Sykdom og uheldige omstendigheter kan være en god anledning til å meditere.

Siden jeg har fått meg en kraftig forkjølelse tenkte jeg jeg skulle benytte anledning til å si litt om transe og sykdom. Jeg er ikke spesielt tøff når det gjelder å være syk. Når jeg er syk, så er jeg syk, og prøver ikke å late som noe annet. Mange er mye tøffere enn meg.

For en god stund siden, engang jeg hadde influensa, og da er man jo ganske syk, fikk jeg det for meg at jeg skulle forsøkte å meditere. I begynnelsen ble det mer ubehagelig fordi jeg ble mer oppmerksom på ubehaget. Den fysiske verkingen i kroppen og det mentale ubehaget av flere forstyrrende tanker enn normalt, som følge av feberen.

Så, siden jeg sitter her og er litt tufs akkurat nå, tenkte jeg at jeg skulle forsøke å beskrive min umiddelbare opplevelse av å meditere og gå inn i transe ved sykdom. Så her er noen observasjoner.

Det tar lenger tid å gå inn i transe. Normalt holder det at jeg teller meg selv ned fra 10 og ned til 1. Nå må jeg gjøre det mange ganger.

Jeg kjenner på motstand på å erkjenne hvordan ting faktisk er. Jeg har mer lyst til å flykte. For eksempel lese på Facebook eller spise noe søtt. Disse tingene har jeg for så vidt allerede gjort en del. Jeg er flink til å overbevise meg selv om at is er bra for sår hals, selv om jeg det bare er sukker og fett og jeg vet at virkningen er begrenset.

Så jeg fortsatte, istedenfor å distrahere meg selv, og ganske snart var igjen tilbake til her og nå-opplevelsen under nivået av daglige bekymringer. Pusten begynte å roe seg ned. Og selv om halsen var sår, så gjorde det ikke så mye. Jeg følte at jeg kunne slappe av akkurat her og nå.

Etter meditasjonen la jeg med ned og slappet av en stund. Jeg sovnet og drømte at jeg kjørte motorcross. Dro på hjulet og greier, rett mot dama. He, he. Da jeg våknet noen minutter senere følte jeg meg bedre og mer utvilt.

I det store og hele minner det å meditere ved sykdom litt på å meditere i badstu. Når jeg mediterer i badstu kjenner jeg først på kroppens reaksjon på at det jo er altfor varmt. Det er jo helt unormalt for kroppen å ha det så varmt. Men etter hvert går det greit det også. Men det er greit å gi seg når det føles nok. Siden jeg er livredd for at noen skal tro at jeg er en pingle, skyndter jeg meg å se at det selvfølgelig ikke er noe problem for meg å sitte i en badstu, jeg liker jo det etter treninga, men saken er å lytte til kroppen.

Så dette er mine erfaringer. Kanskje jeg også klarer å meditere hvis jeg skulle være så uheldig å havne i helvetet? OBS alle høyere makter! Kun en teit spøk! Jeg har feber!

Det er ikke så lett å tenke seg hvordan noe er som man ikke har opplevd. Du har kanskje hørt om kongen som, for å more seg, spurte fem blinde menn om å berøre en elefant og beskrive hva det var. Den ene kjente på snabelen og sa at det var en slange, den andre på øret og sa at det var som en svær vifte, den tredje på kroppen og sa at det var som en vegg, den fjerde på et ben og sa at det var som en tømmerstokk og den femte på halen og sa at det var som en pisk. Slik fikk kongen seg en god latter. Historien er omtrent slik.

Det hender jeg også får meg en latter når jeg har trodd at en ting er på èn måte, men så viser det seg at det er på en annen måte. Som regel er det ting jeg ikke har erfaring med, steder jeg ikke har vært eller personer jeg ikke har møtt. I et større perspektiv så gjelder jo dette faktisk hele framtiden, livet jeg enda ikke har opplevd. Jeg kan derfor se fram til å le mye.

Da jeg begynte å meditere for snart 20 år siden kan jeg huske at jeg var usikker på hva jeg ville møte av opplevelser i meg selv. Etterhvert kom meditasjonen mer naturlig, men jeg følte at jeg mangler noe, spesielt en evne til å slappe mer av og kjenne på behagelige følelser. Jeg hadde hørt at det var mulig å oppleve svær gode følelser i meditasjon, må innrømme at jeg alltid har likt det, og det gjorde meg litt trist at jeg ikke fikk det til. Som oftest ble meditasjon en nogenlunde avslapning med med tankesurr og ryggvondt i tillegg, selv om det også kunne være en dyp tilstand, fjernt fra samfunnets kjas og mas. Det var helt ok, men jeg savnet å oppleve en behagelig sinntilstand mer direkte knyttet til mine umiddelbare omgivelser.

Jeg hadde vært interessert i hypnose siden jeg så en demonstrasjon på ungdomsklubben på slutten av syttitallet, og senere med Paul McKenna på nittitallet, og i 2011 bestemte jeg meg for å gjøre et inngående studie av hypnose.

Hypnose er ikke på samme måte som meditasjon knyttet til åndelig praksis, slik det er det i Østen. I hypnose får vi en mulighet til å oppleve våre følelser på en direkte og avslappet måte, uten å måtte forholde oss til dogmer. Det er imidlertid nødvendig, som med alt annet vi gjør for oss selv og andre, å ha en god intensjon. Du vet selv om du ønsker det beste for andre og deg selv.

Buddhister som søker oppvåkning sier ofte at oppvåkning er som sjokolade, hvis du ikke har smakt det, så vet du ikke hva det er. Og når du har smakt det, så vil det være vanskelig å forklare smaken for en som ikke har gjort det. Jeg fikk helt klart smaken for transe og har hatt det siden. Hvis du vet hvordan det er, så vet du det. Men hvis ikke, så er det vanskelig å forklare. Jeg skal imidlertid forsøke.

Når vi går inn i transe er det alltid en fase hvor vi gir slipp. I hypnose kalles dette induksjon – at vi gradvis gir slipp på stress og tankesurr og tillater oss selv å synke ned i en behagelig og avslappet tilstand. Det er en følelse av å la seg selv synke nedover. Dette kan sammenlignes med veiledes meditasjon. Hypnose har utviklet seg til å ha en rekke forskjellige metoder for å gjøre dette, tilpasset den enkelte. Det er imidlertid ofte en god ide å gjøre det enkelt og relativt raskt.

Når vi har kommet ned i denne tilstanden kan vi gjøre transearbeid av forskjellige slag, avhengig av hva vi ønsker, eller vi kan bare ta en pause og tillate oss selv å ha det behagelig for en stund. Med jevne mellomrom kan vi så la oss selv synke nedover og fordype transen.

Det er viktig å fortsette å utvikle transeopplevelsen, forsøke nye metoder og eksperimentere. Etter hvert får vi visse type opplevelser og forløsninger som motiverer oss. Men det er viktig å ikke henge fast ved disse og prøve å gjenta dem. For opplevelser er som vannet i elven, de forsvinner for å gi plass til det nye.

Denne kreative transeprosessen må derfor gjøres på en balansert måte, slik at vi ikke higer etter ting eller blir for passive. Med balanse her, mener jeg ikke egentlig at vi sitter urokkelige og upåvirkelige. Det er mer som når vi balanserer en pinne som står oppreist på tuppen av fingeren, vi må hele tiden være i bevegelse. Transe og meditasjon er ikke forstening, det er forløsning, som når isen smelter.

Angst kan fungerer som en drivkraft for å oppnå det vi ønsker eller en illusjon av en trygg tilværelse. Det er en god ide å gi slipp på angsten som drivkraft.

Mange av oss kan oppleve uro i mageregionen. Det er fordi magen faktisk inneholder et nervesenter som kan sies å ha en egen intelligens. Det er derfor stress lett setter seg i dette området.

Etter at jeg var utdannet begynte jeg å arbeide. Jeg arbeidet i gjennomsnitt 10 timer per dag. Etter ca et år fikk jeg problemer med magen og gikk til legen. Han fortalte at jeg hadde fått nervøs tykktarm, en oppblåst og ubehagelig tilstand, og anbefalte meg å jobbe mindre og ta tiden til hjelp.

Etter hvert forstod jeg at jeg arbeidet i et så hektisk miljø og jeg rett og slett burde finne meg et annet arbeid. Etter litt om og men begynte jeg å arbeide som høgskolelektor. Magen var bedre, men stresset hadde nå gått ut i kroppen og jeg slet med betennelser i rygg og knær.

Disse kroppslige fenomenene var egentlig bare symptomer på det jeg tror var den egentlige årsaken. At jeg brukte angst som brensel i det meste jeg satte meg fore. Med en underliggende angst som drivkraft kan man oppnå mange ting, men selvfølgelig, det er ikke å anbefale. Når jeg sier drevet fram av en underliggende angst, så mener jeg ikke at jeg gikk rundt og var redd hele tiden. Det jeg mener er at det var prosesser i meg selv som var basert på angst og at dette gav en energi som jeg brukte for å oppnå mål. Jeg hadde ikke planlagt det slik, jeg antar det bare ble slik etter hvert.

Dette og andre ting motiverte meg til å begynne med meditasjon, yoga og personlig utvikling. Og så kunne jeg begynne på det virkelige arbeidet: Å gi slipp på angsten som drivkraft.

Jeg har siden møtt en del mennesker jeg har hjulpet som jeg kan kunne meg igjen i. Mennesker som drives fram av en underliggende angst. Angsten blir en sinnstilstand vi holder fast ved og ikke vil gi slipp på. Da forsøker jeg å snakke med dem om å vurdere å gi slipp på angsten som drivkraft.

Det er faktisk ikke så enkelt som man skulle tro. Bare det å forstå at man har det krever en god del innsikt. Jeg kan lett falle tilbake i fellen av å tenke at jeg ikke kommer til å oppnå det jeg ønsker, og så la angsten for dette drive meg framover for å oppnå målet. Men jeg kan også gi slipp på den fellen.

Jeg deler min historie med mat, dietter og trening, og veien til et sunt liv, slik det har vært for meg. Det er ikke sikkert din historie er akkurat lik min, men det kan også hende at du vil kjenne deg igjen.

Dette er min historie om mat, følelser og røyk. Dette er mer en beskrivelse av det indre, følelser og tanker, heller enn de ytre tingene. Jeg håper den kan være nyttig for deg som ønsker å redusere vekten eller bli røykfri.

I min barndom husker jeg at min far sa at han ikke var fornøyd før han hadde spist så mye at han lå på sofaen å kjente smerte i magen. Jeg antar at han sprengte sultskalaen. Hvis det skulle være fest, så skulle det bugne av mat. Han ble svært overvektig og hadde store problemer med ryggen. Enkelte dager kunne han ikke gå i det hele tatt, men måtte kles på liggende. I dag forstår jeg at det var en medvirkende årsak til at han valgte å ta sitt eget liv. Måtte han hvile i fred.

Jeg kopierte min far ved å spise svært mye is, spaghetti, risgrøt og vafler. En gang kastet jeg opp riskrem bak huset for å så spise mer. Mest for å forsøke hvordan det var. Da var jeg 10 år. Heldigvis kopierte jeg også hans tidligere treningsiver som barn.

På slutten av tenårene hadde jeg sluttet å trene og var i dårlig form. Jeg bestemte meg for å begynne å trene og leve sunt. Det var en ny giv med nytt land og nye studier. Det ble hard trening og hard diett. Jeg husker at en venn stilte spørsmålstegn ved min harde diett. Jeg kjøpte brett med Cola Light av gangen og drakk et par bokser før jeg skulle spise. Selv om dette selvfølgelig er en dårlig ide, så fungerte det da på et vis. Jeg gikk ned flere kilo. Når dietten sprakk, dyttet jeg i meg mye søtsaker. Da angret jeg, kjente på irrasjonell skam, og kastet det hele opp igjen. Heldigvis utviklet det seg ikke til kronisk bulimi.

Jeg var en del plaget av hodepine når jeg trente og det førte til at jeg etterhvert sluttet å trene. I dag er det lett å forstå at det jeg skulle gjort var å bare trene mindre. Men dengang var det enten på eller av. Kostholdet gled etterhvert ut og det ble mye hamburgere, chips og annen gatekjøkkenmat.

Seks, syv år senere, på begynnelsen av 90-tallet ble jeg oppmerksom på at jeg var i svært dårlig form. Jeg hadde også flere kilo for mye. Jeg kjørte alltid bil dit jeg skulle. Selv om jeg hadde vært i brukbar form som ung, var det nå over 10 år siden jeg hadde trent. Studier og jobb hadde blitt prioritert foran egen helse. Jeg har alltid vært glad i mat, og som regel spiste jeg for mye. Når jeg spiste var det vanskelig å stoppe. Jeg visste liksom ikke når jeg skulle slutte å spise, annet enn å spise opp alt. Det hadde også noe å gjøre med å «spise opp maten din». Jeg tenkte ofte på mat. Jeg led også pga. mye sure oppstøt, som følge av en enda ikke diagnostisert reflux.

Vi fikk en datter i 1993 og jeg merket at jeg var egentlig for sliten til å leke med henne etter jobben. Refluxen gjorde meg også kvalm og svimmel. På en spasertur med min mor ble det klart at hun var i bedre form enn meg. Jeg ble andpusten i en slak oppoverbakke. Jeg led også av muskelbetennelser i ryggen, som følge av manglende trening, dårlig sittestilling og en enda ikke diagnostisert skoliose (skjevhet i ryggsøylen).

I 1996 flyttet vi til Trondheim fordi jeg hadde begynt å studere på nytt. Jeg hadde fått medisiner for refluxen og var begynt å trene. Jeg husker fremdeles smerten i lårene etter den første økten.

Jeg hadde mye halsbetennelse og bestemte meg for å slutte å røyke. Det gikk for så vidt greit å slutte, problemet var bare at jeg begynte igjen. I denne perioden begynte jeg også med yoga og meditasjon. Meditasjonen hjalp meg til å forstå hvordan sinnet mitt fungerte. Etter at jeg hadde vært røykfri en stund fikk jeg de sprøeste tanker om hvorfor jeg skulle ta meg en røyk. Så jeg sluttet og begynte og sluttet igjen. Etter flere måneder på denne måten innså jeg at jeg ganske enkelt ikke bare kunne ta én røyk uten å begynne igjen og siden det har jeg vært helt røykfri. Oppmerksomheten om mine egne tankeprosesser gjorde at at jeg etter hvert så meg selv som som adskilt fra tanker om røyk som kunne dukke opp, og det var ikke lenger så lett å handle på dem. Jeg er virkelig glad for å være røykfri i dag. Det er jo så farlig for helsen. Jeg begynte å røyke i sjetteklasse på barneskolen.

Samtidig begynte jeg å gjøre frivillig arbeid. Dette gav meg mye av det jeg tidligere hadde søkt i personlige prestasjoner. Etterhvert utviklet dette seg til å drive personlig veiledning for andre mennesker.

Samme året flyttet vi fra hverandre og tok ut skilsmisse. Det var en vanskelig tid og det gikk dårlig med treningen. I 1998 tok jeg opp igjen treningen igjen, men når jeg nå ser meg tilbake, så trente jeg ikke nok, kanskje en eller to timer i uka. Jeg trente heller ikke så jeg ble ordentlig sliten.

Jeg hadde ofte dårlig samvittighet for at jeg spiste for mye og følte ubehag ved å ha for mange kilo og i 2000 bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. Jeg satt meg selv på en diett som bestod hovedsakelig av grønnsaker. Min samboer protesterte mot å spise den samme dietten. Den harde dietten resulterte i at jeg gikk ned en del kilo. Men jeg sluttet å trene regelmessig, selv om jeg gikk turer og gjerne tok en oppoverbakke, og kiloene gikk etterhvert på igjen.

Jobben og andre interesser tok igjen overhånd og det ble mye stillesitting. I 2005 fikk jeg diagnostisert skoliosen, fikk oppfølging av den og begynte jeg å trene på et helsestudio på en ordentlig måte dvs. at jeg trener tre ganger i uka slik at jeg blir svett og sliten.

På en reise i Østen i 2007 ble jeg syk i flere uker og mistet mange kilo. Det var litt dumt, men etter at jeg ble frisk ble jeg også klar over at det var slik jeg ønsket å være. Slank. Da jeg kom tilbake begynte jeg å fokusere mer på å ha et balansert kosthold. Jeg begynte å finne gode alternativer på godteri, som litt mørk sjokolade og nøtter. Jeg begynte også å legge mer merke til når jeg var mett og unngå å overspise. Jeg begynte å komme i kontakt med metthetsfølelsen.

I dag har jeg god kontroll på vekten og matinntaket. Men det krever at jeg er påpasselig med hva jeg spiser og at jeg er villig til å komme meg over den første dørstokkmila for å gå på trening. Det er viktig for meg å akseptere at mat er noe jeg kanskje alltid vil ha et utfordrende forhold til. Ved å være oppmerksom på min tendens til å overspise får jeg også frihet fra å hele tiden tenke på mat.

Jeg ønsker å være i best mulig form etterhvert som jeg blir eldre. Jeg trives også mye bedre når jeg føler meg sprek. Det er deilig at buksa ikke lenger glir ned foran magen. Jeg setter pris på å gå opp en bakke i rask gange.

Det hender at trening også gir skader, men jeg fortsetter å trene på de måtene jeg kan. For noen år siden fikk jeg en betennelse i albuene som satt i i flere måneder. Men jeg fortsatte allikevel å trene ben, mage og rygg. Det er jeg stolt av. Tidligere har jeg hatt en tendens til å gi meg når jeg opplevde problemer som vanskeliggjorde treningen, som for eksempel hodepinen jeg fortalte om.