Kategoriarkiv: I media

Vektreduksjon som en mental endringsprosess

Åshild forteller i en artikkel på nrk.no at hun ville blitt raskere frisk fra fedmen med psykologihjelp. Som hun sier, man kan alltid si at for å håndtere overvekt kan man rett og slett bare spise mindre og trene mer. Det er bare det, at det ikke er så enkelt. For selv om vi i et hvert gitt øyeblikk har et potensial til å gjøre mange valg, så består vår tenkning også stort sett av vanemønstre. De fleste tanker vi tenker i løpet av en dag er bare repetisjoner. Når tankene hele tiden dreier seg om mat sier det seg selv at det lett blir for å bli mye spising.

Det fortelles artikkelen at St. Olavs hospital, Helse Nord-Trøndelag og NTNU samarbeider om et nytt behandlingstilbud for personer som er overvektige eller har fedme som følge av overspising. Haukland sykehus har allerede gitt et terapitilbud for vektreduksjon.

Min erfaring er at det er fire ting som er nødvendige for vellykket vektreduksjon: 1) at vi er ærlige med oss selv, med vår situasjon og hvorfor den er som det er, 2) at vi tar ansvar for denne situasjonen – at vi tar ansvar for oss selv, 3) at vi forplikter oss selv ovenfor oss selv – ikke bare ovenfor våre barn og jobben og 4) at vi utvikler den nødvendige styrken vi trenger for å endre på din mønstrene som gjør at vi er overvektige. Disse tingene peker alle mot nødvendigheten av en mental endringsprosess.

Hvis vi føler at vi ikke har den nødvendige indre styrken for å for eksempel unngå å spise på følelser kan det være vi trenger hjelp. Som regel vil vi oppdage at det å søke hjelp ikke er et nederlag, men åpner oss opp for ny kunnskap og nye muligheter.

Behandling med hypnoterapi kan gi ny forståelse av vår egen situasjon og inspirere oss til å se nye realistiske muligheter for å oppnå den endringen vi ønsker. En slik endring vil ofte innebære at vi begynner å arbeide for å oppnå det vi virkelig ønsker ut av livet.

 

 

Positiv tenkning er vel og bra, men går det en grense?

Det er interessant at Donald Trump har basert sin suksess på positiv tenkning. Selv om vi kanskje ikke ønsker å dra det så langt, så kan det absolutt være noe å lære av dette.

Det negative representerer farer og det kan være gode grunner til å være oppmerksom på dette. Dessverre har negativ tenkning lett for å feste seg. Vi vet alle at det er best å tenke positivt hvis vi ønsker å oppnå noe.

På 1800-tallet oppstod det en trend i USA for positiv tenkning inspirert av østlig filosofi og vestlig kunnskap om hypnose og sinnets påvirkningskraft. Ralph Waldo Emerson, Prentice Mulford og William Walker Atkinson er eksempler på dette. Dette passet sammen med det amerikanske idealet om «The Self Made Man». Teknikken består stort sett av positivt selvsnakk (affirmasjoner).

NRK forteller at Donald Trump tok til seg positiv tenkning fra Norman Vincent Peale, som var familiens prest, og at han har anvendt dette hele livet for å oppnå alt det han har oppnådd.

Før eller siden støter vi imidlertid på problemet med «de andre», som kanskje ikke virker å være like entusiastiske som oss selv for det vi ønsker å oppnå. Spørmålet er om det er en grense for hvor mye vi kan opphøye oss selv til å være den eneste som har rett . Det ser ut til at det går an å ende opp i en situasjon hvor «de andre» automatisk tar feil, med mindre de støtter opp om våre egne mål. Det er ikke sikkert at vi ønsker en slik automatikk i vår egen tenkning.

På den annen side, så har sikkert flere av oss en del å gå på, slik at vi trygt kan tillate oss å fokusere på det positive uten fare for å etablere en skare vi hele tiden må krige med. Så la Trump vise vei, i hvert fall en del av veien, og la oss skape noen positive tanker i hverdagen.

Visualisering av vårt fremtidige jeg

Innenfor hypnosebehandling er det en kjent sak at det er viktig å visualisere sitt fremtidige jeg oppnå det vi ønsker. Jeg fokuserer alltid på dette med mine klienter. En artikkel i BBC tar for seg dette temaet basert på en forskningsstudie og anbefaler at vi ser oss selv både i første person (som om vi selv opplever det) og i tredje person (som at vi ser oss selv oppleve det).

På mange måter må vi alltid velge mellom kortsiktige og langsiktige konsekvenser. Ofte kan det synes lettere å velge umiddelbar tilfredsstillelse. Når vi derimot har en god forankring i vår opplevelse av vårt fremtidige jeg, blir det enklere å fokusere på våre langsiktige mål. Når vi har en følelsesmessig forståelse for det vi trenger å gjøre for å oppnå våre mål blir det lettere. For til syvende og sist er det følelsene vi handler på.

Get Out (and get hypnosis right)

Litt artig hver gang hypnose dukker opp på lerretet, men som vanlig blir det en del forvrengning.

Jeg var nylig å så på «Get Out» på kino. Den handler om en svart amerikaner med en hvit kjæreste. De drar hjem til hennes foreldre. Der opplever han snart en uhyggelig stemning som utvikler seg. Det som var nytt var at hovedpersonen, «The Good Guy», og hans «Best Man» var svart. De hvite var sykelige eller onde. Ellers var vel ikke plottet så veldig originalt, egentlig, men en bra film, mye båret av skuespillerprestasjonen til Daniel Kaluuya.

Filmen presenterte hypnose. Det er jo alltid artig når filmer gjør det, for film er jo i seg selv et godt eksempel på en hypnotisk opplevelse. Ulempen er bare at det ofte blir feil fordi man ønsker å lage dramatisk underholding. I dette tilfellet ønsket man å skape en forestilling om at man viljeløst kan bli dratt ned i en «sunken state», som det ble sagt, en slags indre tilstand uten annen kontakt med omverdenen enn et lite vindu. Sannheten er at det kreves øvelse og vilje til å oppleve en slik dyp, indre tilstand. I virkeligheten er en slik tilstand er på ingen måte ubehagelig, den er rolig, avslappet og helhetlig. Filmen presenterte også røykeslutt med hypnose hvor man anvendte aversjonsterapi. Ren aversjonsterapi, dvs. skremselspropaganda, er nå en utdatert behandlingsform som har en begrenset varighet. Også når det gjelder å bli røykfri er man avhengig av at pasienten virkelig ønsker det. For å bli røykfri må man klargjøre sine indre motiver og beslutte seg om å holde fast ved disse fra nå av og framover.

I hele menneskehetens historie har det aldri vært noen som har blitt tvunget inn i eller ikke har kommet ut av hypnose. Allikevel er det klart at hypnose er en tilstand av fokusert oppmerksomhet hvor vi også er mer åpne for forslag. For å etablere denne tilstanden må man ha tillit.

Når man først er i hypnose er det heller ikke slik at noen har kontroll over oss. Tvert i mot blir vi, når vi er hypnotisert, meget oppmerksom på intensjonen til den som hypnotiserer. Kanskje nettopp fordi vi blir mer åpen for signaler. Den generelle oppfatningen er at man ikke kan tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil.

Når det er sagt, så har vi på den annen side i dag mange eksempler på mennesker som rekrutterer folk til å gjøre ekstreme handlinger. Disse handlingen rettferdiggjøres ved å etablere en ny virkelighetsoppfatning gjennom påvirkning over tid. Det kommer som regel fram at mennesker som har blitt overtalt til å utføre slike handlinger har vært ustabile i utgangspunktet.

 

Analyse av hypnose brukt i kronisk smertebehandling

Nyere forskning viser at man er i stand til å måle virkningen av å behandle kroniske smerter med hypnose. Samtidig mangler man fremdeles en god definisjon på hva hypnose er og hvordan enkeltdeler av hypnose funger hver for seg og i sammen. Dette gjør det vanskelig å analysere hypnosens virkning. Jeg kommenterer artikkelen og kommer med alternative forslag på hvordan hypnose kan defineres og forstås. Samtidig slår jeg et slag for hypnoanalyse.

I de senere år har de kommet mange medisinske studier på virkningen av hypnose. Årsaken er en lettere tilgang på PET- og fMRI-maskiner. Dette gjør det mulig å lage vitenskapelige studier hvor det kan gjennomføres objektive målinger av hypnosens virkning på forskjellige deler av hjernen.

Jensen og Patterson (2014) gir en imponerende oversikt over forskning på behandling av kroniske smerter ved hjelp av hypnose.  Det pekes blant annet på at man nå har klart å vise at hypnotisk analgesi (redusert smertefølelse) kan påvises gjennom nevrofysiologiske målinger.

Innledningsvis henvises det til en definisjon av hypnose av Kihlstrom (1985, s 385) som: «En sosial interaksjon, hvor den ene personen, kalt subjektet, reagerer på forslag gitt av en annen person, kalt hypnotisøren, for å oppleve en endring av oppfattelse, hukommelse og frivillige handlinger.»

Det er egentlig ikke noe galt med en slik definisjon, selv om den bare er en beskrivelse av rollene til terapeut og pasient. Det kunne også vært en definisjon på en vilkårlig form for terapi ved å bytte ut «hypnotisøren». En ulempe med definisjonen er at den ikke dekker selvhypnose, som også er hypnose. Den definerer også hypnose som en ensrettet prosess. I en mer moderne form er hypnose toveiskommunikasjon. I moderne hypnose er det riktigere å si at terapeuten veileder pasienten inn i hypnosetilstanden. Man kan enten veilede pasienten ved å først gå inn i hypnosetilstanden selv, man kan gjøre det sammen eller man kan gå inn i hypnosetilstanden etter klienten.

Men la oss gå forbi denne definisjonen og se på hva selve hypnosetilstanden kan være. Litt ut i artikkelen diskuteres det to forskjellige modeller for hva hypnose faktisk er, dvs. hva som er hypnosetilstanden. Den ene kalles den dissosiative modellen, den andre kalles den sosio-kognitive modellen.

Den dissosiative modellen legger vekt på den fokuserte oppmerksomheten man opplever i hypnose, at man går inn i en sinnstilstand som er oppmerksom, men også avgrenset. Den «sosiokognitive» modellen sier at det ikke er nødvendig å forstå hypnose som en endret sinnstilstand, at man isteden kan forstå hypnose gjennom begreper man bruker for å forklare all menneskelig oppførsel. Begreper som motivasjon, forventning, sosiale signaler i gitte omgivelser og inntagelse av roller.

Som min subjektive oppfatning kan jeg si at problemet er at man forsøker å beskrive noe som egentlig er ganske enkelt med bruk av komplekse begrepsapparater. Når du forstår at du opplever hypnosetilstanden så vil du bare smile av slike funderinger. Det føles i hvert fall ikke som at det er nødvendig å avklare hvilken modell som er riktig for å oppleve hypnosetilstanden. Det er rimelig å anta at forfatterne med sitt store engasjement for hypnose i medisinsk behandling selv er kjent med hypnosetilstanden, men det er jo problematisk å bruke subjektive beskrivelser av hypnose for å definere hva hypnose er i vitenskapelige artikler. Når vi leser vitenskapelige artikler så er det også slik at det ikke akkurat setter oss i kontakt med hypnosetilstanden. Vi fjerner oss på en måte fra det vi kanskje ønsker å forstå, hypnosetilstanden, samtidig som vi selvfølgelig tilegner oss verdifulle, målbare observasjoner om virkningen av hypnose.

Jeg definerer som regel hypnosetilstanden til å være en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Jeg pleier også å peke på hypnosetilstanden som en kreativ kilde til ny innsikt, som vi kan bruke på forskjellige områder i livet. Vi kan for anledningen kombinere disse løse definisjonene med å si at hypnosetilstanden er en fokusert og kreativ sinnstilstand. En slik definisjon kan dekke begge modellene over. Den peker også mot flytsone-begrepet, som hypnose også kan sammenlignes med.

Hypnosetilstanden er fokusert fordi den er en oppmerksom sinnstilstand uten at de vanlige automatiske tankene romsterer i samme grad. Dette tilsvarer den dissosiative modellen. For hypnosetilstanden er en tilstand hvor vi ikke lenger er så på vakt. På den måten er den uvanlig. For i de fleste situasjoner i livet må vi faktisk være på vakt. På vakt for å samhandle med andre på meningsfulle måter i sosiale sammenhenger, eller på vakt for å ta vare på oss selv, som når vi beveger oss i trafikken. I hypnosetilstanden tillater vi derimot oss selv til å være mer frie fra å bli styrt av våre vanlige innarbeidede mønstre og tankebaner. I hypnosetilstanden velger vi å ikke være så på tå hev.

Dette skaper rom for større frihet og kreativitet. Hypnosetilstanden blir derfor kreativ og vi kan se ting på nye måter og oppleve ny følelesmessig innsikt. Dette gir oss ny motivasjon til å handle annerledes i møte med omverdenen, utenfor hypnosetilstanden. Dette er den sosiokognitive modellen. For hva ville egentlig poenget med det hele være hvis det ikke gav oss noen virkning annet enn det vi opplever der og da?

Så en ny måte å se dette på er kanskje at begge modellene, både den dissosiative og den sosiokognitive, er gyldige – at de er to sider av samme sak. Det er imidlertid viktig å huske at vi kan aldri kan forstå hypnosetilstanden gjennom reduktiv analyse.  Vi må rett og slett venne oss til den for å forstå den, selv om dette kanskje ikke vil hjelpe oss til å definere den på en bedre måte. Tenk deg bare å skulle definere smaken av sjokolade i en vitenskapelig artikkel! For å forstå smaken av sjokolade må vi ta en bit. Vi behøver ikke å spise hele sjokoladen, men vi er nødt til å smake.

I oppsummeringen sies det at det fremdeles ikke er etablert en felles definisjon på hva hypnose faktisk er og at det fremdeles er uklart hvordan de forskjellige delkomponentene av hypnose fungerer, hver for seg og i sammen. Dette er delkomponenter som avslapning, fokusert oppmerksomhet og visualisering. I mangel av en reduktiv forståelse av hypnose foreslår artikkelforfatterne at man bør bruke en mengde forslag for å øke sannsynligheten for at noen av dem vil virke ved å påvirke forskjellige områder i hjernen. Det er ikke noe galt idet, og dette er for så vidt også en velkjent metode i seg selv, og det kan hende at dette er den beste metoden for å indusere analgesi, pøse på med forslag for å si det sånn, men det blir litt som å skyte spurv med en Gatling Gun (gammeldags maskingevær).

Hypnoanalyse

De metodene som det prates om i artikkelen kan minne litt om den mer tradisjonelle, autoritære formen for hypnose som ble anvendt på begynnelsen av forrige århundre. På 1950-tallet begynte  imidlertid Elman med hypnoanalyse for å finne årsaken til negative mønstre. Grunntanken hans var at når man forstod hvorfor man gjorde som man gjorde, så ville man få en mulighet til å rette på det. Hypnoanalyse ble senere videreutviklet av Gil Boyne og andre og er i dag et avansert verktøy for å forstå og påvirke ubevisste prosesser. Jeg ønsker å nevne hypnoanalyse for å belyse det i seg selv, ikke for å hevde at hypnoanalyse er mer effektivt for den type smertebehandling som diskuteres i artikkelen.

Hypnoanalyse bruker pasientens egen intuitive kreativitet for å skape et rammeverk for terapi som utføres for at pasienten skal oppleve indre forløsningen for å endre uønskede mønstre. Hypnoanalyse er således en mer målrettet og helhetlig form for behandling. Min erfaring er at fordelen med hypnoanalyse er den først og fremst kan produsere bedre resultater på kortere tid. Dette kan være en løsning på kostnadsproblemet knyttet til bruk av tradisjonell hypnoterapi i medisinsk behandling, hvor man behøver flere timer terapi.

Men hvis man i tillegg til den problematiske analysen av nevnte delkomponenter som avslapning, fokusert oppmerksomhet og visualisering også skal bringe inn størrelser som «intuitiv kreativitet» blir analyse nærmest umulig om ikke det var det fra før. Videre er hypnoanalyse basert på dialog med pasienten, noe som også vil vanskeliggjøre dette.

Selv om det er utfordringer med å måle studier på bevissthet generelt, og hypnose spesielt, så viser artikkelen til at dette i dag gjøres i stor grad. De fleste av studiene begrenser seg imidlertid til forskjellige former for skriptbasert hypnose. Selv om skriptene selvfølgelig kan være avanserte og virkningsfulle alá arbeidet til Erickson, så mangler det en interaksjon som tar med pasientens kreative bidrag inn i prosessen. Jeg tror imidlertid at man etterhvert også vil ønske å måle virkningen av mer moderne hypnosemetoder som hypnoanalyse.

Referanser

  • Jensen, M. P., Patterson, D. R. (2014). Hypnotic Approaches for Chronic Pain Management, American Psychologist. February-March, 2014.

  • Kihlstrom, J. F. (1985). Hypnosis. Annual Review of Psychology, 36, 385–418. doi:10.1146/annurev.ps.36.020185.002125.

Nyttårsforsetter og utsettelse av oppgaver

Det er en god ide å bruke hypnoterapi for å unngå å utsette de tingene vi ønsker å gjøre.

De fleste av oss har erfart å gjøre nyttårsforsetter eller planlagt  oppgaver som har blitt utsatt, «Ånden er villig, men kjødet er skrøplig», som det heter. En artikkel i BBC kom med noen forslag om hvordan vi lettere kan få gjort det vi ønsker å gjøre. Disse er oppsummert som:

  1. Praktisere teknikker for oppmerksomhet og meditasjon for å få kontroll over negative tanker.
  2. Bryte opp oppgaver i klare og håndterlige trinn.
  3. Ikke straffe oss selv for utsettelse.
  4. Bygge på de gode vanene du allerede har.
  5. Komme i kontakt med ditt «fremtidige selv».
  6. Finne ut hvorfor du er opptatt av det du gjør.

Artikkelen peker videre på at det er viktig å få en bedre følelsesmessig forståelse av oss selv, heller enn bare å anvende teknikker for å bli mere effektive.

Hypnoterapi er kan hjelpe på alle disse områdene, spesielt med å utvikle oppmerksomhet og meditasjon for å komme i kontakt med vårt «fremtidige selv». Det føles bedre å gjøre handlinger som blir gaver til vårt fremtidige selv. Når vi har en dyp forståelse av hvorfor vi faktisk ønsker å gjøre det vi vil, blir vår motivasjon mye sterkere og mer naturlig.

Hypnoterapi som en middelvei mellom adferdsterapi og psykoanalyse

Følgende artikkel i The Guardien slår et slag for Freuds psykoanalyse til fordel for kognitiv adferdsterapi (CBT).

Til fordel for psykoanalyse sies det at problemet med kognitiv terapi er at den forsøker å identifisere tankefeil og konfrontere disse. Tanken om at vi bare kan tenke oss selv til å bli bedre har naturlig nok visse begrensninger.

Til fordel for kognitiv terapi kan man hevde at man kan gå langt dypere enn bare å identifisere overfladiske tankefeil, man kan også se på ting som «jeg er ikke bra nok».

Vi kan si at psykoanalyse handler om se på dypere følelser og indre opplevelse uten konfrontasjon, mens kognitiv terapi fokuserer på å konfrontere feilaktige forestillinger og tankemønstre.

Det er selvfølgelig en god ide å passe inn med de forestillinger og tankemønstre som fungerer i den kultur og tid som vi lever i. Det er også en god ide å tillate seg å komme i kontakt med og akseptere vår indre virkelighet og følelser.

På mange måter ligger hypnoterapi i området mellom kognitiv terapi og psykoanalyse. Hypnoterapi er praktisk rettet mot å oppnå ønsker og mål for en bedre tilværelse, samtidig retter den kontakt mot vår indre forestillingsverden. For det er når våre handlinger drives av et dypere ønske at vi får de beste resultatene.

Artikkel i BBC NEWS som viser at hypnose kan måles i hjernen

En studie viser at avslapning ikke er avgjørende for å gå inn i hypnose og at det ser ut til at hypnose slår av dagdrømmer funksjonen.

En artikkel i BBC News henviser til en studie ved Hull universitet som viser at virkningen av hypnose kan måles med hjerneskanner. Studien viser også at avslapning ikke er kritisk for å gå inn i hypnose. Det foreslås at hypnose fungerer ved at dagdrømming-nettverket i hjernen slås av, slik at man får mer ressurser til å fokusere på det man skal.

Når man skal veilede noen inn i hypnose bruker man ofte avslapning som virkemiddel. Selve hypnosen ligger egentlig i å velge å følge det forslaget som gis. Når vi følger forslaget om å slappe av, kjenner vi at vi slapper av. Og denne avslapningen oppleves som fascinerende. Men vi sitter ikke ganske enkelt og slapper av og dagdrømmer. Vi er isteden i flytsonen og gjør et arbeid for at vi skal oppnå det vi ønsker.

Som studien viser er det ikke nødvendig å bruke avslapning. Man kan også bruke dans eller musikk. En ungdom (eller ikke fullt så ung, siden jeg også har forsøkt) som går på et trance-party går også inn i transe. Musikere opplever å gå inn i transe. I Facebook-filmen snakket de om å være «in the zone» – det vil si at de sitter å programmerer fokusert med mye støy rundt seg. Vi opplever alle å være i en slik flytsone til tider.

Studieleder Dr William McGeown peker videre på at studien gav ubalanserte resultater fordi deltagere var mottakelige i varierende grad. Når man snakker om hypnose snakker man ofte om mottakelighet. Det er sant at noen som regel er mer mottakelige enn andre, men det kommer an på situasjonen. En person som er komfortabel med å følge forslagene til en psykolog vil være mottakelig, en person som ikke er det vil ikke være mottakelig. Poenget er at vi alle er mottakelige for forslag som gis oss i varierende grad, avhengig av hvem som gir dem til oss. Det virker ikke alltid som slike studier tar hensyn til dette.

Kilde: BBC NEWS | Health | Hypnosis has ‘real’ brain effect

Medisinsk sopptur – Aftenposten

Jeg setter spørsmålstegn om bruk av fleinsopp for å gi oss bedre mental helse, slik det opplyses om i artikkelen i Aftenposten.

Det er forståelig at det er besnærende at en pille kan gjøre oss friske. Det er jo det enkleste av alt. Og jeg er enig i at endrede bevissthetstilstander kan ha en gunstig virkning. Både for å endre uvaner som røyking og redusere angst knyttet til sykdom. Det er bare det at for at ting skal ha noen verdi så må man gjøre en viss anstrengelse.

Det virker dumt at man har glemt alle ulempene ved denne type behandling. Det er sant at en slik bruk av rusmidler kan hjelpe til med å løse opp forstenede forestillinger om at ting er slik eller sånn, men selv om vi nå har forstått at bruk av rusmidler i visse tilfeller kan oppleves som en snarvei til innsikt i ubevisste prosesser, så fører det med seg åpenbare ulemper.

Jeg har allikevel håp om at dette kan spore til en økt interesse for transearbeid. Transearbeid er riktignok ikke like enkelt som å ta en pille, man trenger ekspertise og må være villig til å gjøre en viss innsats.

Jeg kan forstå at folk bruker rusmidler for å oppnå en endret sinnstilstand. Jeg kan også forstå at folk kan være usikre på om de kan lære seg å gå inn i transe ved hjelpe av hypnose. Men med all informasjon vi har om å de negative virkningene av å bruke rusmidler er det fullstendig ulogisk at man skal bruke rusmidler heller enn å lære å gå inn i meditasjonstilstanden, som egentlig er hva hypnose er.

Frode Thuen: Når du er forelsket i en annen

Det er bra at vi er i stand til å la oss fascinere av fler enn en person. Dette kan lede oss til å bli inspirert til å gjøre ting som vi ellers ikke ville gjort. Jeg mener positive ting, altså, til nytte for oss selv og andre.

Men noen ganger tolker vi vår fascinasjon som en forelskelse i en annen person og begynner å fantasere om intime situasjoner og forestiller oss både det ene og det andre.

Dette skaper et rom vi må holde hemmelig for partneren. Gradvis fylles dette rommet med økende skam. Dette gir smerte og før eller siden skylder vi på vår partner, for eksempel «Han/hun gir meg ikke det jeg trenger».

Hvis vi skal unngå denne prosessen må vi være oppmerksomme på det som foregår i vår eget sinn. Vi må forstå hva vi gjør når vi tillater slike fantasier å utvikle seg. Personen i artikkelen virker jo for så vidt å være på god vei ved å erkjenne de faktiske forhold.

Thuen nevner at det er som en avhengighet. Det finnes jo «Sex and Love Addicts Anonymous«, som er et tolvtrinnsprogram alá Anonyme Alkoholikere, men jeg har hørt terskelen skal være høy for å ta seg inn på slike møter.

Kilde: Frode Thuen: Når du er forelsket i en annen