Kategoriarkiv: Hypnoterapi

Ha det bra på vei ned i bølgedalen

Det går opp og ned i livet. Siden det virker som om det egentlig er nedturene vi lærer av, så kan vi også må en måte være takknemlig for disse, i påvente av oppturen, som er nødt til å komme.

Noen ganger syns vi at alt går på skinner, andre ganger står det mer i stampe. Noen dager bringer løfter om nye spennende opplevelser, andre dager er bare som andre dager, litt kjedelig egentlig. Noen ganger gir livet oss ting vi gjerne skulle vært foruten, mens det andre dager dumper ganger ned i fanget vårt, som ut av det blå.

Så det går ned og det går opp. Vi vil helst at det skal gå opp, men vi vet at det også at det noen ganger går ned. Men når vi tenker tilbake, så er det ofte da det gikk ned, da vi ikke kom noen vei eller kjedet oss eller fikk noe vi ikke trengte, at vi lærte mest om oss selv og verden. Og disse tingene ble en del av det fundamentet vi nå har for å oppleve alle de gode tingene. De negative hendelsene har blitt transformert til livsvisdom.

Når vi er bevisste denne prosessen, så er det ikke sikkert vi kommer til å synes det er så ille neste gang vi har følelsen at vi er på vei ned i en bølgedal. For vi vil samtidig vite at det vil bli en læringsprosess, som vil styrke oss og åpne oss opp for nye positive opplevelser. På en måte går det nesten an å hilse nedturen velkommen og akseptere den tiden det tar for å lære det vi skal lære, slik at vi igjen kan begynne å se lyst på livet på vei opp av bølgedalen.

Hvis du har en hobby, som du har blitt glad i..

Det er mye verdi i å gjøre noe bare fordi vi liker å holde på med det. Det er en hobby.

Jeg syns ikke sangbøkene fra barndommen var spesielt morsomme, bortsett fra én. Den hadde flere morsomme sanger, blant annet en om hobbyer. Den gikk slik (det var egentlig resten av teksten som var morsom):

Hvis du har en hobby, som du har blitt glad i, da trenger du aldri å kjede deg mer. For da har du alltids noe morsomt å gjøre, og har du først en får du sikkert fler.

Som vi alle vet, livet går opp og ned, og når det har vært litt ned har jeg ofte vært takknemlig for at jeg alltid har hatt en evne til å interessere meg for ting. Da er det ikke så farlig om kanskje ikke alt er som en skulle ønske.

Det går selvfølgelig an å gjøre store ting til applaus fra alle andre. Det er fint det. Bare applausen ikke blir det viktigste. Da er det jo ikke en hobby lenger.

Og når vi begynner med en hobby, så er det ikke lett å forutse akkurat hvor det vil bringe oss og hvem vi vil møte. Når vi treffer noen som er interessert i det samme som oss finner vi raskt tonen til gjensidig fornøyelse. Vi er jo ikke konkurrenter, vi støtter opp om hverandres interesse.

Hvis vi ser rundt oss, så ser vi at veldig mange holder på med et eller annet de er opptatte av. Det er jo supert. Kanskje kan vi la oss inspirere av noen?

 

Vår ubevisste gledesvenn

Det er en god ide å bli mer venn med vårt eget ubevisste sinn for å få mer glede inn i livet.

Når vi opplever spontan glede i møte med livet er vi lykkelige. Dette er en kreativ prosess. Det kan være noe så enkelt som å oppleve et hopp ned fra fortauskanten som et gledeshopp til noe bedre.

Det går selvfølgelig an å fortelle oss selv at vi er glade. Eller vi kan se oss selv i speilet og smile. Eller vi kan, som jeg lærte av en psykiatrisk pasient, banke oss på brystet og si «Glad!» Disse tingene fungerer, det er ikke det, men det kan være vi blir sittende igjen en følelse at vi har påvirket oss selv til å bli glade. Det er selvfølgelig ikke noe galt i det, det kan bare være at det ikke føles helt ekte.

Derimot, skulle vi hoppe ned en fortauskant og plutselig kjenne gleden strømme gjennom kroppen, så vet vi at vi er glade. Og det er fullstendig ekte, fordi det kommer så spontant.

Slik spontane reaksjoner er ubevisste reaksjoner. Så hvordan får vi mer av dem? Det er viktigst å forstå er at vårt ubevisste sinn gir oss det det tror vi vil ha, så lenge som dette også bidrar til å opprettholde vår eksistens på best mulig måte. Det ubevisste sinnet baserer seg på den erfaring vi har med alt vi har opplevd gjennom livet. Mange ting er derfor «sannheter», men andre ting kan være feil eller utdaterte, som forklart før. Jeg tenkte ikke her å snakke om å endre gamle mønstre, men heller å etablere nye gledesmønstre.

Det jeg ønsker å snakke om er å åpne opp for mer spontan glede i livet. Vi kan selvfølgelig satse på å kun gå i kjente mønstre og oppleve små gleder som oppstår i de naturlige variasjonene  som nødvendigvis må oppstå, men det sier seg selv at gjør vi større endringer kan vi også oppleve mer glede.

Vi vet at vi er på rett vei når vi har en følelse av at noe uventet fint kan komme til å skje hvis vi går dit eller gjør sånn. For det er mange ting som kan glede oss, og vi det er klart at vi ikke har utforsket alle muligheter per i dag.

Vi kan la oss inspirere til å gjøre en akkurat så stor forandring som vi ønsker. For en liten forandring én gang i uken blir til en stor forandring i måneden. Og med litt fler endringer inn i mellom, blir resultatet enda større og mer gledelig.

Det kan være vi må prøve ut en del ting for å oppleve resultatet og se om vi faktisk liker resultat. Det kan være at vi tenker «Ups, kanskje ikke verdt å gjenta det» eller «Ojsan, det var jammen artig!».

Endre uønskede mønstre som en lek

Vi danner mønstre for å overleve. Det er en naturlig prosess at disse mønstrene blir utdaterte. Det hjelper sjelden å tvinge oss til å endre oss. For å endre disse må vi innarbeide en ny følelsesmessig forståelse.

Mennesket, og dyrene også selvfølgelig, har en fantastisk evne til å finne løsninger på å overleve. Vi finner hele tiden løsninger for å bruke minst mulig energi for å få oppnå mest mulig. Uten denne evnen ville vi ikke overlevd. Tenk bare på hvordan vi alle tar raskeste vei over gressplenen og hvor vanskelig det er å gå rundt.

Allikevel hender det at disse løsningene etterhvert skaper problemer. For mange av de problemene vi opplever var engang løsninger. Det egentlige problemet er at disse løsningen ikke er aktuelle lenger, men viser seg nå som et uønsket adferdsmønster som er vanskelig å endre. I bunnen ligger det en oppfatning av at det uønskede adferdsmønsteret fremdeles har en verdi for oss.

Disse uønskede adferdsmønstrene er ofte en helt eller delvis ubevisst prosess og kan være vanskelig å endre hvis vi ikke oppdaterer vår følelsesmessige forståelse. Den vanligste måten å forsøke å gjøre dette på er å fortelle oss selv at vi må endre oss. Når dette ikke fungerer blir vi strengere. Så blir vi sinte. Det hjelper fremdeles ikke.

Vi opplever alle slike utdaterte mønstre. Og vi blir alle litt oppgitt eller kanskje til og med sinte på oss selv når vi oppdager at vi har dem. Det er ofte overraskende hvor enkle prosessene som ligger til grunn for slike uønskede adferdsmønstre er. De er som regel bare en enkel respons for å oppfylle et formål.

Det er derfor viktig å forstå at disse tingene ikke springer fra noe som er fordervet eller forkvaklet eller hva vi nå i verste fall kan tenke oss. De springer fram som en forenklet løsning på å oppfylle et formål. De ble rett og slett konstruert som den enkleste måten å oppfylle et formål den gangen.

Når vi forstår enkelheten i den underliggende motivasjon kan vi lettere akseptere den. Vi kan akseptere den på samme måte som vi ser barn leke på en lekeplass, hvor de leker de samme rollespill igjen og igjen.

Det fungerer dårlig å bli sint på et barn som gjentar et uønsket rollespill på denne måten. Det hjelper heller ikke å forklare at dette vil gi uønskede konsekvenser på lang sikt, for barnet lever i nuet. Det vi trenger å gjøre er å introdusere et nytt rollespill hvor barnet i oss kan oppleve å utfylle sin rolle på en mer konstruktiv måte, som også er ønskelig på lang sikt.

Et enkelt eksempel kan være at vi begynner å røyke i tenårene for å få tilhørighet. Det kan selvfølgelig også være andre grunner. Etterhvert er mønsteret utdatert, for de fleste av vennene våre er nå ikke-røykere.

Et annet eksempel er at vi begynner å overspise for å beskytte oss mot omverden, for eksempel mot for mye oppmerksomhet. Når det ikke lenger er behov for slik beskyttelse kan det være mønsteret er der fremdeles.

Et tredje eksempel er at vi begynner å passe oss for trafikken når vi er barn. Når vi blir eldre kan det være vi blir redde for å kjøre i byen.

Det hjelper heller ikke å bli eldre og klokere heller. Fordi når vi blir eldre har vi mindre energi til rådighet. Våre uønskede mønstre, som tror de sparer oss for energi, kan da bli mer forstenet. For å motvirke dette er det viktig å utvise mer fleksibilitet etter hvert som vi blir eldre.

 

Dustehuehypnose og idiotmeditasjon

Dustehuehypnose og idiotmeditasjon har visse likhetstrekk, rent bortsett fra at det bortkastet tid. Jeg snakker ikke her om ting som er farlige. Jeg snakker om ting som ikke fungerer særlig effektivt.

I Tibet har man et uttrykk som kan oversettes som «idiotmeditasjon». Det betyr at man sitter i en slags meditativ tilstand uten å noen som helst peiling på hva man holder på med. Jeg mener ikke at det er feil å slappe av – det trenger vi, eller legge seg litt ned på sofaen – det liker i hvert fall jeg. Det jeg mener er at vi tror at det vi skal oppnå er en tom, tankeløs tilstand. La det bare være helt klart, så lenge vi er bevisste, så tenker vi. Det man mener med idiotmeditasjon er at man ikke har noen forståelse av hva man meditere på – sinnets natur.

I begynnelsen når vi mediterer blir vi gjerne litt forferdet over hvor mye tanker som faktisk løper rundt der oppe. Etterhvert begynner de å roe seg. Man oppfordres gjerne til å fokusere på mellomrommet mellom tankene. Det som skjer i praksis er at tankene blir mer subtile, ikke at vi fokuserer på et tomrom. Vi begynner å bli bevisst prosesser i sinnet som er hinsides tanker og ord.

Når vi kommer i kontakt med disse prosessene, som er bortenfor ordene oppnår vi en dypere meditasjon. En enkel måte å forklare det på er å spørre om hvordan sjokolade smaker. Vi kan si at det smaker godt eller søtt eller kanskje beskrive det på en bedre måte, men det blir også med det. På samme måte er våre tanker bare våre egne beskrivelser av indre forhåpninger og vanemønstre, og derfor ufullstendige. Når vi kommer i kontakt med våre indre forhåpninger og vanemønstre på et dypere plan, hinsides ordene, kommer vi også i en dypere kontakt med oss selv. Dette er også en form for tenkning, en ordløs tenkning som ikke er idiotisk, men subtil og dyp.

Ja, ja, det er jo ikke nødvendig å være så veldig dyp hele tiden. Jeg mener ikke det. Av og til når jeg mediterer, så mister jeg fokus og ender opp med å sovne. Det er helt greit, selv om det da ikke er meditasjon. Det jeg mener er at målet ikke er en blank og hard krystallklar flate hvor det ikke skjer noe som helst. Nå ja, det var idiotmeditasjon.

På begynnelsen av 90-tallet, da Paul Mckenna herjet med sine hypnoseshow tenkte jeg at dette måtte være dustehuehypnose, men jeg har egentlig gått tilbake på det. Det er faktisk en god ting å ble mer scenevant. Noe av det vi er mest redd for, er jo faktisk å bli sett av andre. Jeg har selv måttet jobbe mye med å bli komfortabel med å stå foran andre mennesker.

Men dustehuehypnose eksisterer fortsatt. En gang jeg skulle vise en dame jeg kjenner godt hva hypnose var, tenkte jeg at jeg skulle demonstrere håndlevitasjon. Greit nok, hånden gikk oppover, men da jeg foreslo at den skulle berøre nesen for å gi henne en behagelig opplevelse, motsatte hun seg dette. Det var fordi hun syntes det var dumt å gjøre. Ta seg på nese for å få en god opplevelse, «Tenk så teit!,» tenkte hun.

Dette er et eksempel på dustehuehypnose. At man gjør noe som virker teit eller meningsløst for den som blir hypnotisert. Et annet eksempel på dustehuehypnose er at man fortsetter å gjøre det samme, selv om man har forsøkt det før uten at det har virket. En tredje form for dustehuehypnose er å lese opp fra et ark og tro at man kan anvende nøyaktig samme metode på alle mennesker.

Jeg innrømmer ærlig at jeg har forsøkt alle disse metodene. Det er ikke det at det er så farlig å gjøre dustehuehypnose. Det er bare det at det ikke er særlig effektivt.

Den mest effektive måten å gjøre hypnose på er faktisk å lytte mens vi veileder klienten i den hypnotiske prosessen. Vi lytter til klienten og så begynner klienten begynner å lytte til sitt indre. Det er bemerkelsesverdig hvor mye informasjon vårt indre kan tilby oss for å hjelpe oss å oppnå det vi ønsker.

 

Mer enn bare hypnoseopplevelsen

Hypnoterapi bør sees på som en oppbygning til å møte situasjoner i livet slik vi ønsker det. Dette gjøre ved å oppnå dypere følelsesmessig forståelse. Det er fremdeles nødvendig å gjøre tingene. Hypnoterapi er derfor mer enn bare hypnoseopplevelsen.

Det hender jeg snakker med folk som har tatt hypnoterapi. Det kan virke som enkelte sitter igjen med en oppfatning av at poenget med hypnoterapien bare var de opplevelsene de hadde under selve terapien eller øvelser som de ble anbefalt å gjøre.

Når vi gjør hypnoterapi, såvel som annen type terapi, er det ikke annet enn en forberedelse for å møte eller skape en ønsket situasjon. Det kan selvfølgelig være at denne situasjonen er en forløsning i vårt indre, men som oftest motiveres vi av noe i våre ytre omstendigheter. Dette er en god ting, fordi det er lettere å se slike ytre omstendigheter. Det er lettere å måle resultatet.

Hypnoterapien er derfor ikke bare opplevelsen under selve hypnosen, eller anvendelsen av øvelser i etterkant. Det er møtet med, eller skapelsen av, den situasjonen som vi ønsket å forandre på. Det er det som er forløsningen.

Det vi trenger er som oftest å endre på en følelsesmessig reaksjon. Si for eksempel at vi kjenner på angst eller bekymring bare ved tanken på å dra et visst sted. Dette ønsker vi selvfølgelig ikke. For vi vet at det er ingen grunn til å begrense oss på denne måten. Transearbeid legger til rette for å la denne ubehagelig følelsen få nok rom til å si noe om hvorfor den er der og forklare dette ved å gå tilbake i tid, for å oppleve en situasjon som forklarer dette på en naturlig og hensiktsfull måte.

Dette bygger opp i oss en forberedelse til å møte situasjonen som uroet oss. Men nå med en helt annen følelsesmessig forståelse av det vi hadde før. Men det er fremdeles nødvendig å møte situasjonen. Selv om den kanskje nå ikke bekymrer oss. Det er nødvendig å manifestere vår suksess for oss selv, slik at vi kan gå videre og legge det bak oss.

Ideomotorikk: Jeg tror ikke før jeg får se det

Det er en god ide å gjøre ideomotoriske bevegelser. De blir synlige bevis på våre indre prosesser. Det forsterker vår tro på det som skjer inne i oss.

Det sies at tro kan flytte fjell. Men er vi helt sikre, og er det egentlig noen som har flyttet på det fjellet? Men hadde vi sett det, bare én gang, så hadde vi trodd på det. Det er vel en tviler i oss alle. Kanskje det er fordi vi vet at tankene er så flyktige. Vi kan tenke det ene i et øyeblikk, for så å tenke noe annet i det neste.

Hvis vi tenker på å oppnå et eller annet, så kan det være at vi har selvtillit og vet at det klarer vi sikkert. Særlig hvis vi spør noen som har gjort det samme før, og så gjør som dem. Eller kanskje vi stoler på våre egne kreative løsninger. Men vi kan ikke være helt sikre før vi har sett det.

Ideomotorikk er bevegelser vi utfører uten å tenke oss om. Vi opplever dem gjerne hvis vi lever oss inn i noe. Kanskje har du sittet ved siden av en som kjører bilen og tråkket på bremsen. Eller etterapet en bevegelse til en idrettsutøver på TV. Dette er de åpenbare eksemplene, men saken er at vi gjør det hele tiden. Det meste av vår ansiktsmimikk er slike bevegelser. For vi tenker jo ikke på at vi skal smile når vi er glade, vi ganske enkelt smiler. I tillegg fins det en hel masse mikroskopiske ansiktbevegelser som vi bruker for å formidle våre følelsestemninger til andre, helt uten at vi behøver å tenke på å gjøre det.

DSC_8566I transe er det lettere å skape slike bevegelser, for eksempel ved at vi lar en arm heve seg som en del av en indre tankeprosess. Når vi lar dette skje manifesterer vi samtidig et bevis for energien i våre indre opplevelser. Vi kan se det, så vi tror på det. Vi kan føle at det er en kobling mellom vår indre prosess og armbevegelsen. Det er ikke noe vi bare innbiller oss.

Så hvordan gjør vi det? Som ved alt transearbeide går vi først inn i transe. Det gjøre enklest ved å fokusere på de små musklene over øynene og putte avslapning inn i dem, la det rulle et teppe av avslapning over hele kroppen, gå ned trappen fra 10 til 1, og når vi er helt nede si til oss selv «Du er fullstendig avslappet, du føler deg så vel du kan i hele kroppen her og nå». Og når vi kjenner velvære i hele kroppen, så vet vi at vi er i transe.

DSC_3754_ps_edited-1Deretter kan vi tenke oss at vi setter oss ned i en behagelig lenestol, lener oss tilbake og drømmer oss bort til en fin strand, som vi kanskje har vært på eller kan forestille oss. Så begynner vi å gå bortover stranden, kjenner den varme, brune sanden mellom tærne, kjenne lårene arbeide, kanskje se en seilbåt langt der ute, hvor himmel og hav møtes, høre små bølger bruse innover stranden, og for hvert skritt vi tar så kjenner vi at den ene armen blir lettere enn den andre. Vi hjelper den lette armen litt i gang oppover, og så lar vi arbeidet vi gjør med å gå bortover i sanden drive armen oppover i en automatisk bevegelse. Mens vi gjør det legger vi kanskje merke til nye ting, som lukten av saltvann eller palmer som duver i vinden. Når armen har kommet helt opp er vi klare til å skrive et budskap til oss selv i den fine sanden som har blitt jevnet ut av bølgende. Så skriver vi budskapet og lar det synke dypt ned i oss, ettersom armen vår også synker ned i fanget. Deretter tenker vi oss tilbake i lenestolen og hvile en stund, før vi så lar oss selv komme ut av transe.

 

 

 

Depresjon

Depresjon er egentlig en bevissthetsstrøm som i hovedsak består av negative tanker. Det er mulig å bli oppmerksomme på dette gjennom meditasjon.

Watch it human!

Watch it human!

Evolusjonen har sørget for at vi lettere legger merke til negative ting, som for eksempel sabeltanntigre. De må for all del unngås. Det er også en del andre uønskede ting som vi også lett fokuserer på, og bra er det.

Og så er det en del negative ting som vi kanskje ikke egentlig behøver å tenke så mye på, men som vi tenker på allikevel. Som unødvendig bekymringer. Eller at vi begynner å bli vel oppmerksomme på negative holdninger og adferd hos andre.

Vi kan alle kjenne oss igjen i at vi i perioder tenker en del negative tanker. Da kan vi også forstå en person som lider av depresjon. En person som lider av depresjon tenker i hovedsak negative tanker. Negative tanker om seg selv, om jobben, om venner, om familie og alt mulig annet. Og selv om vi forstår at tanker bare er tanker og kommer til å forandre seg, så er de allikevel tankene våre, for de er jo der.

Når vi forstår at vi er deprimerte så kan vi også leve med det. Fordi nå vet vi at vår bevissthetsstrøm for tiden er fylt med negative oppfattelser og ideer. Når vi i tillegg vet at våre egne tanker ikke nødvendigvis avspeiler virkeligheten behøver vi ikke legge så stor vekt på det vi tenker.

Ufordringen er ofte å forstå når vår tenkestrøm er vel negativ. Hvis vi faktisk er deprimerte så er ikke dette så lett. Vi kan enten skjønne det ved at noen vi respekterer sier det til oss. Eller vi kan selv være i kontakt med vårt følelsesmessige bakteppe som vi projiserer verden på. Dette lerretet i vårt egen sinn kan anta forskjellige følelsesnyanser. Å være oppmerksomme på dette bakteppet kan ikke læres ved å meditere. For meditasjon er å forstå vårt egen sinn bakenfor tankene.

Automatisk skrift

Det er en god øvelse å gjøre litt automatisk skriving. Det kan hjelpe oss å åpne oss opp for indre tanker og ideer. Det er også en fin øvelse i kreativitet og inspirasjon.

Video

Jeg var akkurat og så på utstillingen av Hilma Af Klints arbeider på Henie Onstad Kunstsenter. Flott abstrakte bilder fra tidlig i forrige århundre. Da hun var ferdig med kunsthøgskolen skapte hun og noen venninner «De fem», som sammen utforsket automatisk skrift. Dette dannet grunnlaget for hennes flotte abstrakte arbeider noen år senere.

På slutten av 1800-tallet ble automatisk skrift et kjent hypnotisk fenomen. Det er egentlig noe vi gjør ganske ofte. Du kanskje skribler mens du har tenker på noe annet, for eksempel mens du prater i telefonen eller er på et seminar? Det er automatisk skrift.

Automatisk skrift er et kreativt uttrykk som kommer til syne når vi ikke er bevisst på det vi gjør. Alle kunstnere har en forståelse for denne ubevisste kreative prosessen, selv om de kanskje ikke bruker akkurat ordene «automatisk skrift».

DSC_2936_psDet er egentlig ganske lett. Legg papir og blyant foran deg og gå inn i transe. La gjerne den hånden som vil gripe pennen bli lett og når den løfter seg og tar pennen så er du i gang. Bare la det skje det som skjer, tegn eller skriv, om du følger med eller ikke. Det gjelder å ikke styre prosessen.

Mening her og nå

Når vi har mening i livet har vi det også bra. Det vi gjør har mening fordi det vil resultere i noe som vil berike oss selv og andre. Når vi kan finne mening i oss selv er det mye større sjans for å bevare den.

Med mening mener jeg er her en folkelig forståelse av at noe var noe vits, det var mening i gjøre det. Når vi opplever at det vi gjør har mening skaper vi et fundament for å oppleve lykke og gode ting i livet. Det er kanskje derfor vi alle på et eller annet tidspunkt søker etter meningen med livet. Når vi har mening beveger vi oss mot noe som vi syns er positivt for oss selv og andre.

Vi skaper hele tiden erfaringer. Dette blir historier som forklarer hvorfor ting ble som de ble. Noen av disse sier vi er meningsfulle og mener da at de har vært til det beste for oss selv og andre. Andre historier og erfaringer syns vi kanskje ikke hadde så mye mening. Denne kategoriseringen er noe som er sant for oss her og nå. Over tid kan den forandre seg. Det som ikke hadde mening kan på et senere tidspunkt bli meningsfullt og motsatt.

Basert på det vi gjør her og nå, skaper vi på samme måte historier om framtiden, tanker og forhåpninger som ting som vil inntreffe. Noen av disse historiene virker å bestå av hendelser som er meningsfulle, andre ikke. Igjen gjelder dette for her og nå, det kan forandre seg ganske snart.

Når vi utfører en handling har vi en ide om hva som vil skje basert på en tidligere historie. Hvis den tidligere historien gav mening for oss, vil det også være sannsynlig at det vi gjør vil bli en meningsfull historie i framtiden. Vi vil derfor synes det er meningsfullt å gjøre det vi gjør. Livet har da mening.

 

Vi er selv ansvarlig for å opprettholde mening i livet. Det finnes mennesker som har utført store bragder, for så bare å miste mening senere i livet.

Folk har funnet mening i de vanskeligste situasjoner. De fleste av oss har også forstått at selv om vi har gjort noe, eller opplevd noe, som virket å være helt meningsløst, så kan det på et senere tidspunkt få mening for oss.

Hvis vi bestemmer oss for å finne meningen i oss selv blir det mye enklere. Hvis vi baserer oss på hva vi tror andre tror om oss blir det vanskelig å finne mening, og hvis vi gjør det, svært lett å miste den.