere Ericssons arbeid er et eksempel på dette. Det noe enklere EFT (emotional freedom technique) er også dette, basert på en teori om å harmonisere energien i kroppens meridianer. Jeg bruker av og til noen NLP-lignende teknikker. NLP som sådan syns jeg nok har blitt for kommersialisert. Det er en stor butikk.

Hypnose kan også være enkle, direkte forslag. Det er nok det hypnose mest er kjent for, i form av scenehypnose «Gjør ditt eller datt». Innenfor terapi er nok det mest kjente Emile Coués «Every day, in every way, I’m getting better and better.» Det blir på en måte et indre slagord, som et mantra eller noe som stadig kan påminne oss om å handle til det beste for oss selv. Selv bruker jeg jo gjerne «Du er fullstendig avslappet, du føler deg så vel du kan  i hele kroppen her og nå.» Jeg syns faktisk også det fungerer her jeg sitter akkurat nå. Allikevel, hvis det er alt jeg gjør, uten et bredere fundament, blir det fort som en papegøye som bare gjentar ting uten å tenke eller gjøre noe annet.

Hypnose kan knyttes til forskjellige livssyn som for eksempel forestillinger om tidligere liv eller et liv etter døden. Dette kan muligens gi en frihet til å skape en friere dynamikk enn om man gjør regresjon til mer faktiske hendelser. Faren er imidlertid at scenariene begynner å gjenta seg,  siden vi ikke har så mye direkte informasjon om slike tidligere liv. Jeg bruker gjerne regresjon som en integrert del av behandlingen, men ikke som en avgrenset metode i seg selv, og i hvert fall ikke som avgrenset til å bare gjelde for tidligere liv. Jeg anser regresjon for å være et nyttig verktøy for å åpne opp større indre forståelse rundt problematiske følelser i livet. Det er min erfaring at det kan være fornuftig å holde seg til hendelser i dette liv fordi det gir bedre kontakt og forståelse.

Partsterapi er en teknikk hvor vi veileder pasienten til å spille ut en gestaltdialog, et slag skuespill eller psykodrama. Det kan forstås som om vi har flere fikserte deler i oss eller det kan forstås som vår iboende evne til å skape roller av forskjellig dybde og omfang i forskjellige sammenhenger. Selv heller jeg nok mot det siste.

I tillegg til disse metodene finnes det en rekke andre, noen er for det meste gjentagelser, i form av «Same shit, new wrapping», andre kan være mer nyvinning. Når man forstår de grunnleggende teknikkene er det lett å gjenkjenne dem.

Poenget med alt dette er at hvis vi er interessert i hypnose, så vil vi ha vår egen forståelse av disse metodene. Denne forståelsen vil også definere for oss hvor effektive vi tror disse metodene er. La oss nå si at vi har funnet slik effektive metoder. Vi må fremdeles anvende dem. Poenget er jo å hjelpe noen. Hvis vi vet at vi har effektive metoder for å hjelpe andre kan vi utvikle en sterk intensjon om å hjelpe. Det viser seg at denne intensjonen om å hjelpe er svært viktig for å få gode resultater.

Det er altså selve ønsket om å hjelpe og troen på at vi har evnen til å gjøre det som trengs som produserer det beste resultatet. Men dette er igjen bare halve sannheten. Den som skal bli hjulpet må også ha denne troen. Hvis Emil Coué stilte seg på Champs-Élysées i dag og sang «Det går bedre og bedre dag for dag» så er det ikke sikkert han ville engasjert like mange i allsang.

Det er derfor en god ide å bli bevisst på hvilken type person og informasjon vi kan «tro på». Noen ønsker å se alt vitenskapelig dokumentert, som resultater av dobbeltblindede studier publisert i anerkjente tidsskrifter. Noen er kanskje ikke så opptatt av vitenskapelige fakta, men er mer opptatt av en terapeuts evne til å se mennesket foran seg og forstå ens indre. Noen ønsker først og fremst å selv få en opplevelse som de kan bruke for å si noe om ting vil fungere for dem eller ikke. Noen bruker ganske enkelt mavefølelsen, som forteller dem om ting vil fungere eller ikke.

Når vår egen tro på at ting vil virke møtes med terapeutens intensjon om å hjelpe oss blir hypnose en meget sterkt middel vi kan benytte for å stake ut en ny retning i livet. Det gjør det, for vi tillater oss å påbegynne dypere prosesser som vi har tro på at vil lede til forandring. Nettopp fordi vi har denne troen vil vi begynne å gjøre ting som nødvendigvis vil lede til mot den forandringen vi ønsker.

Og så kan det selvfølgelig være at vi justerer kursen underveis eller lar oss inspirere på andre måter, slik vi alle vet at livet er uansett. Det spiller imidlertid ikke så stor rolle, så lenge vi vet at vi går mot en bedre framtid.

 

 

Vil hypnose påvirke mitt livssyn?

Det er viktig å bygge vår indre motivasjon på våre kjerneverdier. Hypnose kan være et verktøy som kan hjelpe oss til dette, uten å være i konflikt med våre verdier.

Det slår meg hvor mange forskjellige livssyn folk har. Ikke bare tror vi eller ikke på det ene eller andre, men vi gjør det også på ganske så forskjellige måter.

Livssyn er egentlig et sett med kjerneverdier. Disse verdiene er gjeldende i alle de rollene vi spiller i våre livsforhold. De definerer på mange måter hvem vi er. Det er derfor det kan være så dramatisk å gå inn eller ut av organisasjoner med et sterkt fokus på slike kjerneverdier.

Det som synes klart er at vi må danne vår forståelse av vår opplevelse med disse kjerneverdiene som en referanseramme. Bare da kan vi oppnå de tingene vi ønsker i livet. Disse tingene er jo gjerne universelle, som bedre helse, god selvfølelse, gjøre mer av de tingene som er bra for oss, mindre av de tingene som ikke er så bra for oss og få selvsikkerhet til å gjøre de tingene vi har lyst til å utforske og så videre.

Siden jeg arbeider som hypnoterapeut kommer jeg ofte i kontakt med andre menneskers livssyn. Opp igjennom årene må jeg si at det ikke virker spesielt viktig hva dette livssynet er, så lenge det i utgangspunktet er ment å danne en positiv basis for enkeltmenneskets liv.

Spørsmålet for den enkelte blir kanskje «Kan jeg bruke hypnose uten at dette påvirker mitt livssyn?» Det kommer selvfølgelig an på flere ting, men jeg vil si at det er det all mulig grunn til å tro. Hypnose, praktisert på en åpen måte, har ikke  noen spesielle slike kjerneverdier som vil komme i konflikt med andre.

Hypnose og indre søken vil på den annen side gi oss større forståelse av oss selv. Dette vil nødvendigvis føre til at vi også vil forstå ting utenfor oss selv på en annen måte. Det burde imidlertid ikke være et problem hvis våre kjerneverdier inkluderer verdien av å utvikle vårt livssyn.

Jeg vil gjerne nevne helt til slutt at hypnose har utviklet mitt eget livssyn. Det er i større grad i dag fokusert på både utfordringen og velsignelsen av det som oppstår mellom meg selv og andre.

Hypnose som sekulær åndelig praksis

Det kan være en brukbar løsning å se på hypnose som et sekulært alternativ til åndelig praksis. 

Opp i igjennom tidene har det blitt etablert mange forskjellige systemer for å sikre et godt liv. Det kan være en god ide å se til disse som en erfaringskilde og inspirasjon for å få en ide om hva som kan virke og  ikke virke for oss. Samtidig må vi ofte forplikte oss til systemet hvis vi skal ha utbytte av det. Det er selvfølgelig en bra ting å ha positiv tilhørighet, men det vil som regel ha en kostnad i form av et stresselement.

For noen år siden deltok jeg på en gudstjeneste i en karismatisk menighet. Jeg ble ganske imponert hvordan presten veiledet forsamlingen inn i transe. Og litt redd. Særlig fordi jeg ikke oppfattet at det ble gitt noen forklaring for hva som ble gjort. Denne frykten ville kanskje ikke oppstå hos en person som er sikker på at denne veiledningen skjedde gjennom høyere makter man har full tillit til.

Men det er som kjent ikke lurt å kaste sten i glasshus. Hypnose hadde jo tidligere et frynsete rykte. Først som en form for viljekontroll. Senere som en leverandør av teit underholdning.  Men la meg kaste et par til allikevel.

Det går selvfølgelig an å kaste hele åndeligheten på båten og ikke bry seg med det i det hele tatt. Problemet er at vi ender da ofte opp med å bli svært materialistiske, og da får vi som kjent aldri nok og finner ingen tilfredsstillelse.

Eller det går an å finne noe mer fornuftig, noe som passer bedre inn i en mer nøktern og vitenskapelig virkelighetsforståelse. Men trebenken kan fort bli hard og litt kjedelig, for å si det sånn. Dessuten er det alltid noe «greier» som kommer med på kjøpet, enten vi vil det eller ikke. Der det er mennesker er det ofte også utfordringer.

La oss si at det vi i utgangspunktet ønsket var å like oss selv for den vi er, og også gi andre muligheten til dette. Da må vi finne nærmere ut hvem vi er. Vi kan selvfølgelig oppnå en hel masse bragder, ikke noe feil med det. Men når bragden er utført og applausen stilner virker det ofte som vi er den samme allikevel.

La oss si at sekulær åndelig praksis er å finne mer ut om oss selv. Hypnose kan hjelpe oss til en slik indre opplevelse, nettopp fordi hypnosetilstanden er en avgrenset oppmerksomhet. Når vi fokuserer innover kommer vi i nærmere kontakt med våre egentlige behov. Da får vi en større forutsetning for å foreta gode valg og vi vil være mer motivert for å gjennomføre dem.

Hypnose er derfor unikt i å tilby en metode for indre oppdagelse, som kan brukes i kombinasjon med alle mulige andre metoder. Når man forstår hypnosetilstanden ville man også gjenkjenne teknikker og bruk av endrede sinnstilstander i andre systemer.

Så kan man kanskje spørre om hypnose til gjøre alt mye lettere. Sannsynligvis ikke. Vi må allikevel være villige gjøre arbeidet som vil skape de resultatene vi ønsker.

Framtidens julespøkelse viser vei

For å håndtere svært skadelige og inngrodde mønstre kan det være nødvendig å ta til oss hvordan framtiden vil kunne komme til å bli, slik at vi kan unngå å komme dit.

Det virket som det var helt umulig å forandre på Scrooge. Men framtidens julespøkelse fikk han til å forandre på livet sitt ved peke på hvordan ting ville komme til å bli.

Noen ganger kan vi ha etablert mønstre som er så inngrodde og skadelige for oss at det må hardere lut til. Det er som om vi har utviklet et mønster om å gå rett ut i trafikken uten å se oss for. Vanlig faktabasert skremselspropaganda fungerer ofte dårlig. Det fungerer imidlertid like dårlig, eller dårligere, å bare fornekte eller å forsøke å skyve bort den delen av oss som igangsetter det skadelige mønsteret. Da blir vi hjelpeløse ofre.

Det er ikke alltid alt kan være positivt. Noen ganger så er ting negativt. Det kan hende at den delen av oss som igangsetter dette mønsteret er negativt i den forstand at den vet ikke bedre. Den kan være vår hemsko eller akilleshæl, eller kanskje rettere sagt, en tendens vi engang  utviklet for å takle en svakhet, hva det nå enn var.

Vi er nødt til å akseptere at vi har denne ødeleggende tendensen. Vi er nødt til å forholde oss til den, og ikke bare det, vi trenger å få et konstruktivt forhold til den. Det kan vi gjøre ved å la den peke ut for oss hvordan ting kommer til å bli. Den kan gi oss en reell følelsesmessig opplevelse av hvordan framtiden vil bli hvis vi ikke forandrer oss og slutter å ta katastrofale valg.

Det kan være litt skremmende å la en slik framtidig del av oss vise oss hvordan ting kommer til å bli. Allikevel vil vi vite at vi gjør det av kjærlighet til oss selv. Det er vårt inderlige håp om hjelp til å slutte å gjøre de tingene som skader oss selv og de vi er glad i. Så lenge vi opprettholder kontakt med framtidens spøkelse, vil det alltid kunne hindre oss i å velg feil når vi neste gang står ved et veiskille.

Hypnosetilstanden som en kilde til hverdagskreativitet

Kreativitet er ikke bare for kunstnere. Når vi finner kreative løsninger i hverdagen øker vår livsglede og evne til å oppnå de tingene vi ønsker.

En vanlig utvikling er at vi er kreative som barn, men at det forsvinner etterhvert som vi vokser til. Både fordi vår intellektuelle kapasitet øker og at vi må forholde oss til de en rekke rammer som samfunnet setter. Allikevel kan vi savne denne evnen til å leke oss gjennom dagen.

Kreativitet kan bli noe vi tenker på som slitsomt, noe vi er «nødt» til å tvinge oss til. Men kreativitet fremkommer ikke under tvang. Da blir det bare en dårlig kopi.  For selv om vi kan lære av mye andre, fungerer det best når vi skaper vår egen kreative løsninger i våre egne liv. Kreativitet er heller ikke å sitte å være kjempelur. Tvert i mot, kreative prosesser er så lekne og enkle at vi ofte nærmest ikke legger merke til dem, eller skyver dem bort med analyser eller intellektualisering.

Hypnoseopplevelsen er en avslappet og oppmerksom sinnstilstand, hvor vi har gitt slipp på ytre forstyrrelser for å fokusere på indre kreative prosesser. Når man skal beskrive det, kan det kanskje høres komplisert ut, men i virkeligheten er det meget enkelt. Når vi går inn i hypnosetilstanden kan vi bli forundret over hvor lett vi faktisk kan skape kreative bilder og tanker.

For å styre vår indre, kreative prosess tar vi utgangspunkt i noe som vi virkelig ønsker å oppnå. Dette vil sikre at vi ikke bare tegner luftslott, men skaper realistiske løsninger og planer. Min rolle er å veilede denne prosessen. Når vi finner kreative løsninger på de utfordringer og ønsker vi måtte ha får vi en følelse av mestring og kontroll. Vi løser tingene på vår måte.

Det er selvfølgelig nødvendig å følge opp vår kreative prosess med handling. Og handling koster. Slik er det bare. Men selve handlingen kan også utføres på en kreativ måte. Og når vi opplever i vårt indre at vi faktisk utfører de tingene vi drømmer om, så kommer det flere drømmer.

 

Ytre og indre stressmestring

Stressmestring kan gjøres på mange måter. Det viktigste er ikke metoden, men at vi finner noe som fungerer for oss.

Korte perioder med stress er helt greit. Det er når det stress blir kronisk at det får negative konsekvenser. Da bør vi fokusere på stressmestring.

Ytre stressmestring består av å legge forholdene til rette for å redusere stress. Dette er å begynne å gjøre noe med de tingene vi kan gjøre noe med. Det kan for eksempel være forhold rundt økonomi, helse, jobb og familie. For noen er det en god ide å ta problematiske forhold ut i lyset ved å sette ord på tingene, med den eller de det gjelder eller noen man stoler på. Andre vet hva som er best selv.

Indre stressmestring består først og fremst av å akseptere de tingene vi ikke kan forandre her og nå, at vi aksepterer hvor vi er og hvor vi er på vei. Det kan også være å tenke igjennom vårt verdigrunnlag, hva som egentlig betyr mest for oss. En del ting som stresser oss er faktisk ting som vi ikke selv føler at vi trenger å bry oss så mye om, men heller tror at andre forventer av oss.

Det er en god ide å være oppmerksom på om vi bruker negativt stress, det vil si en slags kronisk krisemaksimering, som en kilde til energi for å få gjort det vi syns vi må gjøre. Dette får som regel negative konsekvenser for kropp og sjel. For å bøte på dette må vi opparbeide tillit til at vi vil kunne finne motivasjon og energi på annen måte. Kanskje bør vi legge ned lista noen hakk. Den kan jo alltids legges opp igjen senere.

Hvis vi har en tendens til å bli stresset vil det være en fordel å vise oss selv at vi kan roe oss selv ned med selvhypnose og meditasjon. Når vi senere blir stresset igjen, vil vi samtidig kunne huske på at vi også kan redusere dette stresset. Dette vil redusere nåværende stress i seg selv.

Det viktigste er egentlig ikke hvordan vi reduserer stress. Det er mange måter å gjøre det på. De fleste av oss har en god ide om hva som stresser oss. Det viktigste er at vi finner en måte å mestre stress på som fungerer for oss. Når vi gjør dette opplever vi en følelse av kontroll. Dette er den mest effektive måten å redusere stress på.

Noen ganger trenger vi en dyptfølt forklaring for å gjøre endring

For å endre på inngrodde mønstre kan det hjelpe å oppleve en dyptfølt forståelse for hva som er årsaken til at vi gjør som vi gjør.

Jeg skriver av og til om at vi lager oss forklaring på hvorfor ting er slik er sånn, ofte som en, i hvert fall delvis, unnskylding for hvorfor vi vi føler vi absolutt må gjøre som vi gjør. Det kan selvfølgelig være greit å løsne litt på slike forklaringer hvis de er for bastante. Andre ganger vil det å oppleve dyptfølte forklaringer være akkurat det vi trenger.

For noen år siden kom det en mann i sekstiårene som vil ha hjelp med sin aggresjon mot sin samboer. Han gjorde det klart at han elsket henne og trengte hjelp for å fjerne aggresjonen som ofte dukket opp. Han slo henne ikke. Han virket å være så klar sin egen situasjon, både hvordan ting hadde vært, hvordan ting var og hvordan de burde være, at jeg tok han rett inn i gestaltregresjon i den første timen. Han havnet på kjøkkenet som 8-åring. Det stod et hjemmebrentapparat på ovnen. Faren slo moren. Han gikk i mellom for å beskytte moren. Far tok av seg beltet og ga han en omgang isteden. Etter en del fram og tilbake med dialog endte det med en forløsningsprosess hvor «faren» innrømte at han gjorde som han gjorde fordi han ikke visste bedre.

Pasienten trengte en halvtime for å komme seg etter timen. Jeg trengte å komme meg selv også. Pasienten tok ikke senere kontakt. Jeg lurte stadig på hvordan det var med han. Det virket så vondt å elske noen så mye og samtidig se seg selv skade personen med raseriutbrudd. Jeg sendte han en epost omtrent et år senere og spurte hvordan det gikk. Han svarte at det gikk over alt forventning og at han ikke hadde hatt noen store utbrudd siden han var hos meg. Jeg ble meget lettet og glad også. Jeg håper han har det enda bedre i dag.

Det er lett å lage en forklaring på hva som var årsaken til aggresjonen. Han hadde sikkert gjort seg en forklaring selv også. Men det hjelper lite hvis vi ikke har en følelsesmessig kobling til vår forklaring. Gjennom terapitimen fikk han denne dypere, indre forståelsen. Han brukte denne til endre på sitt eget mønster i forholdet.

Det bør bemerkes at det ikke er noen som kan si hvorfor ting er akkurat slik eller sånn på en absolutt måte. Verden er altfor kompleks og oppfattes på altfor mange måter til å kunne gjøre dette.  Vi kan selvfølgelig lage en forklaring og si at han gjorde slik og sånn på grunn av det eller det, men det blir bare spekulasjoner, riktignok sikkert fornuftige sådan. Det viktigste er at vi blir motivert til å gjøre det vi må for å få det slik vi vil. Det er ikke forklaringen som er det viktigste.

Vi har alle opplevd traumer som har påvirket oss til å bli den vi er i dag. De av oss som ikke har hatt det like dramatisk kan kanskje være takknemlige for det.

Hvor viktig var den hendelsen egentlig?

Det kan være både morsomt og lærerikt å gjøre en øvelse som vil fortelle oss hvor mye vekt vi egentlig legger på tidligere hendelser i livet. Dessuten har det en gunstig terapeutisk virkning ved å gjøre oss helere. 

Fortiden er for oss en serie av tidligere viktige og mindre viktige hendelser. En del av disse bruker vi til å forklarer for oss hvorfor ting er som de er. Og det er jo en bra ting. For hvis vi ikke har noen forklaring på hvorfor ting er som de er, er vi ute å kjøre, for å si det med et smil.

Men rent bortsett fra at slike hendelser kan fungere som en nyttige forklaringsmodeller er det ikke alltid så lett å vite hvor viktige disse hendelsene egentlig var. Hvor mye vekt legger vi egentlig på dem? Så hvorfor ikke undersøke litt nærmere? Kanskje vil vi oppdage at noe vi trodde var veldig viktig, faktisk ikke var så viktig, eller motsatt? Eller kanskje vi får en dypere bekreftelse på det vi allerede mener?

For å gjøre dette trenger vi litt trening i automatisk heving av arm. Det er ikke spesielt vanskelig eller mystisk. Vi ganske enkelt tenker på en hendelse i fortiden og hever den armen som kjennes lettest. Deretter fokuserer vi på hendelsen og lar energien i denne manifestere seg ved at armen løfter seg. Høres det rart ut? Det er ikke annet enn at vi lar energien vi får fra å forestille oss den tidligere hendelsen vise seg ved at armen løfter seg. Det er faktisk slik at de fleste av våre kroppslige bevegelser blir drevet fram av en følelse.

Det aller enkleste er å tenke på en eller annen tidligere hendelse, men det kan også være interessant å finne en hendelse på en litt tilfeldig måte. Vi tenker oss da tilbake, for eksempel ved å tenke at klokken går baklengs, datoene går baklengs og årene går baklengs mens vi teller fra 10 og ned til 1. Når vi er på 1 sier vi til oss selv, «Nå er du der». Still deg spørsmål som «Er du ute eller inne», «Er det natt eller dag?» og «Er du alene eller sammen med noen?» Det kan være vi trenger å variere vårt utgangspunkt med en følelse om noe som opptar oss i hverdagen, slik at vi kan få forskjellige hendelser. Sinnet er jo ellers slik at det har en tendens til å havne på det samme gitt det samme utgangspunkt.

Når hendelsen er klar, tenker vi oss at vi går inn i den og utforsker forskjellige aspekter mens vi løfter den hånden som kjennes lettest litt opp. Deretter lar vi energien i vår utforskning styre hvor mye hånden løftes. Hvor mye løftes hånden? Det vil være svaret.

Slike øvelser kan være morsomme og gi oss innsikt i oss selv. De kan også en en dypere terapeutisk funksjon ved at vi i større grad skaper kommunikasjon mellom forskjellige deler av sinnet. Dette gir oss en større helhet, som vil være gunstig på alle måter. Det hele fungerer  best hvis vi ikke tar det så altfor alvorlig.

Hypnosetilstanden og filmopplevelsen

Hypnoseopplevelsen kan på mange måter sammenlignes med en kinoopplevelse. Den store fordel med hypnose er at vi kommer i bedre kontakt med våre indre verdier og ønsker. Da blir det lettere å motivere oss selv mot riktig kurs.

Med fare for å gjenta meg selv sammenligner jeg ofte hypnosetilstanden med en filmopplevelse. Vi går inn på kinoen og setter oss, klar til få den opplevelsen som filmen gir oss.

Det er svært sjelden at noen forlater kinosalen, selv om jeg kan huske noen som gikk ut i protest da Jack Nicholson for mange år siden oppførte seg svært mannssjåvinistisk i The Witches of Eastwick. Jeg forlot selv en kinosal forleden hvor det ble vist en litt langtekkelig film på over 3 timer (noe som jeg ikke hadde sjekket på forhånd).

Så på kino plasserer vi oss frivillig i stolen, får vår opplevelse og hvis den viser seg å stride mot vårt indre verdisystem eller vi kjeder oss for mye kan vi velge å forlate kinosalen. Så langt så bra, men hva er allikevel felles med hypnoseopplevelsen? Den store likheten er at vi avgrenser vår oppfattelse av virkeligheten. På kino «glemmer» vi at vi sitter i en kinosal med mange mennesker og lever oss inn i filmen. Slik også med hypnose, vi lever oss inn i vår hypnotiske opplevelse. Og på samme måte som på en film, er vi samtidig klar over at vi er til stede. Det er bare det, at vi ikke bruker særlig med energi på det. Vi sitter bare der vi sitter.

Før vi kom inn i kinosalen, da vi kom inn fra gaten, var vi opptatt av vår umiddelbare omgivelser. Men hvis vi analyserer situasjonen nærmere, kan det også godt være at vi tenkte på noe helt annet. Ofte planlegger vi for ting som skal skje eller ikke skje, eller tenker på ting som har skjedd og de konsekvensene det fikk. For å håndtere her og nå tyr vi gjerne til automatiske mønstre som ikke krever mye ressurser å følge. Vi følger våre vaner, med andre ord.

På en måte kan vi si at vi er mer til stede i kinosalen fordi vi fokuserer fullstendig på vår opplevelse av filmen. Nå er jo dette lett når vi ser en underholdende og, for min egen del, gjerne også meningsfull film. I film blir det jo i dag brukt en rekke virkemidler for å fange vår oppmerksomhet. Det er jo spesielt synlig i actionfilmer.

Før vi opparbeider erfaring med å gå inn i hypnosetilstanden trenger vi også å fascineres for å gå inn i hypnoseopplevelsen. Som regel bruker man avslapning. De fleste lar seg fascinere av dyp og behagelig avslapning.

Vi kan på mange måter si at hypnosetilstanden er en avgrenset opplevelse fordi vi legger bort våre automatiske tankemønstre. Vi bryr oss ikke så mye om akkurat hvor vi sitter eller hvordan vi tror vi tar oss ut eller hva vi burde tenke eller tro om det ene eller det andre som skal skje eller ikke. Vi er i stedet mer opptatt av det vi opplever her og nå.

Dette er hypnosens store fordel. Vi legger bort våre vanlige automatiske tanker og får mulig til å vurdere ting i forhold til et dypere verdigrunnlag, ikke bare de litt overfladiske mønstrene vi bruker i hverdagen. Dette gjør oss i stand til å utvikle en større og bedre forståelse som vi kan bruke for å oppnå de tingene vi virkelig ønsker i livet.

Disse tingene behøver ikke være de veldig store spørsmålene. For eksempel er det lett for mange av oss å tenke at vi trenger noe for å få det bedre, for eksempel spise noe eller drikke noe. Hvis vi isteden tillater oss selv å gå inn i hypnosetilstanden kan det være at vi kommer i kontakt med vårt virkelige behov, som er et glass med vann.