Kategoriarkiv: Medisinsk hypnoterapi

Komatilstanden – og hva så?

Komatilstanden er opp i gjennom tidene vært ansett som dramatisk og spesiell. Egentlig er den ikke det. Den er egentlig ikke spesielt nyttig for generell behandling.

Jeg bruker ordet «komatilstand» her fordi det ble brukt tidligere som begrep og tillater meg å skape litt mer dramatikk enn vanlig.

Med komatilstanden i hypnose mener man en tilstand hvor man tilsynelatende er fullstendig avsondret fra verden. I tillegg blir man kataleptisk, ved at kroppsdeler forblir i den posisjonen de blir plassert i, også over lengre tid. Det hele kan virke svært mystisk, spesielt hvis man ikke selv har erfaring med meditasjon og selvhypnose. Det er ikke mystisk. Egentlig er det bare en ekstrem form for dissosiasjon.

Mediterende kan noen ganger oppleve denne tilstanden. Den ansees for å være lite funksjonell eller gunstig. Hvis noen opplever den, kan de overtales til å gå ut av den eller man kan bare la dem være der til de går ut av den selv. Det er en slags følelse av at man ikke behøver å bry seg med noen ting.

Jeg har selv opplevd komatilstanden tre ganger. Først to ganger da jeg var henholdsvis 12 og 18 år. Begge ganger som spontane løsninger for å komme meg bort fra en uønsket situasjon. Den første gangen ble jeg værende i den i flere timer fordi jeg følte jeg måtte oppretteholde illusjonen av å være bevisstløs / ha hukommelsestap. (Ja, jeg angrer på å ha skapt bekymring rundt meg på denne måten og har forsøkt å rette det opp). Den andre gangen en halvtime. Den tredje gangen skjedde da jeg var 38 år som en respons på en kontakt jeg oppnådde med en tibetansk munk. Den siste gangen var det som å bli en del av et lys som fylte meg og hele huset, både inni og utenfor samtidig som jeg ble immobil. Munken ville straks at jeg skulle gå ut av tilstanden og «sette meg der borte», så jeg gikk ut av den og gjorde det. Jeg var egentlig litt irritert fordi han absolutt ville det, fordi det var så behagelig å oppleve det. Nåvel, jeg kan vel forstå det var best å gå ut av det.

James Esdail utførte på midten av 1800-tallet et stort antall operasjoner på personer som var i komatilstanden. Uten å ha noen form for anestesi grep hans stakkars pasienter i desperasjon etter denne tilstanden som han greide å plassere dem i, uten kanskje å forstå akkurat hva han gjorde. Det hele var ganske uforståelig fram til 1950 hvor Dave Elman eksperimenterte med komatilstanden mens han underviste hypnose for helsepersonell. Han fant ut at årsaken til at folk ofte ikke kommer direkte ut av komatilstanden når de blir bedt om det er at de rett og slett har det så behagelig at de ønsker å være der, avsondret fra verden. Han utviklet en enkel teknikk hvor han visket i øret til vedkommende at hvis de ikke kom ut av tilstanden, så ville de ikke kunne komme tilbake til den, og da kom de ut. Han fikk dem også til å rapportere at de faktisk fikk med seg alt som ble sagt rundt dem mens de var i en slik tilstand.

Det kan kanskje være at man kan observere komatilstanden i dyr også. Kanskje musen som vet at den ikke kan unnslippe og fryser foran slangen går inn i en lignende tilstand?

I vanlig behandlingssammenheng brukes komatilstanden sjelden. Som regel er den ikke spesielt nyttig. For hva lærer man ved å trekke seg fullstendig tilbake fra verden og kun leve i sine egne tanker annet enn å få en pause? Den kan imidlertid være til stor nytte for mennesker som lider av store smerter. Jeg behandlet for eksempel en pasient som hadde lidd av kroniske smerter i flere år, nevropati, smerter som følge av brudd på hofteben og haleben med komplikasjoner, samt fordøyelsessmerter. Da hun kom anga hun at hun hadde smerte på 8-9 på en skala fra 0 til 10. Da vi var ferdig anga hun en smerte på 2. Den er selvfølgelig også til stor nytte hvis man skulle ønske å gjøre operasjoner uten vanlig anestesi slik som James Esdail. Du kan her se en video av Dr. John Butler, som jeg lærte hypnoterapi av, gå inn i komatilstanden mens de opererer han for brokk. Jeg viste den for en lege for en stund siden og han ble meget imponert.

Hypnose, placebo og IBS

Studier viser at placebo også fungerer når pasienten vet at det er placebo. Hypnose kan på mange måter sies å være å utnytte denne virkningen på en systematisk måte.

Placeboeffekten ble oppdaget for over to hundre år siden, så vi har lenge vært klar over at en sukkerpille kan ha god virkning. Når forskere skal studere om et eller annet medikament fungerer må de ta hensyn til placeboeffekten. Dette gjør de ved å lage dobbeltblindede studier. De deler deltagerne inn i to grupper, hvor den ene får det faktiske legemiddelet som skal testes og den andre får placebo. Hverken pasientene eller legen vet hvem som får hva.  For at legemiddelet skal kunne sies å ha en virkning må man vise at det fungerer bedre enn placebo.

Man antok lenge at pasienten måtte tro at pillen hadde en faktisk virkning, men slik er det ikke. Kaptchuk et al (2010) viser at pasienter som led av IBS opplevde bedring selv om de visste at de fikk placebo. Placebo fungerer rett og slett fordi vi «vet» at det fungerer.

Vi kan se på bruk av placebo som den psykologiske påvirkningen som skal til for at kroppen skal hele seg selv. Hypnose kan sies å være en strukturert anvendelse av placeboeffekten. Denne påvirkningen gjøres ved å veilede pasienten inn i en avslappet og oppmerksom sinnstilstand hvor man fokuserer på resultatet som ønskes oppnådd.

Du kan på en enkel måte komme i kontakt med placeboeffekten her og nå ved å gjøre en liten øvelse. Lukk øynene og tenk deg at du er i grønnsaksavdelingen i matbutikken. Se de gule sitronene. Tenk deg at du plukker en opp, kjenner på tyngden i hånden og tar den med deg. På hjemveien tenker du deg kanskje at når du kommer hjem skal du legge sitronen på et skjærebrett og skjære av en skive. Hvordan ser sitronskiven ser ut der den ligger på skjærebrettet. Hvordan ville være om du hadde puttet den i munnen og sugd ut saften?

Referanse

Kaptchuk TJ, Friedlander E, Kelley JM, Sanchez MN, Kokkotou E, et al. (2010) Placebos without Deception: A Randomized Controlled Trial in IrritableBowel Syndrome. PLoS ONE 5(12): e15591. doi:10.1371/journal.pone.0015591

Hypnosetilstanden: Dissosiasjon eller fantasifull innlevelse?

Hypnosetilstanden gir oss mulighet til å oppleve fantasifull innlevelse og dissosiasjon. En artikkel analyserer tester for disse og lager en ny test. Jeg gir noen kommentarer.

Fantasifull innlevelse er en sinnstilstand hvor vi stenger ute unødvendige detaljer for å fokusere fullt og helt på det vi gjør. Vi kan lett oppleve noe av dette i kinosalen eller når vi lar oss oppsluke av et eller annet. Andre eksempler kan være musikeren, danseren eller racerføreren som utfører sin kunst i flytsonen.

Dissosiasjon er definert som å spalte opp virkeligheten og bare ta inn over oss deler av den. Vi kan se på det som en egenskap vi har for å fordreie eller forenkle virkeligheten slik at vi greier å takle den. I en sykelig og ekstrem form har denne egenskapen blitt brukt for å beskrive sykdomstilstander som splittet personlighet. I en sunn form betyr det at vi utelukker unødvendige ting fra vårt virkelighetsbilde. For eksempel ved at vi har opplevd å kjørt et godt stykke uten at vi har fulgt med på hvor vi har kjørt. Det er det siste, «sunn dissosiasjon» vi snakker om her.

Både fantasifull innlevelse og dissosiasjon peker på en evne vi har til å stenge noe ute til fordel for noe annet. Det faktum at vi kan skape hypnotiske opplevelser av begge deler peker på at disse tingene har med hverandre å gjøre. La meg gi noen eksempler.

  • Ideomotorisk bevegelse, som for eksempel armlevitasjon, er et eksempel på dissosiasjon. Når vi lar armen gå oppover av seg selv, er det som om den er frikoblet fra vår egen bevissthet.
  • Positiv hallusinasjon, for eksempel hvor vi «ser» for oss et eple og tenker oss at vi tar en bit og kjenner smaken  er et eksempel på fantasifull innlevelse.
  • Negativ hallusinasjon, for eksempel hvor vi «bestemmer oss» for å  glemme tallet «5» og oppdager med et smil at vi har 11 fingre når vi teller hver finger er et eksempel på dissosiasjon.
  • En forestilling om et vakkert sted for avslapning eller en indre rekonstruksjon av et minne som kan hjelpe oss til å oppnå en ønsket forløsning kan være eksempler på fantasifull innlevelse.
  • Å «bestemme oss» for at øyelokkene er så tunge at vi ikke kunne åpne dem med mindre vi anstrengte de små musklene over øyelokkene (som jeg ofte sier når jeg anvender Elman-induksjonen) er et eksempel på dissosiasjon.

I en klinisk situasjon måles dissosiasjon med Dissociative Experiences Scale (DES). Fantasifull innlevelse måles med Tellegen Absorbtion Scale (TAS). Carleton, Abrams og Asmundson (2010) har tatt utgangspunkt i spørsmålene i disse testene og gjort en studie hvor det har anvendt kompleks dataanalyse (faktoranalyse) som viser at dissosiasjon og fantasifull innlevelse henger sammen.

De foreslår å forstå fantasifull innlevelse og dissosiasjon som å være fenomener i hver sin ende av en skala. Jeg vil nok gå enda litt lenger og si at fantasifull innlevelse og dissosiasjon kan sees på som å være samme fenomen. I det ene tilfellet tar vi bort noe spesielt og fokuserer på resten, i det andre tilfellet ser vi på noe spesielt og tar bort resten. Hva som er «spesielt» og hva som er «resten» er en definisjonssak, akkurat slik vi kan velge hva som skal være forgrunn og bakgrunn i vårt virkelighetsbilde.

Tradisjonelt har TAS-skalaen blitt brukt for å måle «hypnotiserbarhet». Forfatterne av artikkelen anbefaler et nytt sett med spørsmål (The Attentional Resource Allocation Scale (ARAS)) ut i fra dataanalysen som er gjort. De har redusert antall spørsmål og fjernet spørsmål som ikke er relevante eller uklare. Det kan være at det er bedre å bruke ARAS-skalaen enn TAS-skalaen for å måle hypnotiserbarhet.

Man bør imidlertid huske på at selv om «hypnotiserbarhet» kan gi en indikasjon på evne og vilje til å oppleve hypnosetilstanden, så vil forskjellige mennesker alltid la seg fascinere av forskjellige ting. Vi kan for eksempel alle bli forelsket i noe eller noen. Personer som svært lett går inn i én sinnstilstand kan imidlertid også lett gå ut av den og inn i en annen. Som så ofte er det mest nyttig når vi har en viss balanse i hva vi lar oss fascinere av.

Referanse

 

Vil pasienten ha nytte av hypnoterapi?

Det hender man vurderer hypnoterapi når tradisjonell medisinsk behandling ikke fungerer. En artikkel viser en metode for å gjøre en slik vurdering og viser at pasienter som lider av depresjon vil ha liten  nytte av hypnoterapi.

Whorwell et al (1984) gjorde den første studien av behandling av IBS med hypnose hvor de viste at 2/3 av de som behandles med hypnoterapi får et positivt resultat. Palsson gir en oversikt over alle studier som bruker hypnose for behandling av IBS fram til 2015. Både Whorwell og Palsson har utviklet gjennomprøvde protokoller (Manchester- og North Carolina-protokollen) basert på enkel visualisering og indirekte og direkte forslag om stressreduksjon og bedring gitt som manusbaserte tekster.

Siden hypnoterapi er en relativt kostbar behandling for pasienten er det fornuftig å finne verktøy som kan gi indikasjon på om pasienten vil ha utbytte av hypnoterapi. Carruthers et al (2010) har gjort en studie for å vurdere en metode for å velge ut pasienter som vil kunne ha nytte av hypnoterapi. Metoden går ut på å velge farger fra et fargehjul. Denne metoden sammenlignes med Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS) og Tellegen Absorption Scale (TAS). TAS måler evnen til å bruke fantasien og brukes som et mål på hypnotiserbarhet. Studien konkluderer med at valg av positive farger (pastellfarger), lav måling av angst og depresjon og høy måling av TAS alle er uavhengige indikatorer på en positiv virkning av hypnoterapi.

Studien poengterer at selv om man utviser en viss depresjon, så kan denne ha oppstått på grunn av selve sykdommen og man kan allikevel ha nytte av hypnoterapi. Det antas at dette vises ved at man velger nøytrale farger (istedenfor negative) på tross av en viss indikasjon på depresjon. Studien viser også at hypnoterapi førte til at pasienter i større grad valgte positive farger etterpå.

Man kan selvfølgelig la pasientene gjennomføre disse testene, men det burde også gå an å gjøre en enkel vurdering. En slik enkel vurdering kan være:

  • Pasienten må ha lyst til å forsøke hypnoterapi. Selv om pasienten i utgangspunktet syns hypnose høres litt skummelt ut, så er det mange som syns det er greit når de blir forklart og vist hva det faktisk er.
  • Deprimerte pasienter vil sannsynligvis ikke få utbytte av hypnoterapi. Men dersom pasienten er deprimert på grunn av selve sykdommen og/eller har noe angst kan man fremdeles anta at han eller hun vil kunne få utbytte av hypnoterapi.
  • Pasienter med alvorlige psykiske lidelser som psykoser og alvorlige personlighetsforstyrrelser bør ikke bruke hypnose.

Det er rimelig å anta at en slik vurdering også vil være fornuftig for pasienter som lider av andre sykdommer enn IBS. Vi kan vel også spørre oss om depresjon faktisk er noe som vil vanskeliggjøre alle terapeutiske behandlingsformer, og ikke er spesielt problematisk for behandling med hypnoterapi.

Referanser

  • Whorwell P.J., Prior A, Faragher E.B. (1984). Controlled trial of hypnotherapy in thetreatment of severe refractory irritable bowel Syndrome. Lancet 324:1232-4.

  • Carruthers, H. R., Morris, J., Tarrier, N., Whorwell, P. J. (2010). Mood color choice helps to predict response tohypnotherapy in patients with irritable bowel syndrome. BMC Complementary and Alternative Medicine,10:75.

Analyse av hypnose brukt i kronisk smertebehandling

Nyere forskning viser at man er i stand til å måle virkningen av å behandle kroniske smerter med hypnose. Samtidig mangler man fremdeles en god definisjon på hva hypnose er og hvordan enkeltdeler av hypnose funger hver for seg og i sammen. Dette gjør det vanskelig å analysere hypnosens virkning. Jeg kommenterer artikkelen og kommer med alternative forslag på hvordan hypnose kan defineres og forstås. Samtidig slår jeg et slag for hypnoanalyse.

I de senere år har de kommet mange medisinske studier på virkningen av hypnose. Årsaken er en lettere tilgang på PET- og fMRI-maskiner. Dette gjør det mulig å lage vitenskapelige studier hvor det kan gjennomføres objektive målinger av hypnosens virkning på forskjellige deler av hjernen.

Jensen og Patterson (2014) gir en imponerende oversikt over forskning på behandling av kroniske smerter ved hjelp av hypnose.  Det pekes blant annet på at man nå har klart å vise at hypnotisk analgesi (redusert smertefølelse) kan påvises gjennom nevrofysiologiske målinger.

Innledningsvis henvises det til en definisjon av hypnose av Kihlstrom (1985, s 385) som: «En sosial interaksjon, hvor den ene personen, kalt subjektet, reagerer på forslag gitt av en annen person, kalt hypnotisøren, for å oppleve en endring av oppfattelse, hukommelse og frivillige handlinger.»

Det er egentlig ikke noe galt med en slik definisjon, selv om den bare er en beskrivelse av rollene til terapeut og pasient. Det kunne også vært en definisjon på en vilkårlig form for terapi ved å bytte ut «hypnotisøren». En ulempe med definisjonen er at den ikke dekker selvhypnose, som også er hypnose. Den definerer også hypnose som en ensrettet prosess. I en mer moderne form er hypnose toveiskommunikasjon. I moderne hypnose er det riktigere å si at terapeuten veileder pasienten inn i hypnosetilstanden. Man kan enten veilede pasienten ved å først gå inn i hypnosetilstanden selv, man kan gjøre det sammen eller man kan gå inn i hypnosetilstanden etter klienten.

Men la oss gå forbi denne definisjonen og se på hva selve hypnosetilstanden kan være. Litt ut i artikkelen diskuteres det to forskjellige modeller for hva hypnose faktisk er, dvs. hva som er hypnosetilstanden. Den ene kalles den dissosiative modellen, den andre kalles den sosio-kognitive modellen.

Den dissosiative modellen legger vekt på den fokuserte oppmerksomheten man opplever i hypnose, at man går inn i en sinnstilstand som er oppmerksom, men også avgrenset. Den «sosiokognitive» modellen sier at det ikke er nødvendig å forstå hypnose som en endret sinnstilstand, at man isteden kan forstå hypnose gjennom begreper man bruker for å forklare all menneskelig oppførsel. Begreper som motivasjon, forventning, sosiale signaler i gitte omgivelser og inntagelse av roller.

Som min subjektive oppfatning kan jeg si at problemet er at man forsøker å beskrive noe som egentlig er ganske enkelt med bruk av komplekse begrepsapparater. Når du forstår at du opplever hypnosetilstanden så vil du bare smile av slike funderinger. Det føles i hvert fall ikke som at det er nødvendig å avklare hvilken modell som er riktig for å oppleve hypnosetilstanden. Det er rimelig å anta at forfatterne med sitt store engasjement for hypnose i medisinsk behandling selv er kjent med hypnosetilstanden, men det er jo problematisk å bruke subjektive beskrivelser av hypnose for å definere hva hypnose er i vitenskapelige artikler. Når vi leser vitenskapelige artikler så er det også slik at det ikke akkurat setter oss i kontakt med hypnosetilstanden. Vi fjerner oss på en måte fra det vi kanskje ønsker å forstå, hypnosetilstanden, samtidig som vi selvfølgelig tilegner oss verdifulle, målbare observasjoner om virkningen av hypnose.

Jeg definerer som regel hypnosetilstanden til å være en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Jeg pleier også å peke på hypnosetilstanden som en kreativ kilde til ny innsikt, som vi kan bruke på forskjellige områder i livet. Vi kan for anledningen kombinere disse løse definisjonene med å si at hypnosetilstanden er en fokusert og kreativ sinnstilstand. En slik definisjon kan dekke begge modellene over. Den peker også mot flytsone-begrepet, som hypnose også kan sammenlignes med.

Hypnosetilstanden er fokusert fordi den er en oppmerksom sinnstilstand uten at de vanlige automatiske tankene romsterer i samme grad. Dette tilsvarer den dissosiative modellen. For hypnosetilstanden er en tilstand hvor vi ikke lenger er så på vakt. På den måten er den uvanlig. For i de fleste situasjoner i livet må vi faktisk være på vakt. På vakt for å samhandle med andre på meningsfulle måter i sosiale sammenhenger, eller på vakt for å ta vare på oss selv, som når vi beveger oss i trafikken. I hypnosetilstanden tillater vi derimot oss selv til å være mer frie fra å bli styrt av våre vanlige innarbeidede mønstre og tankebaner. I hypnosetilstanden velger vi å ikke være så på tå hev.

Dette skaper rom for større frihet og kreativitet. Hypnosetilstanden blir derfor kreativ og vi kan se ting på nye måter og oppleve ny følelesmessig innsikt. Dette gir oss ny motivasjon til å handle annerledes i møte med omverdenen, utenfor hypnosetilstanden. Dette er den sosiokognitive modellen. For hva ville egentlig poenget med det hele være hvis det ikke gav oss noen virkning annet enn det vi opplever der og da?

Så en ny måte å se dette på er kanskje at begge modellene, både den dissosiative og den sosiokognitive, er gyldige – at de er to sider av samme sak. Det er imidlertid viktig å huske at vi kan aldri kan forstå hypnosetilstanden gjennom reduktiv analyse.  Vi må rett og slett venne oss til den for å forstå den, selv om dette kanskje ikke vil hjelpe oss til å definere den på en bedre måte. Tenk deg bare å skulle definere smaken av sjokolade i en vitenskapelig artikkel! For å forstå smaken av sjokolade må vi ta en bit. Vi behøver ikke å spise hele sjokoladen, men vi er nødt til å smake.

I oppsummeringen sies det at det fremdeles ikke er etablert en felles definisjon på hva hypnose faktisk er og at det fremdeles er uklart hvordan de forskjellige delkomponentene av hypnose fungerer, hver for seg og i sammen. Dette er delkomponenter som avslapning, fokusert oppmerksomhet og visualisering. I mangel av en reduktiv forståelse av hypnose foreslår artikkelforfatterne at man bør bruke en mengde forslag for å øke sannsynligheten for at noen av dem vil virke ved å påvirke forskjellige områder i hjernen. Det er ikke noe galt idet, og dette er for så vidt også en velkjent metode i seg selv, og det kan hende at dette er den beste metoden for å indusere analgesi, pøse på med forslag for å si det sånn, men det blir litt som å skyte spurv med en Gatling Gun (gammeldags maskingevær).

Hypnoanalyse

De metodene som det prates om i artikkelen kan minne litt om den mer tradisjonelle, autoritære formen for hypnose som ble anvendt på begynnelsen av forrige århundre. På 1950-tallet begynte  imidlertid Elman med hypnoanalyse for å finne årsaken til negative mønstre. Grunntanken hans var at når man forstod hvorfor man gjorde som man gjorde, så ville man få en mulighet til å rette på det. Hypnoanalyse ble senere videreutviklet av Gil Boyne og andre og er i dag et avansert verktøy for å forstå og påvirke ubevisste prosesser. Jeg ønsker å nevne hypnoanalyse for å belyse det i seg selv, ikke for å hevde at hypnoanalyse er mer effektivt for den type smertebehandling som diskuteres i artikkelen.

Hypnoanalyse bruker pasientens egen intuitive kreativitet for å skape et rammeverk for terapi som utføres for at pasienten skal oppleve indre forløsningen for å endre uønskede mønstre. Hypnoanalyse er således en mer målrettet og helhetlig form for behandling. Min erfaring er at fordelen med hypnoanalyse er den først og fremst kan produsere bedre resultater på kortere tid. Dette kan være en løsning på kostnadsproblemet knyttet til bruk av tradisjonell hypnoterapi i medisinsk behandling, hvor man behøver flere timer terapi.

Men hvis man i tillegg til den problematiske analysen av nevnte delkomponenter som avslapning, fokusert oppmerksomhet og visualisering også skal bringe inn størrelser som «intuitiv kreativitet» blir analyse nærmest umulig om ikke det var det fra før. Videre er hypnoanalyse basert på dialog med pasienten, noe som også vil vanskeliggjøre dette.

Selv om det er utfordringer med å måle studier på bevissthet generelt, og hypnose spesielt, så viser artikkelen til at dette i dag gjøres i stor grad. De fleste av studiene begrenser seg imidlertid til forskjellige former for skriptbasert hypnose. Selv om skriptene selvfølgelig kan være avanserte og virkningsfulle alá arbeidet til Erickson, så mangler det en interaksjon som tar med pasientens kreative bidrag inn i prosessen. Jeg tror imidlertid at man etterhvert også vil ønske å måle virkningen av mer moderne hypnosemetoder som hypnoanalyse.

Referanser

  • Jensen, M. P., Patterson, D. R. (2014). Hypnotic Approaches for Chronic Pain Management, American Psychologist. February-March, 2014.

  • Kihlstrom, J. F. (1985). Hypnosis. Annual Review of Psychology, 36, 385–418. doi:10.1146/annurev.ps.36.020185.002125.

Selvhypnose-healing av kropp og sjel

Når vi er syke er det en god ide å gjøre egen-healing. Dette gir kroppen bedre muligheter for å leges, samtidig som vi skaper en positiv opplevelse ved å vise oss selv at vi har evne og vilje til å ta vare på oss selv, selv om vi kanskje ikke føler så vel akkurat nå. 

For noen år siden var jeg i Tibet. En person fortalte meg en historie som gjorde inntrykk på meg, slik at jeg følte smerte. Plutselig forsvant denne smerten som dugg for solen. I øyekroken så jeg en person, og da jeg snudde meg så jeg at det var en munk jeg kjente som stod å fokuserte på meg, og jeg forstod at han hadde gjort det som heter «tonglen» eller «gi og ta». Resultatet ble at jeg opplevde at smerten forsvant plutselig. Tro det eller ei.

Tonglen er egentlig ganske enkelt. Det er en visualiseringspraksis hvor man tenker seg at man trekker til seg problemer og negativitet et annet menneske opplever, visualisert som en mørk sky man trekker inn i en selv, renser det negative i hjertet og så sender det så tilbake som positivitet, visualisert som rent hvitt lys. Poenget er selvfølgelig ikke å bruke en selv som søppelbøtte eller forsøke å bære verdens synder på ens skuldre. Det bør også være klart at det kreves viss praksis og forståelse for ens egne ressurser og begrensninger før man gir seg å kast med de tyngre tilfellene.

Tradisjonell healing gjøres ved å bevege hendene over kroppen til en person. Man tenker da gjerne at den ene hånden er mottaker og den andre er sender, og slik skaper en, gjerne tenkt hvis du vil, sirkulasjon, litt på samme måte som over.

Når vi er syke er ofte det beste medisinske rådet vi får å ta det helt med ro og passe på at vi ikke fryser. Det vil si holde sengen, pakke oss godt inn i dyna, og så bli der noen dager. Jeg har selv holdt på med dette en stund akkurat nå . Mens vi ligger slik, kan det være en god anledning til å gjøre selvhypnose-healing. Selvhypnose-healing er å skape en dypere avslapning ved å gå inn i hypnosetilstanden. Når vi på denne måten reduserer stresshormoner, gir vi kroppen en bedre mulighet til å hele seg selv. Men vi kan gjøre mer enn det.

Det er slik at vi når som helst kan fokusere på en kroppsdel for å få den til å bli varmere. Det er enkelt å verifisere. Bare gå inn i hypnosetilstanden for størst virkning, fokuser på hånden, og ganske snart blir den varmere og blodårene mer markerte. På samme måte kan vi fokusere på problemområder i kroppen. La oss si at vi har vondt i brystet. Da kan vi fokusere på avslapning i brystet og tenke at kroppen nå leger sykdommen på best mulig måte akkurat der. Det er viktig å gjøre det enkelt. Hvis vi vil kan vi, en en enkel og naturlig måte, tenke eller se for oss at hvite blodlegemer strømmer til for å hele oss, eller at kroppens naturlige helende kraft leger oss eller en eller annen annen kraft hvis du vil.

Jeg har opp igjennom årene fått litt erfaring på å gjøre slik hypnose-healing når jeg har vært syk. Det er jo litt vanskelig å vite om det har fungert. Jeg kan jo si at jeg syns at det gjør det, men jeg kan jo ikke vite hvordan det ville vært hvis jeg ikke hadde gjort det. Men la oss anta at det fungerer til en viss grad, for eksempel ved at jeg blir frisk én dag før. Men selv jeg selvfølgelig helst vil bli frisk så snart som mulig, så har ikke dette blitt det viktigste for meg. Det viktigste er at jeg viser meg selv at jeg er i stand til å fokusere positivt og gjøre noe med min egen situasjon (bortsett fra å gå til legen osv.) selv om jeg er syk. Jeg blir da ikke et hjelpeløst offer for sykdommen, men tar aktivt del i min egen helbredelse. Selv om det fremdeles gjør vondt, så får jeg større livskvalitet der og da. Og når jeg blir frisk, så blir jeg mer fornøyd med meg selv, vel vitende om jeg har både evne og vilje til å ta vare på meg selv når jeg er syk.

Hypnose: Bare forslag eller er det noe mer?

Tradisjonell forståelse av hypnose er at det er begrenset til forslag som gis til pasienten når hun er i hypnosetilstanden dvs. en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Jeg leste for en stund siden en artikkel hvor artikkelforfatteren oppdaget at posthypnotiske forslag om å ikke føle smerte ikke syntes å fungere. Dette er noen tanker jeg skriver ned for å forklare hvorfor det er slik.

Slik forslag det prates om kan være direkte forslag, som for eksempel å kjenne på avslapning og velbehag i kropp og sinn. Det er ikke slik at man kan foreslå alt mulig, pasienten vil bare godta forslag som stemmer med hennes oppfatning av virkeligheten. For eksempel hadde jeg en pasient for ikke så lenge siden som absolutt var uenig i at hun følte velbehag fordi hun faktisk var syk. Så det så, herr terapeut!

Slike forslag kan også være indirekte, gjerne ved bruk av metaforer, som for eksempel «mens du står på stranden og kjenner de små bølgene bruse rundt anklene ser du ut mot horisonten hvor du kanskje kan øyne en seilbåt med fylte segl som skjærer på stø kurs gjennom bølgene», som en metafor for å se hvordan man kan komme seg gjennom vanskeligheter ved å se ting i perspektiv, ta en beslutning og sette stø kurs.

Mange forslag man gir er det man kaller posthypnotiske forslag. Dette er forslag om å gjøre noe eller ikke etter at man har gått ut av hypnosetilstanden. Det er lettest å forstå det som en klargjøring og forberedelse for ens intuisjon. Hvis vi tenker etter, så gir vi oss selv slike forslag hele tiden. Hvis dét eller dét skjer, så skal jeg gjøre slik eller sånn. Fordelen med å forberede reaksjoner i hypnosetilstanden er at vi da er fokuserte og har mulighet til å la disse forslagene synke dypere inn. Dette gir større sannsynlighet for at de blir iverksatt.

Hypnose er imidlertid mye mer enn å motta indirekte og direkte forslag. Hypnose er å utvide ens bevissthetsnivå og evne til å påvirke  og bli påvirket av kroppen, for eksempel til å sjalte ut fysiske smerteopplevelser. Det finnes  tradisjoner i Østen hvor man stikker pinner gjennom kroppen uten å blø og tilsynelatende uten smerte. Det ser jo litt sprøtt ut, og det er det jo også. Men det peker på at det er mulig å kontrollere vår smerteopplevelse mye mer enn vi er klar over.

Det holder imidlertid ikke å lese opp et ferdiglagde «skript» (nedskrevne ord) og forvente at dette vil gi en en slik ferdighet. Dette er noe som må praktiseres gradvis. Ikke det at jeg foreslår at folk skal drive å stikke seg, det syns absolutt ikke at de skal. Det kan imidlertid være gunstig å lære seg å kontrollere en viss smerte, fordi livet vil uunngåelig gi oss smerte av et eller annet slag. Hvis vi har øvd oss litt på å håndtere smerte, så vil vi lettere kunne håndtere det hvis den skulle komme. Det er svært lett å ta en pille eller en bedøvelse, og det er selvfølgelig ikke feil å gjøre det, men hvis vi gjør det for ofte mister vi også vår evne til å håndtere smerte. Det går også an å utvikle andre ferdigheter, som for eksempel å senke pulsen betydelig eller stoppe blødning.

Andre mindre dramatiske ferdigheter kan være å utvikle en evne til å gjøre ideomotoriske bevegelser, for eksempel at armen på en måte beveger seg selv. Disse tingene kan kanskje virke å ikke ha særlig praktisk funksjon, men de har faktisk det. Det kan hjelpe oss å knytte sammen kropp og sinn, noe som ofte oppleves som adskilt, og skape en mer helhetlig væren. Igjen så er dette fenomener som man bare ikke kan skape gjennom enkle forslag som leses opp. Man må rett og slett lære det, og man må lære det av noen som kan det.

 

 

 

Noen begynner å spise, andre slutter å spise

Det kan se ut til at vi reager forskjellig på stress; noen begynner spiser, andre slutter å spise. I virkeligheten er det avhengig av om vi opplever en serie med små stressreaksjoner eller å være kronisk stresset.

Når vi blir stresset skiller kroppen ut forskjellige hormoner. Disse påvirker matlysten i forskjellige faser. Når vi faktisk er stresset mister vi matlyst på grunn av kortikotropin. Rett etter at vi har vært stresset øker matlysten på grunn av glukokortitoid. Det går an å måle disse tingene (kilde: Sapolsky, R. M., Why Zebras Don’t Get Ulcers, 2004).

Men vi trenger ikke å være eksperter på kroppens hormonsystem for å forstå dette. Vi kan ganske enkelt legge merke til at det er slik. Etter at vi har vært i en stresset situasjon og så ikke er det lenger, blir vi sultne, men mens vi var stresset tenkte vi ikke på mat.

Samtidig forteller noen som opplever stress at de begynner å spise, mens andre forteller at de slutter å spise. De som begynner å spise for mye blir overvektige. De som slutter å spise  blir avmagret.

Årsaken til denne forskjellen er at de som begynner å spise egentlig opplever å være stresset av og på hele tiden. Det er ikke selve stresset som er problemet, det er det de gjør i restitusjonsperioden etter stresset. At de spiser på følelser som det heter.

De som er kronisk stresset, uten å i det hele tatt kunne slappe av, opplever at de mister matlysten. Problemet er at de ikke oppstår noen restitusjonsperiode. Det blir en utfordring å få i seg mat. Stress med tap av matlyst forårsakes derfor av kronisk stress uten hvilepauser.

Begge disse gruppene trenger å redusere stress i livet. For den første gjelder det å håndtere restitusjonsperioden bedre. Istedenfor å hele tiden gå i kjøleskapet eller småspise på andre måter bør vi sette oss ned å slappe av, ta et glass vann eller finne på noe annet.

Den andre gruppen må innse alvoret i situasjonen og fokusere fullt og helt på stressreduksjon. Det er svært viktig for disse menneskene å lære seg å mestre stress. Som alle vet, det kan gå på livet løs i ytterste konsekvens.

Denne siste gruppen opplever gjerne et annet problem hvis de nå greier å redusere stress og opparbeide matlyst. Matlysten tar helt av og vekten øker dramatisk. Dette blir så ubehagelig at de igjen ubevisst styrer mot en kronisk stressituasjon for å få kontroll på vekten.

For at de skal få ekte, ikke innbilt, kontroll på disse tingene må de bli dem bevisst. De er nødt til å erkjenne hvordan ting er for seg selv og andre. Først da kan de legge fra seg alle indre forestillinger, forklaringer og hemmeligheter og håndtere dette på en måte som vil fungere. Når de gir fra seg sine hemmeligheter, gir de også fra seg makt, slik at andre kan hjelpe dem. Det er ingen annen utvei enn å gjøre dette.

Hypnosetilstanden reduserer stress og gir en rekke fordeler

Når vi går inn i hypnosetilstanden reduserer vi stress. Både der og da, og også ellers i livet. Det reduserer risiko for en rekke sykdommer og gir mer balanse og overskudd i livet.

Nyere forskning viser at stressmestring blir viktigere og viktigere. Ikke minst fordi samfunnet virker å bli mer og mer stresset. Det er stadig høyere krav til effektivitet og prestasjoner. Det har lenge vært en slags status å være stresset på jobb og leve et hektisk liv. Men det har ofte en høy pris.

Stress gir ikke problemer ved at vi av og til føler oss stresset eller til og med mister besinnelsen. Det er det underliggende stresset i livet som gir oss problemer. Dette kan for mange være en underliggende følelse av press eller frykt for at noe kommer til å skje, at vi vil gå glipp av noe eller oppleve noe vi ikke ønsker.

Når vi reduserer stress, reduserer vi også sannsynligheten for en rekke stressrelaterte sykdommer og ubehag, som for eksempel hjerte- og karsykdommer, irritabel tarm, magesår, lav libido, allergier, immunsykdommer, hukommelsesproblemer og depresjon.

Stressmestring betyr å begynne å komme i kontakt med dette underliggende stresset, for så å legge det fra oss i en dypere tilstand av bevissthet.

Ved å gå inn i hypnosetilstanden, som oppleves som en avgrenset og oppmerksom bevissthetstilstand, reduserer vi stress umiddelbart. Det skaper dessuten bedre balanse i livet ved at vi kommer i kontakt med de tingene som faktisk betyr noe for oss, slik at vi kan fokusere på disse og ikke på ting som egentlig ikke gir oss det vi ønsker.

 

Stressmestring for å hindre hjerteinnfarkt

Stress kan lede til betennelser i kroppen, også i blodårene. Dette kan igjen føre til hjerte- og karsykdommer. Det er derfor en meget god ide å lære seg å mestre stress.

En artikkelen på NRK forteller: Forskere har lenge visst at stress kan føre til hjerteinfarkt. Nøyaktig hvordan, har vært et mysterium. Helt til nå… Forskningen viser at de med høyere aktivitet i amygdala hadde en større sannsynlighet for å utvikle hjerte- og karsykdommer raskere enn andre… Amygdala det området av hjernen som behandler følelser, spesielt knyttet til frykt og glede. Forskerne mener at signaler fra dette området får benmargen til å produsere flere hvite blodlegemer, som igjen gjør at blodårene blir betente. Dette kan da føre til hjerteinfarkt, hjertekrampe og slag.

Professor Robert M. Sapolsky beskriver nærmere i sin bok Why Zebras Don’t Get Ulcers på en folkelig måte hvordan stress leder til hjerteinfarkt. Når vi blir stresset øker blodtrykket. Det forhøyede blodtrykket fører til at årene utsettes for slitasje, slik at det oppstår betennelse. Når blodårene leger, mister de sin fleksibilitet og dette fører til at hjertet må pumpe blodet hardere. Dette kan skape ubalanse i hjertet og slite det ut, som igjen kan ende med infarkt. Videre forteller han at det faktisk nå er slik at det ser ut til at  forhøyede CRT-verdier (mål på betennelse i blodårene) kan være en bedre markør for sannsynlighet for hjerteinfarkt enn forhøyede kolesterolverdier. Med andre ord. Det kan være viktigere at vi mestrer stress enn at vi passer på hva vi spiser.

Jeg tillater meg også å nevne en bok om helse jeg leste i ungdommen, skrevet av en inder. Navnet er borte, men jeg husker at han sa at visse typer mennesker som er spesielt følsomme også har en tendens til å få betennelser i kroppen. Dette uten nærmere medisinsk forklaring, men menneskelige observasjoner har også sin verdi.

Ut i fra dette kan vi forstå at mennesker som er mer følsomme, som har en mer aktiv Amygdala, produserer flere hvite blodlegmer, som gir økt betennelse. De er derfor mer utsatt for hjerte- og karsykdommer.

Stressmestring er ikke å være fullstendig rolig i alle situasjoner. Det er helt greit å bli oppskjørtet, men det er viktig å kunne roe oss selv ned og gjøre det regelmessig. Stressmestring begynner derfor med å lære seg å roe ned kropp og sinn. Bare å vite at vi ikke er hjelpeløse, men har mulighet til å roe oss ned reduserer stresset i seg selv. Hvis vi regelmessig bruker bare fem minutter på å redusere stress hver dag vil dette ha en stor innvirkning på våre liv.

Dessverre gjør vi som oftest andre ting for å mestre stress, som å spise eller ikke spise, ta en pille eller rømme i noe annet. Disse tingene hjelper til en viss grad, men ofte er det knyttet ulemper til dem, og de gir heller ingen varig virkning. Riktig stressmestring hjelper oss til å kunne finne ro når som helst, uten at vi trenger noe annet enn det vi er i oss selv.