Det kan være en fordel for oss å bli mer bevisst ressurspersoner vi har i livet og hvordan vi forholder oss til dem.

Hvis vi tenker etter så har de fleste av oss ressurspersoner i livet. Det kan for eksempel være personer som er betydningsfulle ved å de hjelper oss eller at vi lærer fra dem.

Vi kan ha forskjellige slike ressurspersoner i forskjellige faser i livet. For eksempel var barneskolelæreren en ressursperson da vi gikk på skolen, men er som regel ikke det i dag. Det finnes selvfølgelig unntak, som min mor, som har holdt kontakt med jentene i klasse 7B hele livet. Andre typiske eksempler er nære venner, kjærester, folk med felles interesser eller mennesker vi møter på vår vei.

Det første vi bør gjøre er å bli klar over at en person har noe å gi oss. Det er faktisk mange som har mye å gi og vi kan lære av mange, men det er ikke alltid vi føler at det passer. Det er også viktig at det er en viss kjemi, en slags umiddelbar forståelse mellom to personer. Jo mer lukkede vi er, jo mer nødvendig er det behov for en slik dyptgående kjemi. Etterhvert som vi blir mer åpne er det ikke lenger så nødvendig.

Det beste er egentlig å gjøre det enkelt, å hente god informasjon der vi finner det uten å tenke at vi må lete akkurat der eller der. Når vi er åpne for å treffe de menneskene vi treffer blir det hele mye enklere. Hvis vi har fastlåste forestillinger om hvem vi kan omgås begrenser vi våre egne muligheter.

Så la oss si at vi har funnet noen eller noe, en person eller en institusjon, som vi tror vi kan ha nytte av å etablere en dypere kontakt med. Det er selvfølgelig viktig å gå personen eller institusjonen nærmere i sømmene. Vi kan stille oss spørsmål som : Lever personen som han eller hun lærer? Har personen vært berikende for andre personer?

Når vi syns vi har fått tilfredsstillende svar på disse spørsmålene bør vi imidlertid la analysen ligge og isteden begynne å lytte og søke å forstå hva personen prater om. Selv om vi selvfølgelig er unike og spesielle, så er det utrolig nok (smil) ikke nødvendig å være et geni for å ha en positiv innvirkning på de fleste av oss.

Det beste er egentlig å være villig til å forsøke de tingene som vi tror kan være nyttige for oss selv. Hvis de virker, så er det fint. Hvis ikke, så er det fint det også. Begge deler er læring.

Når vi har etablert en slik relasjon en stund kan det være vi begynner å se negative sider av den. Det er som kjent lettere å legge merke til det negative enn det positive. Det kan derfor være en god ide å anstrenge oss for å fortsette å legge merke til de positive.

Enkelte opplever at den deilige stunden blir forstyrret av bekymringstanker. Det er enkelt og ganske morsomt å sette en trigger for å fjerne dem når du ønsker det.

Tenk deg, etter en spesiell aften ute på byen, gode samtaler og opplevelser som engasjerte begge. Det er tydelig at han liker deg, han ser på deg og hånden hans kommer ofte borti deg. Det ene leder til det andre og før du vet ordet av det er dere helt nær, nesten uten klær. Temperaturen stiger.

«Hallo», sier en tanke, «vil den løse huden du fikk etter den siste fødselen synes og hva med med rynkene som du har begynt se så tydelig i speilet om morgenen», eller noe lignende. Bekymringen stiger og temperaturen faller. Søren og. Dustetanker!

Det kan forøvrig være et poeng å notere at bekymring også kan være en god motivasjonsfaktor.

Mange kvinner kan oppleve å få slike tanker i intime situasjoner. Menn får det også, men kanskje ikke like mye. Vårt kjønnsrollemønster fungerer jo slik at det er mannen som fokuserer på kvinnen, hun er fokuspunkt. Når man er et fokuspunkt kan det jo være lett å bli fokusert på hvordan man ser ut.

Dette er det faktisk ganske enkelt å gjøre noe med. Først må du lære deg å gå inn i transe. Det er som å meditere. Du kan lære det ved å se denne videoen. Når du har lært deg å stilne disse forstyrrende tankene kan du sette en trigger, som vil raskt fjerne dem for deg.

Video om triggere

Så bare gå inn i transe ved å se videoen og når du kjenner at sinnet er behagelig stille og fritt for bekymring kniper du tommelfinger og pekefinger sammen. Du kan øve deg i forskjellige situasjoner hvor du kanskje kjenner på lignende bekymringstanker. De kan jo dukke opp både nå og da.

Det er litt morsomt å vite at du kan legge bort unødvendige bekymringstanker på en slik enkel måte. Og det kan jo bety ganske så mye for å skape den fine opplevelsen.

Det er fint å være stolte av oss selv. Men det fungerer ikke fullt så bra å være stolte fordi vi er bedre enn andre.

Det er fint å være stolt over å ha gjort en god prestasjon. Vi kan også være stolte over evnen til å ha det bra uten noen som helst grunn. Vi kan, og bør være stolte individer. Janteloven har gått ut på dato for lengst.

Men stolthet kan også være problematisk hvis den er basert på sammenligning. Når vi sammenligner oss med andre ser vi gjerne andre som dårligere enn oss selv, som konkurrenter til oss selv eller som bedre enn oss selv.

Å se andre som dårligere enn oss selv fører til egoistisk stolthet. På mange måter er det absurd at vi skal la vår egen oppfatning av hva andre er styre hvordan vi ser på oss selv, men slik er det for mange av oss. Vi ønsker å føle oss bedre. Da kan det være lett å føle seg bedre enn noen andre.

Vi kan bli så full av oss selv at det ikke er plass til noe mer. Andre har ikke lenger noe å si som er nyttig for oss. Vi kan ikke lenger tillate oss å gjøre feil, så vi kan ikke lenger lære noe. Det sier seg selv at dette ikke er de beste forutsetninger for positiv forandring.

Det er en helt menneskelig ting å føle seg bedre enn andre, og det er en helt menneskelig ting å se seg selv dårligere enn andre. Det er selvfølgelig viktig å tillate oss selv å føle naturlige følelser, men det er også viktig å innse at verden ikke er svart-hvitt på denne måten. Vi har alle noe å lære av andre, og andre kan også lære noe av oss. Hvis vi ser noen som bedre enn oss selv, er det ganske sikkert at vi på et eller annet område er bedre enn dem og også motsatt, selvfølgelig.

Det er naturlig å oppleve sjalusi. Problemet oppstår først når vi ikke erkjenner det. Hvis vi i tillegg tenker oss at vi gir dem det vi også ville ha, så kan vi snu det hele til glede.

Det hender jeg hører folk si at de ikke er sjalu. Da blir jeg litt skeptisk. Det er helt naturlig å bli sjalu. Vi blir sjalu eller misunnelige hvis noen har noe som vi selv mener at vi burde ha. Ofte vil vi ha det for oss selv. Problemet med sjalusi oppstår egentlig bare når vi ikke erkjenner at vi er det.

Når vi erkjenner at vi er sjalu kan vi velge å se ting på andre måter. Vi kan for eksempel bestemme oss for å glede oss over at den andre personen har noe som er så fint at vi selv skulle ønske vi hadde det. Eller vi kan glede oss over at vi gjerne vil ha noe fint for oss selv (selv om vi kanskje ikke kan få det akkurat nå).

Dette er ikke bare plaster på såret. Det tenke oss at vi gir noe til noen som vi selv svært gjerne skulle ha gir en dyp følelse av gavmildhet. Vi forstår at vi er i stand til å gi bort noe som er meget verdifullt for oss. Selv om det bare er i tankene, så kjennes det sant.

Når vi ikke erkjenner at vi er sjalu blir vi fullstendig maktesløse. Det kan føre til at vi gir slipp på vennskap og utvikler bitterhet som kan bli meget smertefull.

Når vi erkjenner at vi er sjalu har vi en større sjans til å opptre rasjonelt, selv om det fremdeles kan gjøre vondt. Men når vi i tillegg bestemmer oss for at den vi er sjalu på kan få det vi også ønsker for oss selv, så forsvinner vår smerte og vi kan glede oss over oss selv og andre.

Kaken må vi menn bake selv. Da kan vi oppleve kvinnen som glasuren på kaka.

Før kunne man av og til høre menn si til kvinner «Gå og bak en kake, du a!». Ikke pent, selvfølgelig. Det er imidlertid oss selv, som menn, som må «Gå og bak en kake, vi a!»

Kaken består av alt det vi ønsker å få ut av livet: jobb, interesser, venner, interessante opplevelser og utfordringer, trening eller hva det måtte være.

Når vi har bakt kaken dekker vi den med glasur. Det er kvinnen.

Dessverre tror mange menn fremdeles at det er kvinnen som skal bake kake, eller at de etterhvert ikke tør bake sin egen kake, men må hele tiden spørre om hva de skal gjøre. Nei og nei. Vi må bake kaka og den må bli som den blir. Det er ingen vei utenom. Vi kan selvfølgelig se på en oppskrift eller spørre en bakemester, men vi må gjøre det selv. Og så må vi huske på å ta på glasur.

Hvis menn bare ville lytte til kvinner med hjertet en gang i blant ville alle forhold umiddelbart bli mye bedre, og mennene vil få mye mer spillerom. Hvis menn visste alle fordelene med dette ville de begynne med det umiddelbart.

Mange kvinner kommer til meg for forskjellige ting de ønsker å oppnå. Og jeg hjelper dem gjerne med det. Jeg liker kvinner. Jeg liker min mor og jeg liker min datter. Jeg liker også min kjæreste. Jeg har møtt mange dyktige og intelligente kvinner. Mange utviser imponerende nivåer av intelligens og medfølelse.

Mange av dem som kommer til meg forteller også at forholdet er en utfordring. Det som smerter dem mest er når de ikke blir sett og ikke blir hørt.

Dette er kjernen i problemet mellom kvinner og menn. Hvis menn bare hadde forstått hvor mye de ville få igjen hvis de bare var villige til å lytte til sin kvinne en gang i blant, for eksempel én gang i måneden, så ville de begynt med en gang. Det er ikke engang nødvendig å gjøre noe! Det eneste du behøver er å lytte! Faktisk ønsker hun ikke at du skal si noe eller love noe eller gjøre noe der og da. Hun vil bare at du lytter til henne. Lytter med hjerte. Når hun vet at du lytter med hjertet vet hun også at det hun sier påvirker deg.

Så, når du har lyttet, kan du gå tilbake til ditt herlige egosentriske selv. Kaste deg ut i hva det enn er du holder på med og som opptar deg akkurat her og nå og fokusere på målene du ønsker å oppnå.

Når du har lært deg å lytte kan du få henne til å gjøre nærmest hva det skal være. Tenk deg så herlig. Du kan gjøre alt du vil, og hun vil til om med hjelpe deg med det.

Men du må lytte. Høre på det hun har og si og la det gå inn i hjertet.

Ved å være mer åpne kan vi bedre kommunikasjonen i våre relasjoner. Da kommer vi nærmere andre mennesker. Selv om det kan virke skummelt, så er det som regel det vi vil.

Det kan skje at intimiteten blir borte i et forhold. Det kan være fysisk eller mentalt. En av de viktigste tingene i livet er å føle tilhørighet. En av de verste straffene man kunne få i tidligere tider var å bli utvist fra fellesskapet.

Når vi trekker oss tilbake fra hverandre er det litt som å utvise den andre fra vår intimsfære. Dette leder usikkerhet og kanskje også frykt. På hver sin side begynner partene å utvikle et eget mentalt rom hvor de går tenker på hva dette vil si for forholdet og for en selv. Etterhvert vil man også begynne å tenke på hvordan man skal få tilfredsstilt intimitetsbehov på annen måte. Det er gjerne begynnelsen på slutten.

Når man har kommet til en erkjennelse om at det er et problem går man kanskje i parterapi. Ofte er det i seneste laget. Kanskje har man allerede begynt å bygge murer rundt seg som man ikke er villig til å gi slipp på.

Løsningen på det hele er egentlig å være åpne om det som foregår inne i oss. Ikke nødvendigvis til partneren i første omgang. Når vi setter ord på vårt indre følelsesliv får vi også en mulighet til å gjøre noe med det.

Det er heller ikke nødvendig med å vente på å komme i et forhold for å øve oss på å bli mer åpne. Det går an å gjøre dette i de relasjonene vi har rundt oss her og nå. Vi kan rett og slett fortelle mer om hva vi opplever, hvordan det berører oss og våre motiver for å gjøre det vi gjør. Hvis vi etterhvert skulle treffe noen som vi syns er tiltrekkende vil det utvilsomt være en fordel at vi evner å være åpne om disse tingene.