Kategoriarkiv: Hypnoterapi

Sette ord på og akseptere smerten

Når vi setter ord på smerten får vi samtidig en mulighet til å redusere den nok til å akseptere den.

Smerte kan beskrives som bankende, bitende, brennende, etsende, gjennomtrengende, gjentakende, gnagende, gripende, hamrende, het, huggende, isende, jagende, klemmende, klypende, kløende, knusende, krampende, kvalmende, lammende, lynende, nummende, plutselig, pressende, prikkende, pulserende, raspende, rivende, sitrende, skarp, skjærende, skytende, spenninger, spasmer, stikkende, sviende, trykkende, tung, utstrålende, vag, verkende og vridende.

Når vi setter ord på smerten kan vi lettere danne oss et bilde av den. Smerten kan ha form, farge og bevegelse. Den kan bestå av flere deler med forskjellige karakteristikker. Når vi oppfatter de forskjellige delene av smerten kan det bli lettere å leve med den. Vi kan for eksempel endre noen av de delene som ikke er så smertefulle til å bli enda mindre smertefulle. Gule ting med pigger kan bli oransje og litt buttere, svarte ting som trykker kan bli litt blåere og lettere, det som hogger kan bli litt roligere og det som brenner kan bli litt kjøligere. Noen ganger kan det være lettere å gjøre ting litt verre, før de så blir bedre. For kan det bli verre så kan det bli bedre.

Den smerten som er igjen vil oppleves på en annen måte enn den smerten som var der i utgangspunktet. For å akseptere denne smerten kan vi se på den og konsentrere oss om dens kjerne. Dette lille stedet i midten og gå dypt inn i den, mot det bittelille stedet som er selve kjernen av smerten. Og så, når vi er akkurat der, kan vi akseptere den, akkurat slik den er og bare slappe av og gå inn i heisen og synke dypere nedover i oss selv og legge alle kroppslige fornemmelsen bak oss mens vi bare synker dypere og dypere inn i selvhypnose og kjenner avslapningen bre seg over og inn i hele kroppen.

For hver gang vi gjør dette blir vi bedre i stand til å håndtere smerten. Forstå at dens funksjon er å gjøre oss oppmerksom på at noe er galt, men siden vi allerede har forstått det, så vi behøver ikke lenger å reagere når vi mottar informasjonen. Vi kan i stedet begynne å akseptere at den er der og akseptere den for det den er.

Komatilstanden – og hva så?

Komatilstanden er opp i gjennom tidene vært ansett som dramatisk og spesiell. Egentlig er den ikke det. Den er egentlig ikke spesielt nyttig for generell behandling.

Jeg bruker ordet «komatilstand» her fordi det ble brukt tidligere som begrep og tillater meg å skape litt mer dramatikk enn vanlig.

Med komatilstanden i hypnose mener man en tilstand hvor man tilsynelatende er fullstendig avsondret fra verden. I tillegg blir man kataleptisk, ved at kroppsdeler forblir i den posisjonen de blir plassert i, også over lengre tid. Det hele kan virke svært mystisk, spesielt hvis man ikke selv har erfaring med meditasjon og selvhypnose. Det er ikke mystisk. Egentlig er det bare en ekstrem form for dissosiasjon.

Mediterende kan noen ganger oppleve denne tilstanden. Den ansees for å være lite funksjonell eller gunstig. Hvis noen opplever den, kan de overtales til å gå ut av den eller man kan bare la dem være der til de går ut av den selv. Det er en slags følelse av at man ikke behøver å bry seg med noen ting.

Jeg har selv opplevd komatilstanden tre ganger. Først to ganger da jeg var henholdsvis 12 og 18 år. Begge ganger som spontane løsninger for å komme meg bort fra en uønsket situasjon. Den første gangen ble jeg værende i den i flere timer fordi jeg følte jeg måtte oppretteholde illusjonen av å være bevisstløs / ha hukommelsestap. (Ja, jeg angrer på å ha skapt bekymring rundt meg på denne måten og har forsøkt å rette det opp). Den andre gangen en halvtime. Den tredje gangen skjedde da jeg var 38 år som en respons på en kontakt jeg oppnådde med en tibetansk munk. Den siste gangen var det som å bli en del av et lys som fylte meg og hele huset, både inni og utenfor samtidig som jeg ble immobil. Munken ville straks at jeg skulle gå ut av tilstanden og «sette meg der borte», så jeg gikk ut av den og gjorde det. Jeg var egentlig litt irritert fordi han absolutt ville det, fordi det var så behagelig å oppleve det. Nåvel, jeg kan vel forstå det var best å gå ut av det.

James Esdail utførte på midten av 1800-tallet et stort antall operasjoner på personer som var i komatilstanden. Uten å ha noen form for anestesi grep hans stakkars pasienter i desperasjon etter denne tilstanden som han greide å plassere dem i, uten kanskje å forstå akkurat hva han gjorde. Det hele var ganske uforståelig fram til 1950 hvor Dave Elman eksperimenterte med komatilstanden mens han underviste hypnose for helsepersonell. Han fant ut at årsaken til at folk ofte ikke kommer direkte ut av komatilstanden når de blir bedt om det er at de rett og slett har det så behagelig at de ønsker å være der, avsondret fra verden. Han utviklet en enkel teknikk hvor han visket i øret til vedkommende at hvis de ikke kom ut av tilstanden, så ville de ikke kunne komme tilbake til den, og da kom de ut. Han fikk dem også til å rapportere at de faktisk fikk med seg alt som ble sagt rundt dem mens de var i en slik tilstand.

Det kan kanskje være at man kan observere komatilstanden i dyr også. Kanskje musen som vet at den ikke kan unnslippe og fryser foran slangen går inn i en lignende tilstand?

I vanlig behandlingssammenheng brukes komatilstanden sjelden. Som regel er den ikke spesielt nyttig. For hva lærer man ved å trekke seg fullstendig tilbake fra verden og kun leve i sine egne tanker annet enn å få en pause? Den kan imidlertid være til stor nytte for mennesker som lider av store smerter. Jeg behandlet for eksempel en pasient som hadde lidd av kroniske smerter i flere år, nevropati, smerter som følge av brudd på hofteben og haleben med komplikasjoner, samt fordøyelsessmerter. Da hun kom anga hun at hun hadde smerte på 8-9 på en skala fra 0 til 10. Da vi var ferdig anga hun en smerte på 2. Den er selvfølgelig også til stor nytte hvis man skulle ønske å gjøre operasjoner uten vanlig anestesi slik som James Esdail. Du kan her se en video av Dr. John Butler, som jeg lærte hypnoterapi av, gå inn i komatilstanden mens de opererer han for brokk. Jeg viste den for en lege for en stund siden og han ble meget imponert.

Én enkelt sesjon – hva kan gjøres?

Hvis vi kan bli bevisst årsaken til vårt problem,  våre egne resurser, etablere realistiske mål og samtidig klarer å forestille oss at vi har oppnådd det vi ønsker vil mye være gjort. Dette kan faktisk gjøres i én enkelt sesjon. 

Jeg har selv har erfart at  én time hypnoterapi i kvalifiserte hender kan ha en stor virkning. For å få en ide om hvor mye en enkelttime faktisk kan hjelpe deg til å redusere eller løse et problem så har jeg beskrevet en typisk måte jeg gjør dette på. Jeg kan selvfølgelig ikke her skrive ned absolutt alt jeg sier og gjør, det er selvfølgelig heller ikke nødvendig å alltid ha med alle detaljer, og dessuten er dette en dynamisk prosess som skap i samspillet mellom terapeut og pasient, men jeg håper allikevel at jeg ved å skrive dette ned kan formidle en forståelse som vil være til nytte for pasienter og andre terapeuter.

For å oppnå det vi ønsker må vi ha en indre tro på at vi kan lykkes. For å oppnå en slik tro er det nødvendig å bli bevisste våre egne ressurser og sette oss realistiske mål. Ikke mål som vi syns vi «burde» greie, men mål som vi føler er realistiske i vårt indre ut i fra vår egen forståelse av oss selv. For å få til dette brukes et opplegg som er basert på regresjon, gestaltdialog og partsterapi. Dette opplegget oppsummeres i følgende steg:

  1. Beskrivelse av problem og hypnose
  2. Hypnose
  3. Fordypning
  4. Fantasifull innlevelse
  5. Regresjon for klargjøring av realistiske mål og forløsning
  6. Partsterapi for å se seg selv lykkes.
  7. Avslutning

Disse stegene forklares nærmere i punktene under:

  1. Beskrivelse av problem og hypnose. Terapeuten spør først pasienten om å beskrive sitt problem. Terapeuten skriver ned det pasienten sier i sin journal og kan med fordel bruke pasientens egne ord for å oppklare eller spørre mer. Husk at det er pasienten som kjenner seg selv best. Når problemet er avklart kan terapeuten beskrive hva hypnose er, gjerne med en liten demonstrasjon av lett og tung arm. Det kan være en fordel å veksle litt mellom problembeskrivelse og beskrivelse av hypnose. Be også pasienten beskrive hvordan hun vil vite at hun har lykkes med å løse sitt problem.
  2. Hypnose. Deretter spør terapeuten om pasienten er klar for å gå inn i hypnose. Først forklares det hvordan dette skal gjøres. Det er passende å beskrive induksjonen og fordypningen og at vi etterpå vil snakke mer sammen (selv om jeg som regel ikke pleier å si at dette vil gjøres i regresjon). Jeg bruker som regel Elman-induksjonen som er basert på gradvis avslapning, testing for hypnose så vel som å gå ut og inn av hypnose et par ganger. Elman-induksjonen er gradvis, enkel og meget sikker. Dessuten tar den passe lang tid.
  3. Fordypning. Deretter gjøres det en fordypning. Jeg pleier ganske enkelt å be pasienten forestille seg en fin trapp med ti trinn som er akkurat passe for henne, med et gelender om hun vil, og så si at hun kan gå ned trappen mens jeg teller fra 10 og ned til 1 på hver utpust. Hvis pasienten har problemer med å gå tar vi heis. Samtidig forteller jeg at dette også kan være hennes inngangsport til selvhypnose, når hun senere skulle ønsker å gjøre dette. For hvert trinn gir jeg forslag om dypere avslapning og økt indre fokus. Når vi er på trinn fem stopper vi litt opp og jeg forteller at når vi kommer til trinn 1, så kommer jeg til å si at «Du er fullstendig avslappet, du føler deg vel i hele kroppen». Og så går vi ned resten av trinnene og jeg sier nettopp det.
  4. Fantasifull innlevelse. Etter å ha gått ned trappen ber jeg pasienten om å forestille seg en behagelig stol som er akkurat passe for henne, formen, fargen, teksturen og hvordan det ville være å sette seg godt til rette i stolen. Deretter ber jeg pasienten om å gjøre nettopp det og slappe enda mer av. Så sier jeg at mange liker å tenke på vakre steder de har vært eller har lyst til å dra og at dette godt kan være en fin strand og ber pasienten tenke seg å gå barbent på en slik strand og kjenne solen i ansiktet og på klærne. Deretter lager jeg en fortelling som aktiver sanseinntrykk gjennom øyne, øre, nese og hud, som å se den brune sanden og den blå himmelen, kjenne saltlukten og følelsen av sand mellom tærne og høre lyder, som måkeskrik, barn som leker i det fjerne og små bølger som slår innover sanden og gjør den helt glatt slik at man kan skrive på den. Hvordan ville det være å skrive en beskjed til seg selv i sanden? Deretter gå ned til vannet og kjenne at sanden blir gradvis våtere til hun er ute i vannet til anklene. Deretter se utover havet og se en seilbåt og tenke seg at vinder fyller seilet slik at seglbåten kan bruke elementene for å komme dit den skal. Det kan være dramatisk der ute på havet, men ikke her hvor hun står, selv om det faktisk er det samme havet som skvulper rundt hennes ankler også. Så går hun opp av vannet, kjenner at sanden blir gradvis varmere og setter seg ned på et strandhåndkle og kjenner at sanden former seg etter kroppen og så legger seg så  ned og slapper fullstendig av.
  5. Regresjon for klargjøring av realistiske mål og forløsning. Merk! Regresjon må gjøres forsvarlig med kunnskap og erfaring. Det er særdeles viktig å ikke dytte egne forklaringer eller løsninger på pasienten. Dette kan fungere på kort sikt, men vil raskt bli til hindringer. Målet med regresjonen er i hovedsak å oppnå forståelse for årsaken til problemet og finne et realistisk mål. Det er fint hvis det kan etableres en form for forløsning av den spenning som kommer fra oppfattelse av årsaken til forskjellen mellom ønsket og faktisk situasjon. Etter å ha slappet litt av gjør terapeuten pasienten oppmerksom på hvorfor hun kom i utgangspunktet og ber henne tenke på problemet og la følelsen rundt det bli sterkere (med en forsikring om at det ikke er farlig å kjenne på det, mens hun ligger trygt og slapper av) mens terapeuten teller fra 1 til 5. Deretter gjøres det regresjon med denne følelsen som utgangspunkt. Det er pasienten selv, vi kan si pasientens ubevisste sinn, som bestemmer hvor regresjonen går, styrt av følelsen. Terapeuten veileder pasienten til å bygge opp en situasjon med åpne spørsmål, som «Er det dag eller natt?, Er du ute eller inne? Er du alene eller sammen med noen?» Situasjonen brukes som et utgangspunkt for å gjøre gestaltdialog. Ofte tar denne form som en dialog mellom et «høyere selv», våre følelser og tanker om hvordan ting burde være, og et «lavere» selv, våre følelser og tanker om hva vi trenger her og nå. Det er viktig å ta hensyn til det «lavere selv», for som Fritz Perls sier, «The underdog always wins.» Når vi lager problemer for oss selv har vi en tendens til å assosiere oss med vårt «høyere selv» og bli sinte på vårt «lavere selv» som en årsak til problemet.
  6. Partsterapi for å se seg selv lykkes. De som har lettest for å lykkes er også de som har tro på at de kan gjøre det. Etter å ha brukt regresjon for å lage et fundament for endring er målet nettopp å se oss selv lykkes. Terapeuten ber pasienten om å se sitt framtidige jeg som har lykkes med den ønskede endringen basert på informasjon som ble gitt før. Se hvordan hennes framtidige jeg håndterer en situasjon som er relevant for problemet. Deretter forstille seg sitt framtidige jeg på toppen av den trappen og så tenke seg at hun går inn i sitt framtidige jeg og kjenner på hvordan det er å ha lykkes med det hun ønsket å oppnå. Deretter gå ned trappen som sist og minne henne igjen på at dette er veien ned i selvhypnose , men nå som sitt framtidige jeg. Når hun er nede ser hun sitt nåværende jeg sitte i stolen og går bort til henne for å fortelle henne hvordan hun nådde sitt mål og akkurat i det hun bøyer seg trer hun tilbake i sitt nåværende jeg og lytter på hva hennes framtidige jeg har å si. Når det er ferdig kan de omfavne hverandre og bli til ett, akkurat den hun er.
  7. Avslutning. For å avslutte er det hensiktsmessig å gå igjennom hypnosen ved å beskrive det som har skjedd på en overordnet måte, ved å si ting som «ditt ubevisste sinn kan gi deg tanker og ideer som bobler opp til overflaten slik at du kan få forståelse og motivasjon for gjøre det som er nødvendig slik at du vil lykkes med det du ønsker å oppnå» og så avskrive hypnosen ved å si ting som at «ting kan glemmes eller huskes til det beste for en selv og at tiden noen ganger virker å gå sakte og andre ganger går den fort». For å veilede pasienten tilbake til her og nå, ut av hypnose, begynner terapeuten å prate om hvordan det er å kjenne føttene mot gulvet i dette rommet, denne stolen og så videre. Som en enklere avslutning, heller enn å gå igjennom hypnosen og så avskrive den, kan man avslutte hypnosen ved å telle fra 1 til 5. Det er aldri noe problem å gå ut av hypnose. Til slutt er det hensiktsmessig å spørre pasienten om opplevelsen og etablere en vanlig dialog, gjerne også ut i fra det det ble pratet om i begynnelsen av timen. Jeg oppfordrer alltid pasienter til å gjøre selvhypnose regelmessig.

 

Hypnose, placebo og IBS

Studier viser at placebo også fungerer når pasienten vet at det er placebo. Hypnose kan på mange måter sies å være å utnytte denne virkningen på en systematisk måte.

Placeboeffekten ble oppdaget for over to hundre år siden, så vi har lenge vært klar over at en sukkerpille kan ha god virkning. Når forskere skal studere om et eller annet medikament fungerer må de ta hensyn til placeboeffekten. Dette gjør de ved å lage dobbeltblindede studier. De deler deltagerne inn i to grupper, hvor den ene får det faktiske legemiddelet som skal testes og den andre får placebo. Hverken pasientene eller legen vet hvem som får hva.  For at legemiddelet skal kunne sies å ha en virkning må man vise at det fungerer bedre enn placebo.

Man antok lenge at pasienten måtte tro at pillen hadde en faktisk virkning, men slik er det ikke. Kaptchuk et al (2010) viser at pasienter som led av IBS opplevde bedring selv om de visste at de fikk placebo. Placebo fungerer rett og slett fordi vi «vet» at det fungerer.

Vi kan se på bruk av placebo som den psykologiske påvirkningen som skal til for at kroppen skal hele seg selv. Hypnose kan sies å være en strukturert anvendelse av placeboeffekten. Denne påvirkningen gjøres ved å veilede pasienten inn i en avslappet og oppmerksom sinnstilstand hvor man fokuserer på resultatet som ønskes oppnådd.

Du kan på en enkel måte komme i kontakt med placeboeffekten her og nå ved å gjøre en liten øvelse. Lukk øynene og tenk deg at du er i grønnsaksavdelingen i matbutikken. Se de gule sitronene. Tenk deg at du plukker en opp, kjenner på tyngden i hånden og tar den med deg. På hjemveien tenker du deg kanskje at når du kommer hjem skal du legge sitronen på et skjærebrett og skjære av en skive. Hvordan ser sitronskiven ser ut der den ligger på skjærebrettet. Hvordan ville være om du hadde puttet den i munnen og sugd ut saften?

Referanse

Kaptchuk TJ, Friedlander E, Kelley JM, Sanchez MN, Kokkotou E, et al. (2010) Placebos without Deception: A Randomized Controlled Trial in IrritableBowel Syndrome. PLoS ONE 5(12): e15591. doi:10.1371/journal.pone.0015591

Emile Coué – ikke fullt så enkelt, kanskje

Emile Coué var en fransk farmasøyt som studerte hypnose under Libeault rundt 1900 og ble meget kjent for sitt helende ordspråk «Every day, in every way, I’m getting better and better.» eller på norsk «For hver dag, blir jeg på alle måter, bare bedre og bedre». Som tidligere nevnt, slike enkle ordspråk kan faktisk gi meget gode resultater. Hvis vi nå antar at dette ikke er et trylleformular, så det må ligge noe mer under, men hva er det?

Emile Coué formulerte følgende lover basert på sin erfaring:

  • Hvis en person frykter at han ikke kan få noe til, så blir han mindre i stand til det jo mer han forsøker.
  • Når viljen og fantasien står opp mot hverandre, så vinner alltid fantasien.
  • En ide har en tendens til å realisere seg selv, innenfor de muligheter som finnes.
  • Intensiteten i et forslag er proporsjonalt med følelsen det gis med.
  • Et forslag kan bare bli akseptert av vårt indre jeg hvis vi selv ønsker å transformere det til vårt eget. Det samme forslaget vil derfor gi forskjellig virkning avhengig av hvem som mottar det.

Når vi ser på disse lovene kan vi gi «For hver dag, blir jeg på alle måter, bare bedre og bedre» en dypere betydning. Når vi gjentar dette positive budskapet til oss selv, vil vi begynne å tenke mer positivt og vår frykt for å ikke få ting til blir redusert. Ordspråket appellerer til følelsene mer enn til intellektet. Dette gir større virkning. Ordspråket er meget generelt og det vil være opp til den enkelte å gjøre det bedre, hva nå enn dette måtte være. Gjennom historien kan en nærmest føle entusiasmen i måten dette ble fremsagt på. Tenk bare på hvor mange han har sagt det, alle andre har sagt det, og alle de som har fått til det de ønsker.

Å si fram et slikt enkelt forslag betyr jo selvfølgelig ikke at vi skal slutte å tenke. Men det betyr at vi kan bruke det for å skape en indre motivasjon for våre planer og handlinger. Ordspråket går rett i strupen på det som mange kan innbille seg – at vi av en eller annen grunn ikke kan få til det vi ønsker å gjøre. Men når vi fokuserer bevisst på det faktum at hvis vi jobber for noe hver dag, så kommer vi bare nærmere og nærmere målet. Da er det ikke til å unngå at vi vil lykkes.

Kilde: Ewin, Dabney. 101 things I wish I’d known when I started using hypnosis. Crown House Publishing.

Meditasjon og hypnose: Likheter og forskjeller

Det kan noen ganger være nyttig å se ting i lys av hverandre. Hypnose og meditasjon er ganske likt. Det er begge metoder som kan hjelpe oss til å redusere stress ved å skape sinnstilsstander med mindre forstyrrende tanker. Det er imidlertid et litt forskjellig fokus. Her er noen personlige tanker.

Meditasjon blir ofte undervist med mange detaljer som for eksempel detaljerte anvisninger på hvordan man skal sitte. Hypnose setter sjelden krav til noen form for positur.

Meditasjonsundervisning er som regel knyttet til en bevegelse, som for eksempel ACEM eller en religion, som buddhisme, hinduisme eller kristendom. En hypnotisør kan være tilknyttet et forbund. Som regel har har et slikt forbund en mer profesjonell heller enn ideologisk karakter.

Meditasjon kan føres langt tilbake i menneskehetens historie. Hypnose (i Vesten) er et nyere fenomen.

Meditasjon gjøres som regel alene, hvor man fokuserer på å sitte i ro og stilne sinnet. Det finnes også veiledet meditasjon. Hypnose gjøres som regel under veiledning av hypnotisøren. Man fokuserer ofte på avslapning og lar seg veilede av hypnotisøren. Det finnes også selvhypnose.

Man må som regel gjøre meditasjonspraksis i mange år for å oppnå resultater, i perioder ofte tilbaketrukket og alene. Hypnose kan gi en en raskere opplevelse av hypnosetilstanden. Selvhypnose er ment å gjøres i hverdagen. Allikevel, for å produsere varige endringer kreves det innsats. Det finnes som regel ingen snarveier, selv om det nok finnes omveier og blindveier.

Meditasjon har ofte et fokus på mystiske opplevelser. Hypnose kan også ha det, selv om det i klinisk sammenheng fokuseres mer direkte på det resultatet man ønsker å oppnå.

Meditasjon har ofte mer fokus på at man skal oppnå åndelig utvikling. Man kan møte oppfatninger om at det ikke er riktig å bruke meditasjon for å oppnå sekulære eller praktiske mål. Hypnose har mer fokus på hva man ønsker å oppnå i det livet man lever.

Meditasjon tilbyr innsiktsmeditasjon som kan hjelpe oss til å bli mer balanserte og bedre våre relasjoner til andre mennesker. Ofte er disse metodene tilpasset en ideologi. Hypnose bruker terapeutiske metoder som er tilpasset enkeltmennesket og den situasjonen det befinner seg i.

Selvhypnose er som regel forbundet med å gi en selv gode forslag, for eksempel forslag om bedre helse. Men det er på en måte en slags grense for hvor mange forslag man skal drive å gi seg selv, for seg selv. Meditasjon er ofte, i hvert fall i buddhistisk sammenheng, som regel fokusert på å gagne andre. Men det kan være lett å glemme å ivareta seg selv og bli overfokusert på andre.

Hypnosetilstanden: Dissosiasjon eller fantasifull innlevelse?

Hypnosetilstanden gir oss mulighet til å oppleve fantasifull innlevelse og dissosiasjon. En artikkel analyserer tester for disse og lager en ny test. Jeg gir noen kommentarer.

Fantasifull innlevelse er en sinnstilstand hvor vi stenger ute unødvendige detaljer for å fokusere fullt og helt på det vi gjør. Vi kan lett oppleve noe av dette i kinosalen eller når vi lar oss oppsluke av et eller annet. Andre eksempler kan være musikeren, danseren eller racerføreren som utfører sin kunst i flytsonen.

Dissosiasjon er definert som å spalte opp virkeligheten og bare ta inn over oss deler av den. Vi kan se på det som en egenskap vi har for å fordreie eller forenkle virkeligheten slik at vi greier å takle den. I en sykelig og ekstrem form har denne egenskapen blitt brukt for å beskrive sykdomstilstander som splittet personlighet. I en sunn form betyr det at vi utelukker unødvendige ting fra vårt virkelighetsbilde. For eksempel ved at vi har opplevd å kjørt et godt stykke uten at vi har fulgt med på hvor vi har kjørt. Det er det siste, «sunn dissosiasjon» vi snakker om her.

Både fantasifull innlevelse og dissosiasjon peker på en evne vi har til å stenge noe ute til fordel for noe annet. Det faktum at vi kan skape hypnotiske opplevelser av begge deler peker på at disse tingene har med hverandre å gjøre. La meg gi noen eksempler.

  • Ideomotorisk bevegelse, som for eksempel armlevitasjon, er et eksempel på dissosiasjon. Når vi lar armen gå oppover av seg selv, er det som om den er frikoblet fra vår egen bevissthet.
  • Positiv hallusinasjon, for eksempel hvor vi «ser» for oss et eple og tenker oss at vi tar en bit og kjenner smaken  er et eksempel på fantasifull innlevelse.
  • Negativ hallusinasjon, for eksempel hvor vi «bestemmer oss» for å  glemme tallet «5» og oppdager med et smil at vi har 11 fingre når vi teller hver finger er et eksempel på dissosiasjon.
  • En forestilling om et vakkert sted for avslapning eller en indre rekonstruksjon av et minne som kan hjelpe oss til å oppnå en ønsket forløsning kan være eksempler på fantasifull innlevelse.
  • Å «bestemme oss» for at øyelokkene er så tunge at vi ikke kunne åpne dem med mindre vi anstrengte de små musklene over øyelokkene (som jeg ofte sier når jeg anvender Elman-induksjonen) er et eksempel på dissosiasjon.

I en klinisk situasjon måles dissosiasjon med Dissociative Experiences Scale (DES). Fantasifull innlevelse måles med Tellegen Absorbtion Scale (TAS). Carleton, Abrams og Asmundson (2010) har tatt utgangspunkt i spørsmålene i disse testene og gjort en studie hvor det har anvendt kompleks dataanalyse (faktoranalyse) som viser at dissosiasjon og fantasifull innlevelse henger sammen.

De foreslår å forstå fantasifull innlevelse og dissosiasjon som å være fenomener i hver sin ende av en skala. Jeg vil nok gå enda litt lenger og si at fantasifull innlevelse og dissosiasjon kan sees på som å være samme fenomen. I det ene tilfellet tar vi bort noe spesielt og fokuserer på resten, i det andre tilfellet ser vi på noe spesielt og tar bort resten. Hva som er «spesielt» og hva som er «resten» er en definisjonssak, akkurat slik vi kan velge hva som skal være forgrunn og bakgrunn i vårt virkelighetsbilde.

Tradisjonelt har TAS-skalaen blitt brukt for å måle «hypnotiserbarhet». Forfatterne av artikkelen anbefaler et nytt sett med spørsmål (The Attentional Resource Allocation Scale (ARAS)) ut i fra dataanalysen som er gjort. De har redusert antall spørsmål og fjernet spørsmål som ikke er relevante eller uklare. Det kan være at det er bedre å bruke ARAS-skalaen enn TAS-skalaen for å måle hypnotiserbarhet.

Man bør imidlertid huske på at selv om «hypnotiserbarhet» kan gi en indikasjon på evne og vilje til å oppleve hypnosetilstanden, så vil forskjellige mennesker alltid la seg fascinere av forskjellige ting. Vi kan for eksempel alle bli forelsket i noe eller noen. Personer som svært lett går inn i én sinnstilstand kan imidlertid også lett gå ut av den og inn i en annen. Som så ofte er det mest nyttig når vi har en viss balanse i hva vi lar oss fascinere av.

Referanse

 

Vil pasienten ha nytte av hypnoterapi?

Det hender man vurderer hypnoterapi når tradisjonell medisinsk behandling ikke fungerer. En artikkel viser en metode for å gjøre en slik vurdering og viser at pasienter som lider av depresjon vil ha liten  nytte av hypnoterapi.

Whorwell et al (1984) gjorde den første studien av behandling av IBS med hypnose hvor de viste at 2/3 av de som behandles med hypnoterapi får et positivt resultat. Palsson gir en oversikt over alle studier som bruker hypnose for behandling av IBS fram til 2015. Både Whorwell og Palsson har utviklet gjennomprøvde protokoller (Manchester- og North Carolina-protokollen) basert på enkel visualisering og indirekte og direkte forslag om stressreduksjon og bedring gitt som manusbaserte tekster.

Siden hypnoterapi er en relativt kostbar behandling for pasienten er det fornuftig å finne verktøy som kan gi indikasjon på om pasienten vil ha utbytte av hypnoterapi. Carruthers et al (2010) har gjort en studie for å vurdere en metode for å velge ut pasienter som vil kunne ha nytte av hypnoterapi. Metoden går ut på å velge farger fra et fargehjul. Denne metoden sammenlignes med Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS) og Tellegen Absorption Scale (TAS). TAS måler evnen til å bruke fantasien og brukes som et mål på hypnotiserbarhet. Studien konkluderer med at valg av positive farger (pastellfarger), lav måling av angst og depresjon og høy måling av TAS alle er uavhengige indikatorer på en positiv virkning av hypnoterapi.

Studien poengterer at selv om man utviser en viss depresjon, så kan denne ha oppstått på grunn av selve sykdommen og man kan allikevel ha nytte av hypnoterapi. Det antas at dette vises ved at man velger nøytrale farger (istedenfor negative) på tross av en viss indikasjon på depresjon. Studien viser også at hypnoterapi førte til at pasienter i større grad valgte positive farger etterpå.

Man kan selvfølgelig la pasientene gjennomføre disse testene, men det burde også gå an å gjøre en enkel vurdering. En slik enkel vurdering kan være:

  • Pasienten må ha lyst til å forsøke hypnoterapi. Selv om pasienten i utgangspunktet syns hypnose høres litt skummelt ut, så er det mange som syns det er greit når de blir forklart og vist hva det faktisk er.
  • Deprimerte pasienter vil sannsynligvis ikke få utbytte av hypnoterapi. Men dersom pasienten er deprimert på grunn av selve sykdommen og/eller har noe angst kan man fremdeles anta at han eller hun vil kunne få utbytte av hypnoterapi.
  • Pasienter med alvorlige psykiske lidelser som psykoser og alvorlige personlighetsforstyrrelser bør ikke bruke hypnose.

Det er rimelig å anta at en slik vurdering også vil være fornuftig for pasienter som lider av andre sykdommer enn IBS. Vi kan vel også spørre oss om depresjon faktisk er noe som vil vanskeliggjøre alle terapeutiske behandlingsformer, og ikke er spesielt problematisk for behandling med hypnoterapi.

Referanser

  • Whorwell P.J., Prior A, Faragher E.B. (1984). Controlled trial of hypnotherapy in thetreatment of severe refractory irritable bowel Syndrome. Lancet 324:1232-4.

  • Carruthers, H. R., Morris, J., Tarrier, N., Whorwell, P. J. (2010). Mood color choice helps to predict response tohypnotherapy in patients with irritable bowel syndrome. BMC Complementary and Alternative Medicine,10:75.

Analyse av hypnose brukt i kronisk smertebehandling

Nyere forskning viser at man er i stand til å måle virkningen av å behandle kroniske smerter med hypnose. Samtidig mangler man fremdeles en god definisjon på hva hypnose er og hvordan enkeltdeler av hypnose funger hver for seg og i sammen. Dette gjør det vanskelig å analysere hypnosens virkning. Jeg kommenterer artikkelen og kommer med alternative forslag på hvordan hypnose kan defineres og forstås. Samtidig slår jeg et slag for hypnoanalyse.

I de senere år har de kommet mange medisinske studier på virkningen av hypnose. Årsaken er en lettere tilgang på PET- og fMRI-maskiner. Dette gjør det mulig å lage vitenskapelige studier hvor det kan gjennomføres objektive målinger av hypnosens virkning på forskjellige deler av hjernen.

Jensen og Patterson (2014) gir en imponerende oversikt over forskning på behandling av kroniske smerter ved hjelp av hypnose.  Det pekes blant annet på at man nå har klart å vise at hypnotisk analgesi (redusert smertefølelse) kan påvises gjennom nevrofysiologiske målinger.

Innledningsvis henvises det til en definisjon av hypnose av Kihlstrom (1985, s 385) som: «En sosial interaksjon, hvor den ene personen, kalt subjektet, reagerer på forslag gitt av en annen person, kalt hypnotisøren, for å oppleve en endring av oppfattelse, hukommelse og frivillige handlinger.»

Det er egentlig ikke noe galt med en slik definisjon, selv om den bare er en beskrivelse av rollene til terapeut og pasient. Det kunne også vært en definisjon på en vilkårlig form for terapi ved å bytte ut «hypnotisøren». En ulempe med definisjonen er at den ikke dekker selvhypnose, som også er hypnose. Den definerer også hypnose som en ensrettet prosess. I en mer moderne form er hypnose toveiskommunikasjon. I moderne hypnose er det riktigere å si at terapeuten veileder pasienten inn i hypnosetilstanden. Man kan enten veilede pasienten ved å først gå inn i hypnosetilstanden selv, man kan gjøre det sammen eller man kan gå inn i hypnosetilstanden etter klienten.

Men la oss gå forbi denne definisjonen og se på hva selve hypnosetilstanden kan være. Litt ut i artikkelen diskuteres det to forskjellige modeller for hva hypnose faktisk er, dvs. hva som er hypnosetilstanden. Den ene kalles den dissosiative modellen, den andre kalles den sosio-kognitive modellen.

Den dissosiative modellen legger vekt på den fokuserte oppmerksomheten man opplever i hypnose, at man går inn i en sinnstilstand som er oppmerksom, men også avgrenset. Den «sosiokognitive» modellen sier at det ikke er nødvendig å forstå hypnose som en endret sinnstilstand, at man isteden kan forstå hypnose gjennom begreper man bruker for å forklare all menneskelig oppførsel. Begreper som motivasjon, forventning, sosiale signaler i gitte omgivelser og inntagelse av roller.

Som min subjektive oppfatning kan jeg si at problemet er at man forsøker å beskrive noe som egentlig er ganske enkelt med bruk av komplekse begrepsapparater. Når du forstår at du opplever hypnosetilstanden så vil du bare smile av slike funderinger. Det føles i hvert fall ikke som at det er nødvendig å avklare hvilken modell som er riktig for å oppleve hypnosetilstanden. Det er rimelig å anta at forfatterne med sitt store engasjement for hypnose i medisinsk behandling selv er kjent med hypnosetilstanden, men det er jo problematisk å bruke subjektive beskrivelser av hypnose for å definere hva hypnose er i vitenskapelige artikler. Når vi leser vitenskapelige artikler så er det også slik at det ikke akkurat setter oss i kontakt med hypnosetilstanden. Vi fjerner oss på en måte fra det vi kanskje ønsker å forstå, hypnosetilstanden, samtidig som vi selvfølgelig tilegner oss verdifulle, målbare observasjoner om virkningen av hypnose.

Jeg definerer som regel hypnosetilstanden til å være en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Jeg pleier også å peke på hypnosetilstanden som en kreativ kilde til ny innsikt, som vi kan bruke på forskjellige områder i livet. Vi kan for anledningen kombinere disse løse definisjonene med å si at hypnosetilstanden er en fokusert og kreativ sinnstilstand. En slik definisjon kan dekke begge modellene over. Den peker også mot flytsone-begrepet, som hypnose også kan sammenlignes med.

Hypnosetilstanden er fokusert fordi den er en oppmerksom sinnstilstand uten at de vanlige automatiske tankene romsterer i samme grad. Dette tilsvarer den dissosiative modellen. For hypnosetilstanden er en tilstand hvor vi ikke lenger er så på vakt. På den måten er den uvanlig. For i de fleste situasjoner i livet må vi faktisk være på vakt. På vakt for å samhandle med andre på meningsfulle måter i sosiale sammenhenger, eller på vakt for å ta vare på oss selv, som når vi beveger oss i trafikken. I hypnosetilstanden tillater vi derimot oss selv til å være mer frie fra å bli styrt av våre vanlige innarbeidede mønstre og tankebaner. I hypnosetilstanden velger vi å ikke være så på tå hev.

Dette skaper rom for større frihet og kreativitet. Hypnosetilstanden blir derfor kreativ og vi kan se ting på nye måter og oppleve ny følelesmessig innsikt. Dette gir oss ny motivasjon til å handle annerledes i møte med omverdenen, utenfor hypnosetilstanden. Dette er den sosiokognitive modellen. For hva ville egentlig poenget med det hele være hvis det ikke gav oss noen virkning annet enn det vi opplever der og da?

Så en ny måte å se dette på er kanskje at begge modellene, både den dissosiative og den sosiokognitive, er gyldige – at de er to sider av samme sak. Det er imidlertid viktig å huske at vi kan aldri kan forstå hypnosetilstanden gjennom reduktiv analyse.  Vi må rett og slett venne oss til den for å forstå den, selv om dette kanskje ikke vil hjelpe oss til å definere den på en bedre måte. Tenk deg bare å skulle definere smaken av sjokolade i en vitenskapelig artikkel! For å forstå smaken av sjokolade må vi ta en bit. Vi behøver ikke å spise hele sjokoladen, men vi er nødt til å smake.

I oppsummeringen sies det at det fremdeles ikke er etablert en felles definisjon på hva hypnose faktisk er og at det fremdeles er uklart hvordan de forskjellige delkomponentene av hypnose fungerer, hver for seg og i sammen. Dette er delkomponenter som avslapning, fokusert oppmerksomhet og visualisering. I mangel av en reduktiv forståelse av hypnose foreslår artikkelforfatterne at man bør bruke en mengde forslag for å øke sannsynligheten for at noen av dem vil virke ved å påvirke forskjellige områder i hjernen. Det er ikke noe galt idet, og dette er for så vidt også en velkjent metode i seg selv, og det kan hende at dette er den beste metoden for å indusere analgesi, pøse på med forslag for å si det sånn, men det blir litt som å skyte spurv med en Gatling Gun (gammeldags maskingevær).

Hypnoanalyse

De metodene som det prates om i artikkelen kan minne litt om den mer tradisjonelle, autoritære formen for hypnose som ble anvendt på begynnelsen av forrige århundre. På 1950-tallet begynte  imidlertid Elman med hypnoanalyse for å finne årsaken til negative mønstre. Grunntanken hans var at når man forstod hvorfor man gjorde som man gjorde, så ville man få en mulighet til å rette på det. Hypnoanalyse ble senere videreutviklet av Gil Boyne og andre og er i dag et avansert verktøy for å forstå og påvirke ubevisste prosesser. Jeg ønsker å nevne hypnoanalyse for å belyse det i seg selv, ikke for å hevde at hypnoanalyse er mer effektivt for den type smertebehandling som diskuteres i artikkelen.

Hypnoanalyse bruker pasientens egen intuitive kreativitet for å skape et rammeverk for terapi som utføres for at pasienten skal oppleve indre forløsningen for å endre uønskede mønstre. Hypnoanalyse er således en mer målrettet og helhetlig form for behandling. Min erfaring er at fordelen med hypnoanalyse er den først og fremst kan produsere bedre resultater på kortere tid. Dette kan være en løsning på kostnadsproblemet knyttet til bruk av tradisjonell hypnoterapi i medisinsk behandling, hvor man behøver flere timer terapi.

Men hvis man i tillegg til den problematiske analysen av nevnte delkomponenter som avslapning, fokusert oppmerksomhet og visualisering også skal bringe inn størrelser som «intuitiv kreativitet» blir analyse nærmest umulig om ikke det var det fra før. Videre er hypnoanalyse basert på dialog med pasienten, noe som også vil vanskeliggjøre dette.

Selv om det er utfordringer med å måle studier på bevissthet generelt, og hypnose spesielt, så viser artikkelen til at dette i dag gjøres i stor grad. De fleste av studiene begrenser seg imidlertid til forskjellige former for skriptbasert hypnose. Selv om skriptene selvfølgelig kan være avanserte og virkningsfulle alá arbeidet til Erickson, så mangler det en interaksjon som tar med pasientens kreative bidrag inn i prosessen. Jeg tror imidlertid at man etterhvert også vil ønske å måle virkningen av mer moderne hypnosemetoder som hypnoanalyse.

Referanser

  • Jensen, M. P., Patterson, D. R. (2014). Hypnotic Approaches for Chronic Pain Management, American Psychologist. February-March, 2014.

  • Kihlstrom, J. F. (1985). Hypnosis. Annual Review of Psychology, 36, 385–418. doi:10.1146/annurev.ps.36.020185.002125.

Så hva skal vi fokusere på i et lengre perspektiv?

Vi ønsker jo gjerne både det ene og det andre og å få det bedre på alle mulige måter. Noe på kort sikt, noe på langsikt. Når det gjelder de langsiktige tingene kan det være en god ide å lytte på hva de eldre har å si om saken. The Guardian har laget en artikkel om hva noen 90-åringer anbefaler for å leve et langt og lykkelig liv. Det kan summeres opp som:

  • Vær aktiv og opprettholde en interesse for ting
  • Lær av livet, ellers vil du merke det
  • Vær tålmodig
  • Alt har en årsak og en sammenheng
  • Ta tingene som de kommer
  • Pass på helsen og lev moderat
  • Sov nok og ikke drikk for mye
  • Oppretthold sosiale kontakter
  • Toleranse og rutine er bra
  • Skap en god økonomi mens du ennå er ung
  • Ikke ta ting for alvorlig
  • Sett pris på livet
  • Alder er bare en tanke
  • Tren kropp og sinn
  • Ta det med ro og unngå stress
  • Finn nye interesser
  • Sett som mål å bli 100

 

Jeg også nevne min mor, som er 80 og driver en treningsgruppe, som har blitt intervjuet av diabetesforbundet. Hun har alltid vært villig til å bruke energi for å hjelpe andre til å ta del i fellesskapsopplevelser.

En god del av de målene vi setter oss bør være ting som inkluderer en del av disse tingene. Vi bør derfor begynne å gjøre for oss selv i dag det vi vet vi vil sette pris på at vi gjorde når vi en gang ser tilbake på livet.