Istedenfor å bare håpe det beste er det bedre å legge en plan for det vi ønsker å oppnå. Og det er ofte til det beste.

Det hender vi er bekymrede for hvordan ting vil gå. La oss for eksempel si at vi skal ha et møte på jobben for å vurdere et prosjekt eller med ekstern deltagelse og så er det ikke rom for eller anledning til å samrå oss selv internt så godt vi skulle ha ønsket før møtet. Da kan vi fort bli bekymret for hvordan møtet vil utarte seg.

Hvis vi er usikre på hvordan ting vil gå må vi forberede oss. Hvis vi bare håper at ting vil gå bra, så gjør det gjerne ikke det. Erfarne ringrever i arbeidslivet legger en plan for hvordan møtet vil gå. Har man nok makt kan man selvfølgelig trumfe egne synspunkter igjennom, og det fungerer kanskje der og da, men er selvfølgelig ikke den beste motivasjonen for videre gjennomføring.

For at vi skal være motivert for den beslutning som tas må vi føle at vi har deltatt. Disse erfarne ringrevene vet dette og legger opp et løp som gjør at alle for deltatt, men det hele skjer på en måte som gjør at de får igjennom det de ønsker. Det kan selvfølgelig grense til manipulasjon, men hvis det gjør det, så får det motsatt virkning.

Ofte er det som skal til at man legger opp til at de forskjellige deltar med sin kompetanse på en positiv måte, i den grad de har ressurser til det, heller enn å bruke sin kløkt til å kritisere andre. Når vi forstår at vi skal legge fram noe for vår egen del skjerper vi oss og det blir ikke så om å gjøre å kritisere andre.

Det er ikke alle som er villige til å legge en plan for å få et konstruktivt resultat. Derfor bør vi tillate oss selv å gjøre det. Men så kan det hende at ting ikke går akkurat som vi hadde tenkt. Det må vi tåle. Da har vi jo lært noe.

For noen av oss kan det være en utfordring å gire ned og ta en pause. Det er imidlertid en god ide å gjøre dette før det blir full togstans.

For en del av oss er det en utfordring å ikke gjøre noe. Så lenge vi har et mål eller et prosjekt eller hva det nå er, så går alt på skinner. Men når toget stopper kommer ubehaget. En slags snikende følelse av at vi egentlig ikke kan ta oss tid til denne pausen, at vi isteden burde bruke livet mer effektivt for å oppnå det vi ønsker.

Ofte gir vi bare mer gass for å komme raskere i mål med hva det nå enn er, slik at vi engang i framtiden kan lene oss tilbake og slappe av. Det er ikke sjelden det ender med full togstans. Da kan det ta tid å komme i gang igjen.

Det vi trenger er å lære, er å gjøre ting vi liker, uten at vi får dårlig samvittighet eller tenke at vi burde gjøre noe annet. Bare rett og slett følge en positivt innfall som tar oss mot noe vi liker å oppleve. Mange av oss er nødt til å trene på dette. Gradvis blir vi flinkere.

For vi vet at livet er akkurat nå, hele tiden. Det er dagene vi lever som er livet. Ikke målene som vi så mot og ønsket å oppnå. Men det holder ikke å vite det, vi må handle deretter.

For å bremse toget kan det være vi må kjenne på en viss smerte. En smerte av å oppgi jakten mot målet vi forestilte oss ville løse alle våre problemer. Smerten er erkjennelsen av at målet er en illusjon, men når vi kan akseptere at målet ikke var noe annet enn en forestilling så blir ikke smerten noe annet heller. Da kan vi være som vi er, og vi kan ta en velfortjent pause og se oss om. Kanskje det er noe interessant akkurat der vi er?

Så kan det være at vi etter en stund ønsker å fyre opp dampkjelen igjen, på vei mot nye illusoriske horisonter. God tur!

Den enkleste måten å ha det bra på arbeidsplassen er ganske enkelt å ikke snakke negativt om andre. Det er egentlig ikke nødvendig å gjøre masse positive greier.

På en arbeidsplass er det ofte ting vi syns er bra og ting vi syns kunne vært bedre. På grunn av sabeltanntigereffekten er det lettere å legge merke til det negative. Det som opptar oss er også gjerne det vi snakker om. Dette er velkjent.

Det er også velkjent at hvis vi deltar i samtaler som går ut på å snakke negativt om andre, så leder det til dårlig stemning. Det begynner som regel med å snakke negativt om andre utenfor arbeidsplassen, hvem som helst egentlig. Deretter dreier det seg gjerne mot folk på arbeidsplassen, som oftest ledere eller folk som ikke er til stede.

Det er faktisk ikke så lett å være leder. Det er mange som har meninger om hvordan en skal gjøre jobben. Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Så ingen leder kan være en perfekt leder for alle.

Men uansett hvor bra ledelsen eller kollegaer er for oss eller ikke, så hjelper det oss ikke å lufte negative tanker om dem med andre. Det sier seg selv, det blir bare mer negativitet. Til slutt tror vi på denne  negativiteten og begynner å grue oss for å gå på jobben. Det er jo ikke det vi vil.

Hvis det er noen som opplever konflikter på arbeidsplassen, så kan det være vi ønsker å hjelpe dem. Det kan være at vi kan det, hvis dialogen blir konstruktiv. Men det kan også være at vi gjør oss selv til søppelbøtte for masse negative tanker. Det blir vi jo bare fylt av masse negativitet selv.

Det er faktisk meget enkelt å ordne opp i dette. Det er ganske enkelt å ikke delta i samtaler hvor man prater negativt om andre. Og selvfølgelig la vær å gjøre det selv. Målet er ikke å få andre til å slutte å snakke negativt om kolleger, inkludert oss selv. Målet er å få dem til å slutte å snakke negativt om kolleger til oss. Og det er enkelt. Når de ikke får noen respons, så gidder de snart ikke bruke energi på å gjøre det heller.

Det er mye bedre å se på en arbeidsplass som det det er; en plass hvor vi arbeider for å få penger. Når vi isteden fokuseres på det vi skal gjøre blir alt mye bedre. Det er ikke nødvendig å ofre seg for fellesskapet. Det er ikke nødvendig å være med på å arrangere alt mulig eller ta på seg mange verv. Det eneste som egentlig er nødvendig for å få det bra på arbeidsplassen er å ikke snakke negativt om andre. Det er så enkelt. Det er ikke nødvendig å anstrenge seg, egentlig bare gjøre mindre, unngå snakket.