Forfatterarkiv: Aksel Sogstad

Gradvis visualisering for å øke prestasjoner

For å få tro på at vi kan oppnå bedre prestasjoner må vi kunne se oss selv oppnå dem. Det kan være en fordel å gjøre dette i gradvise steg, å ta tak i utfordringene for hvert steg.

Noen ganger kan det være vi ønsker å øke våre fysiske prestasjoner forbi det vi tror vi klarer. Det kan være at vi holder på med konkurranse eller at vi innser at bare for å holde samme nivå, så må vi også forsøke å bli bedre.

Når vi kan se oss selv oppnå noe, så blir det mye lettere å oppnå det. På toppidrettsnivå er det ofte det mentale som skiller. Det mentale er også viktig for oss vanlige dødelige. Det kan imidlertid noen ganger være en utfordring å tro at vi kan øke våre prestasjoner hvis vi ikke er i stand til å se oss selv oppnå det vi ønsker. Da kan vi skape en gradvis visualisering av vårt mål.

Hvis vi for eksempel var Trine Hattestad med verdensrekord i spydkast på 69,48 meter og ønsket å forestille at vi kunne kaste enda lenger, så istedenfor å se oss selv kaste 69,6 meter, så ville vi ha begynt med å se oss selv kaste spydet 68 meter. Deretter 68,5 meter. Deretter 69 meter. Deretter 69, 1 meter og så videre oppover.

De forskjellige trinnene ville gi opphav til forskjellige følelser. Hvis det for eksempel ved et tidspunkt oppstår tvil, kan man gå inn å forløse denne tvilen og arbeide seg oppover på denne måten.

Forløse gestaltdialog med en tredjepart

Det kan være at vi opplever indre hindringer for at vi skal oppnå det vi ønsker. Slike hindringer kan være i form av problematiske deler vi har stengt av. Det kan da være hensiktsmessig å gjøre gestaltdialog. Når det er utfordrende å etablere dialog vil det ofte hjelpe å gå veien om en tredjepart.

Når vi opplever problemer vi ikke klarer å håndtere er det naturlig at vi forsøker å skyve dem vekk. Dette kan etterhvert skape et skille i vår bevissthet, hvor vi søker å fornekte en del av oss selv eller en opplevelse av en person eller situasjon. Den opplagte fordelen med å stenge av på denne måten er at vi ikke behøver å forholde oss til uønskede ting. Ulempen er at det vil gjøre oss mindre helhetlige og begrense vår evne til å skape harmoni i sinnet. Dette er ofte en avveining som vi gjør ubevisst. Det har imidlertid en relativt stor kostnad å stenge av på denne måten, og etter hvert vil vi forstå at tiden kan være inne til å se nærmere på våre problematiske deler. Det kan for eksempel være at vi får signaler ved at vi til stadighet tenker på en hendelse eller en person. Da kan det være en god ide å gjøre gestaltdialog for å skape en forløsning.

Gestaltdialog brukes ofte sammen med regresjon. Formålet er å bli frie til å bruke våre ressurser mer hensiktsmessig, istedenfor å forsøke å dempe indre konflikter. Det kan imidlertid være at klienten opplever at konfliktnivået med sin problematiske del så høyt at det ikke er mulig, eller en for stor belastning, å skape en forløsende dialog. Da kan det være hensiktsmessig å nærme seg den problematiske delen fra en annen vinkel, gjerne fra en tredje del.

Slike problematiske deler sees ofte på som mer negative enn det de egentlig er. Det betyr ikke at hendelsen, saken eller personen ikke var negativ. Det jeg mener, og nesten alltid oppdager, er at det er mer informasjon og ressurser i slike problematiske deler enn det vi trodde i utgangspunktet. Slike problematiske deler er ikke bare trøbbel.

Det er lettere å skape en dialog med en enklere, ikke fullt så problematisk tredje del. Når denne fungerer kan det etableres en dialog mellom den tredje delen og den problematiske delen. Det går så an å flytte dialogen den problematiske delen og personen selv.

La meg ta følgende eksempel som motiverte meg til å kommunisere denne teknikken. «Delene» her er faktiske personer klientens liv. Teknikken blir den samme om delene er fiktive deler av oss selv eller våre opplevelser av andre personer. Klienten kom opprinnelig til meg for hjelp til å bli fri for sin avhengighet. Hun begynte ganske snart å snakke om sin eksmann fra flere år tilbake. Selv om forholdet var avsluttet for lenge siden, ble det etterhvert klart for både henne og meg at dette forholdet fremdeles hadde en viktig betydning for hennes avhengighetsmønster. Jeg foreslo å gjøre regresjon med gestaltdialog. Det viste seg snart at eksmannen hadde vært svært manipulerende og egoistisk. Klienten klarte å snakke til han, men det var klart at det ville være ugunstig å be henne om å ta hans rolle og snakke som han. Vi introduserte derfor et annet familiemedlem som en tredjepart for å etablere dialogen. Deretter flyttet vi dialogen til familiemedlemmet og eksmannen. Etter en stund kunne vi skape dialog direkte mellom mellom eksmannen og klienten.

Hypnose som en port til riktig meditasjon

I hypnosetilstanden lærer vi også om meditasjonstilstanden, og kan bruke fordypning som en vei for å komme inn i den. Det er viktig å huske på å legge bort klokka og alltid fokusere på velbehag og avslapning.

I dagens samfunn er vi klar over fordelene med meditasjon og oppmerksomhetstrening, både for å slappe av og være i flytsonen. Det fører til mindre stresshormoner, som gagner alle kroppens funksjoner. Riktig meditasjon er også avslappende for sinnet.

Enkelte som forsøker å meditere uten å ha lært det ordentlig, eller kanskje bare har hørt noen enkle instruksjoner uten å ha fått erfaring med selve meditasjonstilstanden, opplever ofte meditasjon som en utfordring. Det blir da vanskelig å sette seg ned og ikke gjøre noen ting og bare vente på at klokken skal gå de bestemte antall minuttene. Selv om dette gir en viss fysisk avslapning, så fører det også ofte til et mentalt stress og sitte der og vente. Så legg bort klokken allerede nå. Meditasjon er ikke en straffeutmåling av selvpining i intetheten.

Siden hypnosetilstanden er svært lik meditasjonstilstanden, lærer jeg ofte klienter å meditere gjennom hypnose. Hypnose er en oppmerksom sinnstilstand med avgrenset fokus. Dette gjøres ganske enkelt ved å knytte meditasjonstilstanden til fordypningsprosessen i hypnosen. På denne måten vet man hvor man skal og hvordan man skal komme dit. Denne fordypningsprosessen fokuserer også på velbehag og avslapning.

En standard måte å veilede noen inn i hypnosetilstanden er å bruke Elman-induksjon med fordypning. Elman-induksjonen er en meget enkel, selvkorrigerende metode for å gå inn i hypnose. En fordypning jeg ofte bruker er ganske enkelt å veilede klienten til å gå ned en trapp med 10 trinn. Når hun er helt ned sier jeg «Du er fullstendig avslappet, du føler deg så vel du kan i hele kroppen her og nå». Jeg gjør da klienten oppmerksom på at dette er en meditasjonstilstand som hun kan gå inn i senere ved egen hjelp.

Det er denne fordypning som jeg foreslår at klienten bruker for å gå inn i meditasjon. Ofte tar jeg klienten ut av hypnose og lar henne gå tilbake selv ved å forestille seg å gå ned den trappen. Trappen er blir veien inn i meditasjonstilstanden. Når man vet hvor man skal og hvordan man skal komme dit, så blir det hele meget enklere.

Det er verdt å gjenta at meditasjonen må være avslappet og behagelig. Før vi oppnår dette kan det godt være at vi må være villige til å gå igjennom et lag av stress og bekymring i sinnet på vei ned, for å så gi slipp på det. Antall minutter vi mediterer er fullstendig irrelevant. Det hender man hører mennesker skryte av at de mediterer så så mye. De er forvirret med hensyn til meditasjon. Det er sant at man i meditasjon kan oppnå visse indre opplevelser, men disse er ikke særlig viktige i seg selv, så vi behøver ikke å tenke særlig på dem.

Til slutt, den evindelige dørstokkmila gjelder også for meditasjon. Hvis vi skal meditere er vi nødt til å slutte å gjøre akkurat det vi holder på med og seg oss ned med oss selv her og nå. Det er akkurat så enkelt, og så vanskelig. Husk å alltid avslutte meditasjonen mens den er behagelig, ellers blir det bare vanskeligere å tre over dørstokkmila neste gang.

Å fokusere bort smerten

Vi kan på en enkel måte få en opplevelse av at vi kan regulere opplevelsen av fysisk smerte. Dette kan være en nyttig ting, som kan gi oss selvtillit, slik at vi ikke behøver å være så redde om vi skulle få litt vondt.

Se video

Hypnoterapi og hypnose fungerer ved å skape en klar og avgrenset oppmerksomhetstilstand. Før man begynte med koloroform for bedøvelse var det ikke uvanlig å bruke hypnose. I dag har vi på en måte mistet denne evnen til å fokusere bort fra smerten ved egen hjelp. Det er heller ikke så nødvendig, det finnes mange smertelindrende midler og anestesilegen vet godt hva han eller hun gjør.

Allikevel kan det være en interessant øvelse å bruke hypnose for å fokusere bort fra smerten. Fordi det vil oppstå smerte i livet. Vi kan for eksempel oppleve smerte hvis vi går i gang med for hard trening for fort eller vi kan få en skade på en eller annen måte. Vi kan selvfølgelig også oppleve den mentale smerten av å få opplevelser vi ikke ønsker eller være forhindret fra å få våre ønsker oppfylt, men jeg skal ikke prate om det nå. Nå prater jeg bare om fysisk smerte.

Den fysiske smerten er kan være et budskap om at vi bør unngå å gjøre noe eller ta hånd om noe. Når vi vet hva dette er behøver vi ikke lenger smerten, men det kan være at den er der allikevel. Da må vi leve med den til ting blir bedre. Smerte vil komme og gå. Slik er det. Det kan derfor være en god ide å lære seg til å fokusere bort smerten. Det er ikke så vanskelig. Det kreves egentlig bare en evne til å gå inn i hypnosetilstanden og begrense vår fokus på en annen følelse i en annen kroppsdel. Smertefølelsen kommer da i bakgrunnen eller den forsvinner helt.

Den letteste måten å gjøre det på er å på forhånd øve inn en bedøvning i kjeven og tennene ved å tenke oss at vi får en bedøvelsessprøyte. Dette er en følelse de fleste av oss kjenner godt. Deretter kan vi knipe litt i huden på den ene håndbaken med neglene mens vi glemmer bedøvelsesfølelsen og fokuserer på der det blir knepet. Det gjør fort litt vondt. Deretter kan vi fokusere på å kjenne på bedøvelsessprøyte-følelsen i kjeven mens vi bytter hånd og kniper på den andre. Da vil vi oppleve at smerten er mye svakere og kanskje blir helt borte.

Så hva er da poenget? Det er selvfølgelig ikke å drive med selvskading. Det er vel heller ikke noe poeng å bli en fakir, for det er slik de gjør det. Poenget er å etablere en erfaring om at vi kan endre vår smerteopplevelse. Når vi vet at vi kan gjøre dette behøver vi ikke lenger være så redd for å oppleve litt smerte. For slik er det i livet. Hvis vi hele tiden søker fravær av selv den minste smerte, så vil vi bare oppleve mer. Når vi vet at vi kan håndtere smerten på en bedre måte vil vi også håndtere omstendigheten rundt den bedre.

Det finnes selvfølgelig fysisk smerte som er svært utfordrende å leve med, som for eksempel nevropatisk smerte. Det er svært krevende og vi burde ikke tenke at mennesker som opplever dette bare kan «tenke det vekk.»

Den evige ungdomskilden

Å føle seg ung er å føle at framtiden ligger foran oss. Når vi utvikler intuisjon og setter den ut i praksis, så blir vi også ungdommelige.

Når vi begynner i første klasse på barneskolen ser vi opp til de som går i klassen over og gleder oss til å bli som dem. Slik fortsetter det oppover til vi blir voksne og kan gjøre det som voksne gjør. Deretter begynner vi å ønske at vi var yngre.

Når vi ser oss selv i speilet ser vi vårt eget ansikt og hår, som vi straks sammenligner med våre egne oppfattelser om ungdom og skjønnhet. Av evolusjonsmessige årsaker er menn mer opptatt av kvinners ytre trekk enn motsatt. Det kan også være interessant å merke seg at studier viser at et vakkert ansikt egentlig er gjennomsnittet av alle ansiktene vi har sett. Hvis man lager et gjennomsnitt av et stort antall ansikter, så oppstår det et vakkert ansikt. Skjønnhet er derfor gjennomsnittlig.

Men alder er også en følelse. Når vi føler oss unge føler vi at framtiden ligger foran oss. Når vi går i første klasse på barneskolen er vi unge. Når vi har nådd syvende eller tiende (avhengig av skole) er vi «gamle». Når vi er midt i mellom er vi hverken gamle eller unge. Saken er er vi føler oss unge når vi føler at det meste av tiden ligger foran oss, heller enn bak oss.

Siden Aristoteles har vi forstått tid som forandring. Filosofien har egentlig ikke kommet så mye lenger siden det. Så vi ser oss selv i speilet og ser at det har skjedd en forandring over tid. Det var ikke noen plutselig forandring siden i går. Men hvis vi tenkte de samme tankene i går, så er det kanskje ikke nødvendig å tenke dem i dag. Det finnes et artig ordtak på engelsk: «Mind is a case of mind over matter – if you don’t mind, it doesn’t matter.»

Siden alder er en følelse, kan vi forandre vår alder ved å forandre hvordan vi ser på de mulighetene vi har. Når vi erkjenner at det vil alltid ligge nye muligheter foran oss, så kjenner vi oss yngre. Å føle seg ung betyr at vi åpner oss opp for vår egen intuisjon om hvordan vi kan delta i livet og gjøre de tingene som vil berike oss selv og andre på en positiv måte.

Det generelle problemet i denne og mange andre situasjoner er at vi ofte ønsker å være et annet sted enn der vi akkurat er. Når vi utvikler en evne til å være til stede i oss selv, så vil vi også utvikle en evne til å være til stede sammen med andre – uten at vi driver å tenker på akkurat hvordan vi tar oss ut her og nå eller tenker på hva de andre tenker om oss og så videre.

Så den evige ungdomskilden kan vi finne i vårt eget sinn. Når vi tillater oss selv å tenke intuitive tanker og dele dem med andre i form av det vi sier og gjør, så er vi ungdommelige. Det er lett å merke at vi kan ha denne evnen hvis vi er sammen med noen som er yngre. Det er en følelse at vi kan leke litt med livet og ikke behøver å ta alt så altfor alvorlig.

Sinnsro

Noe av det beste vi kan bruke hypnose til er å få sinnsro. Siden hypnose skjer ved at vi lar oss fascinere av avslapning i kropp og sinn, vil bare det å gå inn i hypnosetilstanden produsere sinnsro. Videre vil vi kunne gjøre terapeutiske metoder for å utvikle og forsterke vår egen evne til å finne denne sinnsroen i oss selv.

Når vi vet at vi kan finne sinnsro selv, så kan vi også la våre egne tanker inspirere oss til å gjøre det som er nødvendig for å få sinnsro når vi måtte trenge det. Det er ikke vanskelig, det er bare å være villig til å rette oppmerksomheten innover og gradvis gi slipp på det daglige tankespinnet ettersom vi går nedover i oss selv og kjenner på en økende grad av avslapning og velbehag.

Dette vil hjelpe oss på mange måter. Vi får tillit til at vi kan finne sinnsro når vi måtte trenge det. Vi kan ta en pause for å lade batteriene. Vi kan gi oss selv alle helsemessige fordeler det er å la kroppen slappe av en stund, uten stress og mas. Og vi kan takke oss selv når vi har gjort det, for det vet vi at vi er bedre i stand til å gjøre det som står videre på programmet.

Multi Level Regression to Free Gestalt Dynamics

Generally, when the causes of unwanted patters seems to originate from the past, regression may be an appropriate therapy to provide an emotional foundation and inspiration for positive change. For this to prove successful, it is necessary to be able to establish an interactive dynamics, usually as a gestalt like dialog. In the rare cases when this seems difficult or even impossible, it may be useful to perform Multi Level Regression to regress the client even further back as somebody other than him or herself, for example as his or her own parent.

We can all become aware of unwanted patterns in our lives. It is worth noting that such an awareness is a positive thing in itself, as they motivate us for change. Unwanted patterns may involve relational issues or things that has just to do with ourselves. When we have an understanding that the causes of these patterns originated in past situations it may be appropriate to do regression.

One aspect of regression is to utilise the restricted focus of hypnosis to create a realistic emotional experience, and leave out any ruminating over the past. For example, regressing to an episode in hypnosis, we may experience that bitterness, if this was developed later, now is not present to hinder release, because at the time of the episode no bitterness had evolved. This facilitates a more fertile foundation to perform therapy. In most situations, it will be enough to go back to one or two earlier episodes in the clients life, in order to release unwanted patterns. These situations are best built up in an open and intuitive way, to ensure that the therapist do not transfer his or her own view onto the client. Sometimes these episodes will have a dramatic character, like the client who regressed back to a situation in the family kitchen watching his father, drunk on moonshine, hitting his mother, and ending up getting belted himself when the client tried to protect her. Sometimes these episodes will be peaceful and happy, like the client who wanted to recharge her artistic creativity, who regressed to crawling around the garden as a toddler, investigating the shape and colour of the inside of a tulip, or the woman who enjoyed her 10th birthday that went fabulously well, as a message to herself that everything was perfectly okay. For most people, the dramatic character of the episodes will be something in between these extremes.

However, the intensity of the drama in the regressed episodes is not the deciding factor for the therapeutic value of the regression. The deciding factor has more to do with the client’s, and of course the therapist’s ability, to create a constructive dynamics in the regressed situation. But sometimes it seems to be difficult, if not impossible, to facilitate this type of dynamics. At these times, I have found it useful to perform what I have termed Multi Level Regression, which is to take the client back a further link from the current regression as somebody other than him or herself, for example as the parent.

I developed this method intuitively once I was treating a woman in her seventies, who wanted to investigate her relationship with her mother. She informed me that throughout all her life, her mother had been very egoistical and difficult, and still was, now in her nineties. I took the woman back in time to her childhood, where she developed a scene with her mother and father present. Her mother was completely uninterested in the child, and saying so clearly as well, refusing to have anything to do with her, like there was a wall of glass between them. The father cared about the child, and she found comfort sitting on his lap. There seemed to be nothing that could be said to build some form of resolution towards the mother.

I suddenly got the idea to ask the woman to go back in time as her own mother. As a young mother, the client’s mother was resentful because she was not allowed to take an abortion. As a child, the client’s mother was equally simplistic egoistical. The client’s mother had a good relationship with her father as a child. She wanted to be loved, but had no understanding of the need to love others. I had planned to make her (now as the client’s mother) take back the love given from her father and admit some of it to her daughter (the client herself), but without success. There was absolutely no love to give.

The result of the regression was a deepening of the acceptance of the fact that her mother was unable to take any interest in the welfare of others than herself, and of course, because of this, not being able to take care of herself either, being a burden to all her surroundings and her daughter in particular. The client had suffered a lot under this, right up to this time, especially because well meaning people around her had always encouraged her to show her mother more love and understanding, as we in general do hoping that it will somehow someday make a change, but not so with the sociopath. Giving love to the sociopath is like trying to fill a bottomless pit. The sociopath will only respond to love if it is to her og his advantage. The client had developed certain psychosomatic illnesses as well as MS. I felt sorry for her. Upon leaving, she said it seemed easier to lift her legs.

Just recently, a couple of years later, I did a regression with a client in which he seemed unable to create a constructive dynamic, only sitting there observing his parents constant arguments, a situation that was still relevant today, when he does his best to help out a difficult family situation with a sister suffering from schizophrenia. Remembering the regression I had done with the woman, I regressed him further back as his own father to his childhood, again into a similar circumstance, but this time he was able to be free enough to create a constructive dynamic, acting out the role of his father as a boy, having to take care of his siblings in a home with an alcoholic mother lying on the sofa and an occupied father at work in the office. Armed with this energy and emotional understanding, he was then able to go back to the first regression and create some useful dynamic arguments with his parents, and his father in particular.

In my opinion, regression is a tool that should be used sparingly, and multi level regression even more so, but it may prove useful in the very few cases where the client seems unable to create a dynamic in a regular regression session. One may of course question the factual content of multi level regressions, but this does not matter as long as it is made clear that this is done for therapeutic purposes. Also, we do in fact have a lot of information about our parents, as well as our grandparents, and this will enable the client to create realistic scenarios for doing therapy.

Multiregresjon

Det kan være hensiktsmessig å gjøre regresjon når vi aner at årsaken til våre atferdsmønstre ligger i fortiden. Hvis det er behov for det, kan vi også gjøre «multigregresjon» og gå tilbake i livene til våre foreldre.

Det hender vi opplever at vi har visse atferdsmønstre som vi ikke ønsker. Det kan være mellommenneskelige forhold eller noe som bare har med oss selv å gjøre. Enkelte ganger aner vi at årsaken til disse atferdsmønstrene ligger i fortiden. Det kan også være at vi vet årsaken og at vi gjøre oss tanker rundt dette. Disse tankene skaper igjen følelser og opplevelser.

Det er ikke alltid det er så hensiktsmessig bare å ha en ide om hvorfor ting er slik eller sånn. Det er litt som når vi tenker på noen andre eller en aller annen situasjon annen enn den vi er i akkurat nå, så kan vi fort få følelser som ikke stemmer overens med de vi får når vi møter de faktiske personene eller kommer i den faktiske situasjonen. Virkeligheten gir et mer korrekt bilde, som dessuten som regel er mer positivt for oss.

Poenget med regresjon er å oppnå denne virkelighetsfølelsen heller enn å gruble over fortiden. Når vi tenker oss tilbake i tid i hypnose opplever vi mer realistiske følelser knyttet til hendelser som har skjedd. Vi vil for eksempel ikke være bitre for at hendelsen inntraff, fordi vi jo «er der» følelsesmessig. Fordi vi har dette avgrensede fokuset i hypnose vil vi for eksempel da ikke kjenne på bitterhet.

Så ved å gå tilbake i tid kan vi få et mer realistisk virkelighetsbilde. Det vil derfor være lettere å gjøre terapi for å finne forløsning i en mer realistisk følelsesmessig sinnstilstand.

For de fleste av oss vil det greie seg å finne opplevelse i en situasjon knyttet til vårt eget liv for å forløse vår uønskede atferd. Slike situasjoner bygges opp på en åpen og intuitiv måte for å sikre at terapeuten ikke påfører klienten egne ideer.

Noen ganger er det behov for å innhente ytterligere informasjon og opplevelse. Det kan gjøres ved å gjøre multiregresjon. Multigregresjon (min definisjon) betyr å gå tilbake flere nivåer i familiekjeden.

Jeg gjorde dette intuitivt en gang jeg hadde en eldre kvinnelig klient som ønsket å forstå mer av forholdet med sin mor. Moren hadde alltid vært svært egoistisk og vanskelig. Jeg tok kvinnen tilbake til barndommen. Moren var fullstendig likegyldig ovenfor barnet. Det var ikke noe som helst å hente for å få til en forløsning. Kvinnen hadde et godt forhold til sin far.

Jeg fikk derfor ideen om å be kvinnen om å gå tilbake i tid som sin egen mor. Moren var sint fordi hun ikke fikk lov til å ta abort. Moren var som barn helt egoistisk, men hadde en far som tok seg av henne. Hun ville være elsket, men hadde ingen forståelse av at hun måtte elske andre. Det var ikke noe mer å hente her heller.

Det var frustrerende, for min erfaring er at det på et eller annet nivå, på et eller annet sted, alltid finnes noe som kan brukes som en kime til en forløsning av noe slag. I dialog med en terapeutisk veileder i etterkant ble det klart at moren sannsynligvis var sosiopat dvs. uten evne til å ivareta andre interesser enn sine egne.

Forløsningen for klienten i dette tilfellet ble den følelsesmessige forståelsen av at moren var ute av stand til å ivareta andre enn seg selv, og derfor egentlig ikke seg selv heller. Klienten hadde lidd mye under dette. Spesielt fordi folk ofte hadde oppmuntret henne, og noen ganger også forventet av henne, til å vise moren kjærlighet. Det er lett å tror at bare vi viser noen nok kjærlighet, så vil de gi det tilbake. Slik er det ikke med en sosiopat. All kjærligheten strømmer bare ned i et svart hull, og tas bare fram i den grad den kan brukes for å oppnå det sosiopaten ønsker.

Senere har jeg brukt multiregresjon noen få ganger, om ikke under like vanskelige omstendigheter. Multiregresjon gir oss en mulighet til å leve oss inn i våre foreldres liv og forstå dem bedre følelsesmessig ut i fra den bevisste og ubevisste informasjonen vi har om dem. For vi har mye informasjon om våre foreldre. Vi har halvparten av genene deres og har tilbrakt mye tid sammen med dem.

Som alltid, du bør bare gjøre regresjon med mennesker som har god kompetanse. At noen forsøker å dytte på deg forskjellige ferdiglagde forklaringer om hvorfor ting er slik eller sånn, tyder på manglende kompetanse.

Å gjøre eller ikke gjøre

Til syvende og sist må vi gjøre det som er nødvendig for å oppnå det vi ønsker, og vi må unngå å gjøre det som vil gi oss det vi ikke ønsker. Alt annet skjer i sinnet. Intensjonen om å gjøre det, opplevelsen mens vi gjør det og opplevelsen av å ha gjort det. Terapi er er å bli flinkere til å slippe til vår gode intensjoner, motivere oss til å handle og så være fornøyd med resultatet, om det så kan være at vi har lært noe vi ikke ønsker å gjenta. Det handler ikke om å bli perfekt, det handler om å utforske forskjellige måter vi kan påvirke og bli påvirket av verden og menneskene i den.

Men som sagt, vi må gjøre noe. Noen ganger ved å ikke-gjøre, for eksempel ved å unngå å starte prosesser vi ikke ønsker å gå inn i. Andre ganger må vi tvinge oss over dørstokken, koste hva det koste vil. For det skjer lite eller ingenting fra sofaen, heller ikke så veldig mye fra PCen (her jeg sitter og skriver :-). Vi må ut å treffe folk. Være nysgjerrige og oppleve noe som vi kanskje ikke kunne forutse denne dagen.

Følelser og tanker – å etablere og bryte mønstre

Det er bedre å ta utgangspunkt i følelser når vi ønsker å endre eller skape et nytt mønster i våre liv.

Når vi tenker på ting som har skjedd eller skal skje, så får vi også følelser. Når vi opplever følelser i visse situasjon, så igangsetter dette også tankemønstre. Formålet med disse prosessene er å opprettholde vår eksistens på best mulig måte. Men siden alt forandrer seg hele tiden er det naturlig at noen av disse mønstrene går ut på dato og at vi ønsker å etablere nye. Når vi forstår dette kan vi bruke vår innsikt til å etablere mønstre vi ønsker eller bryte mønstre vi ikke ønsker.

Det er lettest å skape eller endre et mønster når vi samtidig får dekket vårt følelsesbehov. Det er derfor lettere å etablere et nytt mønster ved å ta utgangspunkt i våre følelser. Det hjelper ofte lite å bare tenke at det ville vært en god ide å gjøre et eller annet. Til syvende og sist gjør vi som regel det vi egentlig har lyst til, som er det som gir oss en følelsesmessig opplevelse vi trenger. Det er «Ånden er ivrig, men kjødet er svakt»-effekten, eller som Friedrich Perls sa, «The underdog always wins».

I begynnelsen er det derfor smart å la endring styres av følelsene, slippe oss løs og se hva som skjer når vi forsøker noe annet. Etterhvert som vi får erfaring kan vi bruker tankene for å vurdere hvordan det hele fungerer, juster retning, beregne kost/nytte eller hva vi nå gjør for å finne ut at det er fornuftig eller verdt det.

Når vi bare forsøker å tenke oss til en løsning, som å bare gjøre det ene eller det andre, tar vi ofte ikke våre følelsesmessige behov med i beregningen. Resultatet blir gjerne at noe setter seg på bakbeina eller går på tverke, slik at vi ikke får de resultatene vi ønsker.

De fleste av oss finner oss selv en eller annen gang i repeterende mønstre som vi innser ikke er så gunstige for oss. Da har de ofte utviklet seg til å bli trigget av ganske så mange forskjellige situasjoner. Følelsene blir triggere som gir opphav til tanker. Disse tankene vil være anpasset den situasjonen det gjelder. Det går selvfølgelig an å løpe rundt og overbevise oss om at vår feilaktige tenkning er feil i hvert enkelt tilfelle, men det er lett å se at dette arbeidet ofte ikke vil ha noen ende eller i hvert fall ta lang tid.

Det er derfor, som sagt, bedre å ta utgangspunkt i den følelsesmessige reaksjonen, for så å gjøre en endring som vil endre på hvordan feilaktige tanker produseres. Ved benytte den unike hypnosetilstanden til å fokusere ensrettet på den følelsesmessige opplevelsen kan vi hente fram ressurser i oss selv som kan brukes for å forløse den uønskede følelsesmessige reaksjonen.