For å dekke vårt ønske om ære og berømmelse er det kanskje bedre å øke vår egenverd ved å lære.

Det er en god følelse å gå inn i et rom med venner og vite at de kjenner deg og setter pris på deg for den du er og det du har gjort. Vi kan føle oss oppløftet i vårt møte med dem og måten de ser på oss. Vi ønsker å bli sett. Det gjør at vi føler oss ønsket som gode mennesker.

Når vi går inn i et rom med mennesker vi ikke kjenner er det en annen sak. Vi blir ikke lagt merke til, annet enn at kanskje noen et øyeblikk lurer på hvem vi er. Hvis vi skal vise noen hvem vi er, så må vi faktisk gjøre det, gå bort å snakke med noen, lytte på dem og gi av oss selv. Når vi ikke blir sett er det lett å føle at vi ikke har særlig verdi.

Det er selvfølgelig viktig å ha gode venner. Når vi er unge kommer dette ganske automatisk fordi vi er stuet sammen i skoler og foreninger og lignende. Når vi blir eldre kan mange bli ensomme. Da må vi være aktive for å opprettholde vennekretsen. Enkelte eldre som bosetter seg i Syden kan bli ganske ensomme.

Enkelte mennesker som har fått mye ære og berømmelse, som kjendiser og politikere kan synes at det er vanskelig hvis dette går over og det ikke lenger er slik.

Istedenfor å basere oss på hva andre tenker burde vi heller gjøre vår egen verdivurdering. Det betyr jo ikke at det er feil om andre syns godt om oss. Det må de jo gjerne. På samme måte som de kan være kritiske til oss. Når er kan erkjenne at vi gjør feil vet vi at vi lærer. Det er ikke feilene som definerer oss, men det vi gjør for å lære av dem. Det er det som gir oss verdi, at vi er villige til å lære, til å øke vår egen verdi.

Isteden for å satse på ære burde vi heller satse på lære. Det hender jeg ser mennesker som bruker en god del til på å oppnå ære og berømmelse hos andre. Det hender det går. Men den kan også lett mistes når andre ikke lenger finner oss fascinerende. Det hender også at jeg ser dem begynner å tilegne seg nye kunnskaper og hvordan dette egen selvfølelsen deres.

Så vi kan lære om oss selv og verden og menneskene i den. Ikke for å bli store vismenn, men rett og slett fordi vi vet at det gir oss virkelig verdi. Kunnskap som vi har tilegnet oss er vår egen. Vi kan dele den med andre. Da får vi mer tilbake. Vi kan se på oss selv og ære oss selv i våre anstrengelser av å forstå de tingene vi ikke forstår.

Vi kan bli lurt av vår tendens til å tenke fort gjennom tingene for å spare tid. Det kan være lurt å av og til tenke saktere og analysere situasjonen grundig. Eller vi kan tenke dypere, endre vår motivasjon og foreta bedre intuitive valg.

Den første delen av tittelen henspeiler på Kahnemans bok «Thinking Fast and Slow». Kahneman viser at mennesker har en tendens til å bruke uforholdsmessige mye ressurser for å garantere seg mot et gitt tap. Vi har også en tendens til å bruke for mye ressurser på en ørliten sjanse for å oppnå en ønsket gevinst.

Boken er vel verdt å lese, i hvert fall har reklamefolkene gjort det. «Hvis du tar hypnoterapi, så kan jeg garantere at du ikke lenger må handle på negative mønstre som koster deg dyrt» eller «Hvis du bare bare tar én time hypnoterapi, så vil du oppnå en evne til å meditere og roe sinnet. Dette vil kunne gi deg uante muligheter i framtiden.» (Ring 48194292 for å bestille time ;-).

Tendensen til å bruke uforholdsmessige mye ressurser for å sikre oss mot tap kan eksemplifiseres med forsikring, helsekost, trening eller hva vi måtte gjøre for å «sikre oss». Forsikringsbransjens eksistens viser at det er slik. Det typiske eksempelet på at vi er villige til å bruke litt ressurser for å få en ørliten sjans for gevinst er lotto. På samme måte, alle lotterier i verden viser at dette er slik.

Det Kahneman viser er at hvis vi kan kamuflere et salg som å appellere til en av disse tendensen, så er det større sjans for at det vil gå igjennom. Det er nemlig større sjans for at vi gjør det vi tror er riktig, gjennom «Fast thinking», heller enn å analysere situasjonen grundig «Slow thinking». Årsaken til at vi gjøre dette er selvfølgelig at det koster å gjøre «slow thinking», på sikt er vi best tjent med «fast thinking». Evolusjonen har sørget for at det ble slik.

«Fast thinking» betyr egentlig at vi følger følelsene våre. Når vi skal kjøpe noe enkelt, noe som vi liker å dille med, som for eksempel et kamera, kan vi ta oss råd til å studere spesifikasjoner. Da gjør vi «slow thinking». Men vi bruker kanskje lite tid på å bestemme oss for å kjøpe en leilighet. Leilighetskjøpet blir rett og slett for komplekst og vi må anvende våre følelser. Alle eiendomsmeglere vet dette.

For når sant skal sies så bruker vi våre følelser hele tiden når vi skal foreta valg. Det har blitt vist at mennesker som ikke greier å kommunisere med følelsene sine ikke greier å foreta valg.

Kahneman tar til orde for å gjøre mer «fast thinking» og det er sikkert en god ide. Det er bare det at hans eksempler er trivielle. Og det må de være for at vi skal kunne analysere dem. Virkeligheten er rett og slett for kompleks til å redusere alt til begreper vi kan sette en kostnad ved.

Så nå til mitt forslag. Vi bør heller gjøre «dyptenkning». Problemet med hurtigtenkning (fast thinking) er at vi forsøker å unngå en smerte. Garanti mot et stort smertetap, som vår bil eller vår helse, eller få en sannsynlighet for å lette smerten noe. Det første er for å fjerne frykt. Det andre er for å få håp.

Disse tingene har også en mørkere side. For eksempel har vi vist at menneskeheten har vært rede til å bruke mye ressurser på å fjerne et problem fullstendig. Dette har skapt store traumer i generasjoner. Terrorisme er ekstremisme er også utslag av denne type tenkning, å bli ferdig med noe en gang for alle.

Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse at dyptenkning er meditasjon. Når vi meditere kommer vi mer i kontakt med vårt eget følelsesliv. Vi blir mer i stand til å skjønne hva det er vi virkelig trenger. Isteden for en kopp kaffe trenger vi kanskje bare et glass vann. Isteden for ære og berømmelse trenger vi kanskje bare menneskelig kontakt. Det blir litt som Beatles sang: «All the best things in life are free.» Kanskje kommer vi også til en konklusjon at det ikke er nødvendig å sikre oss så til de grader og fjerne problemet én gang for alle.

Når vi utvikler vårt eget følelsesliv på denne måten vil vi i større grad kunne stole på vår hurtigtenkning. For det er vår hurtigtenkning som også er vår intuisjon. Når vår intuisjon blir smartere, tar vi bedre intuitive valg.

Nå skal det jo sies at det å sette seg ned å meditere også er et valg og hvordan skal vi gå gjort det? Vi blir faktisk nødt til å gjøre litt «slow thinking», så vi slipper egentlig ikke unna. Vi er nødt til å bruke hue uansett.

Enhver opplevelse i livet består av en begynnelse og en ende. Opplevelsen begynner med en oppbyggende fase og slutter med en forløsende fase. Det vil hjelpe oss å forstå at livet i stor består av å gå igjennom disse fasen i stort og smått.

Enhver opplevelse består av en oppbyggende og en forløsende fase. I den oppbyggende fasen integrerer vi den informasjon og kunnskap vi sitter inne med for å skape et fundament som vi kan bygge noe nytt. Det kan være å produsere noe fysisk, som et hus, utvikle en evne, som å bli mer scenevant, eller få mer ut av livet, for eksempel ved å utvide vårt følelsesregister.

Men uansett hva vi gjør, å klarer vi ikke å bygge huset inn i himmelen, alltid være på scenen eller oppleve alle følelser hele tiden. Den oppbyggende fasen må ta slutt. Hvis vi forsøker å forlenge den oppbyggende fasen av vår opplevelse utover rimelighetens grenser  vil det føre til smerte, ganske enkelte fordi det ikke lenger er ressurser for å forlenge den. Vi er midlertidig tomme for byggeklosser, rampelys eller følelsesbrensel.

Da vil vi oppleve den forløsende fasen. Når vi forstår at denne kommer uansett, så kan dette være en innsiktsfull opplevelse. Det vi har jobbet for å skape har nå blitt opplevd. Det har utfylt sin funksjon. Vi kan nå tillate oss selv å avslutte vår opplevelse og la den gå tilbake til det så er, vel vitende om at ganske snart vil vi starte en ny oppbyggende fase.

Vi kan kanskje spørre om hvorfor det er slik at vi hele tiden starter ting som før eller siden faller til jorden, «Opp som en løve og ned som en fell»-effekten i varierende grad om du vil. Årsaken er at våre projeksjoner om framtiden og oppfattelse av nåtiden kun er antagelser som mer eller mindre samsvarer med virkeligheten. Når vi gjør antagelser som i liten grad samsvarer med virkeligheten av våre ressurser og mulighet for å skape vår ønsket situasjon, så blir det gjerne ned som en fell. Hvis vi er mer i samsvar blir resultatet mer bærekraftig.

Vi kan jo så postulere at hvis vi hadde en perfekt oppfattelse av virkeligheten så ville vi sluppet disse fasene, Men det er utopisk og upraktisk. For å være praktisk kan det være greit å huske at suksessfulle forretningsfolk ofte gjør mer enn 50 % feil. Så å velge å ikke gjøre noe vil ikke gi særlig resultater, i hvert fall på er verdslig plan, og det er jo der de fleste av oss befinner oss. Så kanskje vi kan bytte litt på med å være løve og være fell og ha det greit med det. Det er jo greit å ta en pause foran peisen av og til og det er jo slitsomt å være løve hele tiden.

Ord er jo bare ord, men noen ord legger vi gjerne litt forskjellige mening i. Jeg tar her til ordet for å bruke empati og fornuft heller enn medfølelse og visdom.

Jeg vet ikke med deg, men i mitt eget liv har jeg ikke egentlig hatt så veldig stort behov for en allestedsnærværende og dyp visdom. Det har mest ført til grubling. Det virker som om jeg har hatt mer nytte av sunn fornuft, i den grad jeg har hatt det. Jeg skulle gjerne ha utvist mer.

En aldrende Kung-Fu-utøver

Visdom bringer fort tankene til den fjerne vismann med hvitt skjegg og alt det der. Han er så langt unna. Dessuten har jeg dårlig sjekkvekst! Og hvis jeg kunne ha grodd et fint skjegg og vært vis, så har jeg en mistanke om at det ville vært kjedelig. Men de fleste kan være enige i at det er fornuftig å være fleksibel nok til å unne seg litt av det ene og litt av det andre, og gjerne sunt også, selvfølgelig uten å skade oss selv eller andre. Vismannen, derimot, har ikke særlig tid til det. Han må sitte og være vis.

På samme måte har jeg også hatt mer nytte av empati heller enn medfølelse. Medfølelse kan være å sitte i sofaen og se på TV fulle av medfølelse. Empati er er mer praktisk ting, forbundet med å rekke ut hånden eller gjøre en handling. Medfølelse kan bli vassent, som en klump i halsen som sprer seg til hele kroppen. Full av medfølelse, uten å få gjort noe som helst.

Men det er jo selvfølgelig ikke i ordene det ligger. Det hele koker ned til å finne noen ord som har en praktisk betydning for oss selv i dagliglivet. Noe som berører oss direkte og som er knyttet til at vi gjør noe for oss selv og andre.

Mange som praktiserer meditasjon begynner meditasjonen ved å fokusere på noe eller noen som de føler hengivenhet ovenfor. Dette leder raskere inn i en klar og behagelig meditasjonstilstand.

Ofte opplever vi at dagens kjas og mas skaper stress i oss. Vi kan få følelsen av at vi trenger å avreagere. Dette gjør vi på måter som vi er vant med og som passer for oss. Det kan være å treffe gode venner, spise noe godt, se på en film eller TV, høre på musikk eller kanskje bare slappe av med oss selv – meditere om du vil.

Meditasjon er på mange måter å bli villig til å gi slipp på det som opptar oss her og nå. Vi legger disse tingene og bekymringer om dem til siden for å ganske enkelt være med oss selv noen minutter. Etter en stund lar vi oss selv falle igjennom stresset og opplever at vi ganske raskt føler oss vel og vi oppnår en klar sinnstilstand. Det gjør godt for kropp og sinn.

Det er denne klare, stressfrie sinnstilstanden som vi søker å oppnå i meditasjon. Den sammenlignes noen gagner med tomrom, selv om den på ingen måte er et vakuum. Det er heller ikke en ren mental forestilling, men oppleves isteden et åpent og potent følelseslandskap hvor vi kan bli kjent med vårt eget sinn. Hvor vi akn se sinnet slik det er, som et åpent potensial, rede til å skape alle mulige forestillinger.

Vi kan nå denne klare, stressfrie sinnstilstanden enda raskere. Det gjør vi ved å bevisst opparbeide en følelse før vi begynner å meditere. Den følelsen som egner seg best kan beskrives som en takknemlig-hengivenhetsfølelse. Den er klar, varm og rolig. Det er en visshet over at det er slik, og det er en ekthet i vårt fokus. For å produsere denne sinnstilstanden kan vi for eksempel fokusere på en person som har hjulpet oss i livet eller et symbol for det gode. En slik øvelse gir en inngangsport til meditasjonen som unngår den lille stressopplevelsen jeg snakket om før.

Når vi har gått inn i meditasjon kan vi gi slipp på vårt hengivenhetsfokus og bare være i det som er.  Hvis vi vil, så behøver vi ikke å unngå å kjenne på stresset på denne måten. Det er ikke farlig å kjenne at vi faller gjennom stresset, for det kan bidra til at vi forstår mer av oss selv og slik sett være positivt. For dette er jo også oss.