Vi ønsker å komme i flytsonen. Her finner vi elegansen og hurtigheten.

Det er fire stadier for utvikling av kunnskap:
1) Ubevisst inkompetanse
2) Bevisst inkompetanse
3) Bevisst kompetanse
4) Ubevisst kompetanse

1 er når vi ikke vet hva vi ikke kan, kanskje som barn. 2 er når vi blir bevisst at vi ikke kan det, for eksempel når vi skal lære å kjøre bil. 3 er når vi kan kjøre bilen ved å fokusere bevisst på det vi gjør. 4 er når vi mestrer bilkjøring som en automatisk handling.

2 og 3 er øvingsfase. 4 er konkurransefasen. Men mange som konkurrerer går ikke inn i stadium 4. Vi glemmer at det er forskjell på øving og konkurranse og fortsetter å detaljfokusere under konkurranse. Det fungerer ikke bra.

Når vi er i øvingsfasen klassifiserer vi våre resultater ved å si til oss selv, for eksempel «OK» eller «Forkast». Dette gir budskap til vårt indre om hvordan vi ønsker at ting skal utføres. Men når vi går over i flytsonen gir vi slipp på klassifisering og bare «er» og «gjør».

Muskelminnet har da overtatt bevisst tenkning. Det er hit vi ønsker å komme. Det ubevisste sinnet gjør nå jobben og vi er i flytsonen. Flytsonen er den ultimate læring. I flytsonen blir våre bevegelser elegante og harmoniske. Alle vet at det er umulig å danse grasiøst hvis vi skal tenke på det vi gjør. Når vi er i flytsonen kan vi også innarbeide endring som varer.

For å illustrere hvor fort vi reagerer i flytsonen kan vi til sammenligning si at vi tenker i 10 km/h, føler i 100 km/h, men reagerer i flytsonen i 1000 km/h.

Hvis vi ikke er vant til å være i flytsonen kan vi bli usikre når vi opplever det. Det er det ingen grunn til. Flytsonen er egentlig noe vi alle opplever fra tid til annen. Det forstår vi fra de mange beskrivelsene av den:
– være i fokus
– føle seg vektløs
– tiden opphører
– at man svever
– føler seg mektig
– føler seg uslåelig
– ikke noe annet betyr noe
– føle tilfredsstillelse
– føle seg fredfull
– jeg har det
– være oppslukt
– gå på autopilot
– føle takknemlighet
– ha riktig tempo

Når vi går inn i flytsonen ved å observerer oss selv utenifra gjør vi det best mulig. Når vi har utført, «lagrer» eller «sletter» vi resultatet og lar det være fortid. Hver ny øvelse gjøre med et vinnersinn som fokuserer på her og nå, fritt for tvil.

Tenk på en nestenulykke som har skjedd deg? La oss si at du satt i en bil. Hvis jeg spurte deg hvordan du husker det, ville du kanskje si at du så deg selv sitte å kjøre bilen i ro og mak, da plutselig en annen bil svingte inn foran deg.

Men det er ikke slik at du egentlig så deg selv sitte å kjøre bilen. Du så ut av frontruten, og kanskje også hendene dine og rattet. Vi husker ofte slike hendelser på en dissosiativ måte dvs. som en observatør utenfor oss selv.

Denne tendensen kan vi bruke til vår fordel for å se oss selv gjøre det vi gjør når vi vinner. Når vi tenker oss at vi bare observerer oss selv, for eksempel når vi skal slå av gårde ballen i golf, så fungerer vi bedre fordi vi ikke tenker så mye på akkurat hvordan vi skal svinge køllen, vi bare ser oss selv gjøre det perfekt. Vi er i flytsonen. Det er der vi ønsker å være. Når vi skal prestere vil det bare forstyrre å tenke teknikk.

La oss anta at vi skal putte golfballen i hullet. Det går an å vise at hvis vi tegner en stor krittsirkel rundt hullet, så bommer vi oftere, enn om vi tegner en liten krittsirkel rundt hullet. Poenget er at det går bedre når vi konsentrerer oss om målet og relaterer det til et begrenset område.

Når vi har utført det vi skulle gjøre, for eksempel slått golfballen, så vil vårt bevisste sinn fortelle oss om det var et godt eller dårlig slag. Tenk deg da at du klassifiserer resultatet ved å bruke et par selvvalgte ord for å lagre det i ditt ubevisste sinn, for eksempel «Ja – lagre» eller «Nei – slette» (eller litt mer saftige uttrykk).

Når vi har klassifisert resultatet må vi legge det i fortiden, der det hører hjemme. Det er viktig å forstå at fra perspektivet til det ubevisste sinnet, så er det ingen forskjell på nær og fjern fortid. Når det er gjort, så er det gjort. Det er fortid. Selv om noe går feil i en konkurranse behøver derfor dette ikke påvirke oss mer enn om noe gikk feil for et år siden.

Når vi har vurdert situasjonen og bestemt oss for hva vi skal gjøre, kan vi skape en den følelsesmessig forestillingen som fungerer best for oss. La oss si at vi gir vårt beste når vi ligger under. Selv om vi ligger over kan vi da forestille oss at vi ligger under og la denne motivasjonen drive oss framover. Eller hvis vi fungerer best når vi ligger over, kan vi på samme måte forestille oss at vi ligger over, selv om vi ligger under. Denne metoden fordrer selvfølgelig at vi går ut og inn av den forestilte situasjonen for å gjøre en reell vurdering.

Uansett hvordan det går så legger vi resultatet bak oss og fokuserer på og vinne ved å være til stede akkurat her og nå. For å vinne må vi ha et vinnersinn. De er fire stadier til et vinnersinn:
1) Ønske å vinne
2) Tenke at vi kan vinne
3) Tro at vi kan vinne
4) Vite at vi kan vinne

Dette dreier seg mye om å fjerne tvil. Idrettsutøver må kjempe om små marginer, hvor det ofte er tvilen som skiller. Vi gir alt når vi tror og vet at vi kan vinne. Vi fjerner derfor tvil på oss selv, tvil på vår trener og tvil på metodene som brukes.

Når vi er bevisste på hva som driver oss og i hvilke omstendigheter vi gir vårt beste blir det lettere å vinne.

For å vinne eller hevde oss i konkurranse må vi bli bevisste hva som driver oss. To sentrale spørsmål er: Hvorfor konkurrerer du? Hvorfor ønsker du å bli bedre? Svar og tanker rundt disse spørsmålene klargjøre hva som driver deg. Når du vet hva som driver deg er det lettere å oppnå det du ønsker. Forskjellige folk har forskjellige svar. Noen ønsker ganske enkelt å være best. Noen ønsker å gi sitt beste. Andre ønsker å konkurrere med seg selv.

Det tar ca. 4 år å opparbeide god nok fysikk for å hevde seg i de fleste idretter, som disse unge Shaolin-munkene, som er kommende kong fu-eksperter. Deretter vil det i hovedsak være det mentale arbeidet som vil gi resultater.

I de fleste idretter bruker vi mye mer tid på å øve enn å konkurrere. Det er når vi konkurrerer at det gjelder. Når vi vet hvordan vi fungerer i konkurranse blir det lettere å vinn. Noen spørsmål som bør vurderes er: Hva er det som holder meg tilbake, hva er mine barrierer? Hvordan gjenkjenner jeg dem? Hvilke vaner får meg til å gjøre feil? Hvordan vet jeg at en vane får meg til å feile? Hva er de 3 siste dårlige resultatene jeg har hatt? Hvorfor gikk det dårligere? Hvordan reiser du deg igjen?

Idrettsutøver må forholde seg til tid og rom. Dette kan være i det ytre eller det indre. Noen spørsmål: Hvilken posisjon relativ til konkurransen og de andre gjør at du spiller best? Går det best når du ligger langt foran, og du kan slappe av i front? Eller går det best når du ligger bak og må kjempe deg til en bedre posisjon?